Ruzt intervjuer Øyvind Osa –

om lek, tyveri og Lemmy.

Foto: Jørn Veberg

Foto: Jørn Veberg

El Caco er ute med sitt syvende album, som de har valgt å kalle «7«. Tittelen sier ikke så mye annet enn det opplagte, men det er vel noe som heter å «la musikken tale for seg». Med El Caco kan akkurat det være en god idé, skal vi tro vokalist og bassist Øyvind Osa.

– Selv om El Caco betyr «tyven» på spansk, og dere beskyldes for å stjele som ravner av andre band, høres El Caco absolutt ut som El Caco, det er liksom ikke til å ta feil av. Hvordan klarer dere å balansere dette påståtte tyveriet med så klar egenart?

"7" - En sekk med tjuvgods?

«7» – En sekk med tjuvgods?

– Det er mye snakk om tyveri om dagen og at siden navnet betyr «tyven/ småkjeltring» så går det automatikk i at vi stjeler fra alle andre. Er dette sant? Sitter vi i fengsel og lurer ut planer for neste plateslipp blant andre kriminelle låtstjelere og kopierer vi andre band,  eller er det mer riktig at man spiller en slags musikk som mange har gjort før og man har skapt sitt eget uttrykk i mylderet av rockeband?  Dette vites ikke. Ikke vet vi og ikke vet noen andre heller. Det fine med dette er at all denne stjelingen virker til å være fra mange forskjellige band avhengig av hvilken journalist eller lytter som hører på bandet, og den tryggheten i å si at vi hører til ett eller annet sted fra et band lytteren føler seg kjent med er nok en trygghet man ønsker seg, for det å vedgå at et band kanskje har en særegen stil inspirert av tidenes musikk er kanskje vanskelig å svelge. Blant de største artistene verden har sett finnes det et utall kopier uten at man bryr seg nevnverdig om det, nettopp fordi det ikke er helt likt og at det er gjort på en egen måte. Dagens kopister er nok snarere DJ´s som skor seg på andres håndverk ved å splitte sanger og trekke ut hva de mener er det beste med låtene, ikke rockeband som skriver låter for så å fremføre de i sin helhet.

– Vi føler ikke at vi stjeler og unngår å spille helt like riff som andre så godt det lar seg gjøre, men vi er heller ikke redde for å si hva vi inspireres av, men å begynne på den listen skal vi ikke gå inn på.
ElCaco_Foto_JørnVeberg01

Foto: Jørn Veberg

– Det er mye forskjellig på denne plata, det føles som dere er innom samtlige rockesjangere, og det blir aldri kjedelig! Ikke mange band klarer dette kombinert med et helstøpt inntrykk som dere får til. Hva er hemmeligheten?

– Vi spiller akkurat det vi føler er riktig der og da, helt uavhengig av sjanger, for om vi skulle skrevet låter etter en viss formel ville det vært veldig vanskelig å være kreativ og la uttrykket komme til sin rett. Dette har vi gjort på alle skivene og vi kommer nok til å fortsette med det. Uansett om vi spiller den ene eller andre låten vil det uansett høres at det er El Caco, da det å være tre musikere fort kan begrense at vi høres ut som noen andre.

– Også forskjellige vokalteknikker er i bruk. Hvordan går dere fram når dere finner ut hvordan det skal synges (eller brøles/growles/snerres) på de forskjellige låtene?

– Det kommer vel nesten av seg selv når en skriver låter. Det lekes og tilpasses og tekst kan plutselig være avgjørende for hvordan det uttrykkes. Litt av greia er jo også at det er gøy å utfordre vokal som et instrument slik at en kan utvikles som musiker.

– Det høres ut som om dere har sluppet dere helt løs og hatt det morsomt med denne plata. Har dere det morsomt i studio?

– Jepp, vi hadde det gøy både i skriveprossessen og i studio. Den dagen dette ikke er tilfelle tror jeg vi dropper å spille inn noe, selv om vi nok har vært på hundrevis av øvinger før i tiden som kanskje var mer plikt enn lyst med det målet for øyet at vi ville bli bedre. Men vi har det stort sett bra i studio, noen ganger krevende og utmattende, men aldri verre enn at det er noe av det beste som går an å gjøre, nemlig være kreativ mot et mål.

– Kritikkene av 7 har variert veldig (terningkast 3 hos Gaffa, 9/10 hos Metalhammer og Musikknyheter). Jeg vet at dere kommer til å si «bedre å bli elsket og hatet enn å være midt på treet» eller noe i den dur, men hva tror dere er årsaken til at dere får såpass varierte anmeldelser?

– Den mest åpenbare årsaken er nok øret som hører, dagsform, utholdenhet, forutintatthet, åpent eller lukket sinn, tvang/valg og om man hater eller elsker bandet.

Du SER iallefall ut som en tjuv Øyvind! Foto: Jørn Veberg

Du SER iallefall ut som en tjuv Øyvind! Foto: Jørn Veberg

– Hvordan blir deres litt umoderne sound (det er godt ment!) mottatt blant musikkfans i 2016?

– Lyden på plata er vel det som har blitt applaudert mest. Vi bruker ofte enkle midler for å spille inn plate og får vi gjengitt lyden av det vi spiller inn har vi nådd våres egne mål, stort sett. Det hjelper jo også at de vi jobber med ofte er av samme oppfatning.

– Hva betydde Lemmy, David Bowie og Alan Rickman for dere?

– Kan vel bare bare svare for min egen del, men Lemmy er vel den som har betydd mest for meg rent sjangermessig og som en energi man kunne bruke til å lage musikk, selv om Bowie har enormt mye pop-teft jeg vet å sette pris på og som vi nok som band gjerne ønsker å samkjøre med rocken. Lemmy sto frem som en bauta når det gjelder det å la musikken være i fokus, mens Bowie gjerne trakk inn en ekstrem image som en like nyttig suksessformel. Takk og lov for at Bowie laget bra musikk i tillegg. Alan Rickman har jeg aldri vært inspirert av annet enn at han var en god skuespiller.

– Er det best å dø som 27-åring eller 69-åring?

Aner ikke, har ikke prøvd verken det ene eller andre

Intervjuet av Håvard Margido Aspen
7 er ute på Indie Recordings.
Øyvind Osa – Bassgitar, vokal
Fredrik Wallumrød – Slagverk
Anders Gjesti – Gitar