299438_10151182695832836_1127151296_n

Qasem på bass og bak kan du skimte broren hans Pedram på trommer. Foto: Ellie Kealey.

Metal er en global musikalsk bevegelse. Samtidig lar vi oss fascinere av band som kommer fra de mest usannsynlige steder. Et slikt band er District Unknown. Afghanistans første metalband

Ord blir fattige og de greier ikke helt å formidle hvordan det er å være tilstede på en alternativ musikkfestival i Afghanistan. Festivalen går under navnet Sound Central og ble året før arrangert på et hemmelig sted i Kabul. I 2012 er det fremdeles hemmelighetskremmeri, men for de som har mulighet og ikke er lutfattige, så spres informasjonen fra munn til munn og på selve festivaldagen annonseres stedet hvor festivalen skal avholdes.  Det foregår i Kabuls grønne sone, så det er ikke som du er i en fremskutt militærbase i Helmand-provinsen, mens et dusin hardbarkede talibankrigere gjør sitt ytterste for å drepe deg med absolutt alle våpen tilgjengelig, fra RPG til rusten skje. Selv om det foregår i det som kalles sikkerhetsbobla i Kabul, så er det med en skrekkblandet fryd man står der og bivåner det hele. Skrekken er lett å formidle, hva er så fryden oppi det hele?

Å være tilstede på en festival i et land som ikke har sett en live-konsert siden 70-tallet er elektrisk.

– Det er som om å være tilbake på femtitallet og se Elvis for første gang, utbryter artisten og kunstneren Ariana Delawari. Ironien vil ha det til musikeren og kunstneren med amerikansk og afghansk opphav, spiller den mest tradisjonelle musikken på festivalen. Det klappes, folk ler og gråter, men det kan nesten ikke måle seg med villskapen som slippes løs når andre band og artister slippes til, om det så er rock eller hip-hop. Det største råskapen blant publikum blir vist når District Unknown går på scena. Frustrasjonen etter 10 år med krig og løse løfter slippes løs og mens kaoset utfolder seg på scenen tar man innover seg at man har sett Afghanistans første metalband. 

Hvordan er det å være musiker i Kabul? Det virker som det er utrolig gøy og utrolig stressende. Det er umulig å få tak i instrumenter og alt må fraktes inn via fly. En annen ting er at du kan bli utsatt for sjikane eller du kan bli banket opp. Det er relativt sjelden at de blir truet på livet, men det skjer. Det er ikke dermed sagt at det er taliban som truer deg. Det kan likeså godt være konservative herremenn som ikke liker det du holder på med. For kvinnelige artister er risikoen betraktelig høyere. Det er ikke noe de snakker høyt om, i hvert fall ikke til vestlige ‘liksom’ journalister og hvis utlendinger kommer snokende etter sladder, blir det fort stille. Det har vært nok negativitet som følge av krigen innad i landet, likefullt, dette er kalde fakta i landets hovedstad. En ting kan de trøste seg med når de står der sammen med mange blekansikt. Det er ingen tvil om hvem som er heltene på dette stedet og etter å ha sett en kvinnelig hip hop duo, et afghansk rockeband og metalbandet District Unknown, så skal man være ganske kort for å ikke fatte det poenget. Sannheten er at det kunne blitt skrevet historier og artikler om nesten samtlige av de man møter under Sound Central. Det har skjedd med flere av dem, mens de ler bort forbløffelsen fra vestlige. Fattig som rik, musikkinteressert til tonedøv, for de alle går Afghanistan en uviss fremtid i møte og etter immigrasjonen i 2015 og 2016, er ikke lysten på at ta de inn i sitt hjemland stor her i vesten. Selv om historien om District Unknown handler om fire-fem gutter som ikke levde i fattigdom i Kabul, så er historien deres fremdeles fascinerende. Hva skal man ellers si om gutter som første gangen de hører Metallica bestemmer seg for at dette vil vi gjøre? Det er historien til Qasem Foushanji og District Unknown.

29811_10151207445352836_1243265158_n

Qasem Foushanji på IFA. Foto: Ellie Kealey.

Skolegang – Iran – Metallica – METAL!!!

Det er kanskje en bitter sannhet for noen, men i restriktive land er det ofte ungdom som kommer fra møblerte hjem som er de første som tar alternative uttrykk til seg. Ikke bare fordi de er mer bemidlet eller fordi de har muligheten til å være mer kreative enn andre, men først og fremst for at de har større mulighet til å ta til seg nye impulser.  Får man noe av forhistorien til Qasem og Pedram, så ser det ut til beskrivelsen også kan passe på dem, selv om de oppdaget Metallica ved et hendig uhell.

Klokken er 0800 i Oregon og intervjuet med en stuptrøtt Qasem Foushanji starter litt komisk. Det kan minne om en samtale mellom psykolog og pasient hvor du blir bedt om å fortelle om din mor og sakte, men sikkert plukker han opp sporene som leder til konklusjonen.

– Studietiden i Iran? Det sies mens han fortærer en frokost som står i stil med vårt travle århundre, en smoothie.

– Ikke noe spesielt skjedde mens jeg og broren min studerte i Iran. Vi gikk på skole og gjorde våre ting. Det eneste spesielle var at vi oppdaget metal.

Bryteren slås på hos Qasem.

– Ok, det har en forhistorie, sier han litt mer energisk, – Da jeg var rundt ti år gammel, hørte jeg mye på klassisk musikk og denne interessen fikk en venn av meg til å gi meg en samling av vestlige komponister som Bach, Mozart og Beethoven. En cd skilte seg ut og tittelen var Metallica S&M. Dette var i 1999 og jeg spurte han hva dette var? Kompisen min hadde ikke peiling. Tilbake på den tiden og jeg tror det fremdeles er slik, så var det vanskelig å få tak i originale cder i Iran. Du må kjenne noen som har platen og lage en kopi eller så må du kjenne noen som er utenlands og be de kjøpe platen for deg. Faren til vennen min jobbet på en båt og da han var i land kjøpte han Metallicas S&M i god tro om at platen stod i stil med de andre klassiske platene.

Dette skulle føre til at den første kjernen av District Unknown ble til. Takket være den platen skulle Qasem og broren hans Pedram bli metalskaller og ta et dypdykk i sjangeren. Lite visste de at at de skulle bli rytmeseksjonen i Afghanistans første metalband. Rock var derimot ikke et helt ukjent språk for brødrene. Foreldrenes platesamling hjemme i Kabul hadde også satt sine spor.

– Hjemme hadde vi en platesamling og i der kunne vi finne band som Queen og Aerosmith. Jeg husker at på samme tid som jeg oppdaget Metallica, så mye på musikkvideoene til Queen og Aerosmith.

Brødrene skulle være fra hverandre noen år. Pedram skulle fortsette skolegangen i Iran og Qasem skulle bo noen år i India. Da Qasem kom tilbake til Kabul var tilstedeværelse fra vesten og NATO solid plassert i landet. Etterhvert skulle han og broren komme i kontakt med en gjeng vestlige som skulle gjøre bandet kjent for en større del av Afghanistan, men også resten av verden. I denne gjengen av utlendinger, skulle australieren Travis Beard bli den viktigste kontakten deres. Gjennom de  skulle bandet få tilgang på et øvingsrom. De skulle bli tipset om fetterne Qais og Lamar som også var interessert i å være med i bandet. Viktigst av alt skulle de bli med og arrangere Afghanistans eneste alternative musikkfestival, Sound Central. Utlendingene med Travis Beard i spissen var instrumentelle i å dytte de frem, men påvirket de også bandet musikalsk?

– Det tror jeg ikke, kommer det kontant fra Qasem, – Det vi spilte i bandet var en kombinasjon av det vi liker. Jeg og broren min var fans av thrash metal, doom metal og prog metal og fetterne Lamar og Qais var begge store fans av Metallica og Megadeth, men også doomband som My Dying Bride. Musikalsk så hadde de vestlige rundt oss ingen påvirkning på oss.

548305_10151207448072836_494516896_n

Bandets daværende gitarist, Qais Shaqasi. Bildet er IFA. Foto: Ellie Kealey.

Masker suger

Et ansikt som prydet festivalkunsten under festivalen var ansiktet til Afghanistans Elvis, Ahmad Zahir. Han er en relativt ukjent figur i vesten, men det er ikke så lenge siden musikken hans ble utgitt på nytt i vesten og NPR(National Public Radio) kåret stemmen hans til en av de femti beste i verden. På ordre fra en høyt stående offiser, ble Ahmad Zahir likvidert. Dette var under det marxistiske regimets regjeringstid i Afghanistan, men selv etter hans død i 1979, huskes han varmt i Kabul og Zahir har fått mye av æren for at moderne utøvende musikk oppstod i Afghanistan. I motsetning til den gangen, så er det i dag forbundet med reell fare å spille vestlig musikk i Afghanistan. En annen viktig ting er at Ahmad Zahir ble drept på grunn av at han var sterkt imot det marxistiske regimet, ikke på grunn av musikken hans.

For å skjerme seg selv og ikke utsette seg for fare, spilte District Unknown i begynnelsen med masker på. Dette skulle vise seg å være problematisk.

– I 2011 skulle vi spille på en restaurant som ble frekventert av vestlige. Det var oss og et annet afghansk band som kalles White Page. I motsetning til oss spiller de nu-metal og de covrer blant annet Rage Against the Machine. Det som gjorde oss usikre var at størsteparten av publikum ville bestå av religiøse konservative menn. Det var usikkert om de ville like å se oss og dette var det første møte vanlige afghanere ville ha med musikken vår. Vi var redde og bestemte oss for å spille med masker.

Andre detaljer for konserten inkluderer en ramme med hvitt lerret som de hadde foran scenen og som de i god Spinal Tap tradisjon braste gjennom for dramatisk effekt. De skulle senere få sjansen til å spille igjen med White Page og denne gangen under festivalen Sound Central i 2011. Diskusjonen rundt maskene dukket opp igjen.

– Nok en gang skulle vi spille med White Page og vi tenkte at hvis noen ikke liker musikken, så er vi ikke alene om å oppleve sjikane, så vi droppet å bruke maskene. En annen viktig grunn er at det er et jævla styr å spille med masker, ler han, – Det er varmt og du svetter enormt mye. Pluss at du må på deg masken når du spiller og når du er ute med folk på festivalområdet, så vi bestemte oss bare for å droppe de.

Ettersom flere og flere hørte om bandet fikk de mer eksponering, noe som til slutt ble parodisk for bandet. Pedram kunne fortelle at den stående vitsen var at bandet hadde gjort flere intervju enn konserter. Denne eksponeringen førte til reaksjoner blant folk, men det var spesielt en person som skulle vise seg å være brysom.

– Vi ble ikke truet av organiserte grupperinger, men det var en fyr som utgir seg for å være aktivist og at han representerer en eller annen gruppe. Han har flere tusen følgere på facebook og etter Sound Central i 2013, skrev han at hornene vi viste med hendene våre, indikerte at vi var satanister. Vi er ikke de eneste han har gjort dette mot. Han pleier å starte slike kampanjer mot alt som er progressivt, kult og nytt. Han har som sagt flere tusen følgere på facebook og den posten han la ut om oss genererte flere tusen kommentarer og mange av de kommentarene  skremte livet av oss.

Truslene begynte også bli veldig nærgående på bandet.

– I noen av truslene var det hint om at de kjente oss eller kjente vennene våre. Vi ble redde for å støte på feil personer og for at noen skulle dukke opp på universitetet og banke oss opp.

183545_10151182766277836_414911883_n

Publikum under en klubbkonsert på International Club. Foto: Ellie Kealey.

Musikken til District Unknown reflekterer ikke nødvendigvis bare det bandet har gått gjennom, men på platen Anatomy of a 24 Hour Lifetime prøver de å fortelle hvordan livet til en normal afghaner fortoner seg gjennom en vanlig dag. Det begynner som et vanlig dagsforløp, men Qasems personlige fortelling på låten Two Seconds After the Blast ,illustrerer den faren de fleste forbinder med Kabul.  Selvmordsbomber. Spesifikt så handler det om angrepet på den indiske ambassaden i 2008. En hendelse Qasem var vitne til.

– Det er en del av konseptet på platen vår og er det platens begynnelse leder mot. Den handler om min opplevelse av angrepet på ambassaden. Jeg var der for å fornye visumet mitt og køen jeg stod i var nærmest i en tunnel med et overheng av stål og en hescobarriere på høyre hånd og ambassadens murvegg på venstre hånd. Det var helt rolig og plutselig så smalt det.

– Jeg hadde aldri vært i noen krigslignende situasjon hvor du blir beskutt av maskingevær og raketter flyr over hodet ditt og jeg skjønte ikke hva som hadde hendt. De to første sekundene, hvor det er støv overalt og det ringer i ørene dine, skjønner du ingenting av som har skjedd. Du går fra en normal situasjon til en situasjon hvor folk skriker rundt deg. Alt dette skjer på et øyeblikk og det er først etter det at du tenker ‘Var det en bombe? Er dette et angrep?’ Så skjønner du hva som har skjedd og du gjør det i buksa. Bilder fra den dagen dukker fremdeles opp på netthinnen min.

Two Seconds After the Blast skulle dukke opp som en kontrovers for et år tilbake. Ikke på grunn av innholdet i låten, men fordi sangeren Hasher Ehsas stjal sangen fra bandet og fremførte den som sin egen låt på det populære programmet Afghan Star som er bygd over samme lest som Idol.

– Han prøvde å bli med i bandet vårt, men han ville forandre uttrykket vårt og få oss til å spille coverlåter som damer liker, ler han, – Han prøvde faktisk å bli med i bandet vårt to ganger, men han passet ikke inn i bandet vårt og det fortalte vi han. Så tok han låten vår, han forandret litt på teksten, slik at låten ble cheesy, men mer spiselig for folk flest, men han forandret ikke tittelen. Vi kontakte flere som hadde ansvaret for programmet og snakket med noen av dommerne. Jeg forklarte at vi er et band, vi har spilt der og der, vi har gitt ut en plate og den sangen er fra platen vår. De godtok forklaringen vår og fyren ble et hatobjekt, ler han, – Han var begynt å bli litt kjent i Afghanistan og det var på grunn av at han hadde stjålet andres musikk. I en avstemning nevnte en av dommerne at han hadde tatt sangen vår. Han vant heldigvis ikke.

156649_10151207436472836_134636109_n

Festivalsjef, mentor og journalist Travis Beard. Foto: Ellie Kealey.

Bekjentskapene fra Vesten.

Bekjentskap med mange vestlige i Kabul og spesielt bekjentskapet til den australske journalisten Travis Beard skulle vise seg å være viktig. En del fra denne gjengen skulle arrangere festivalen Sound Central og det førte til at bandet fikk tilgang på konsertsteder de normalt ikke ville fått tilgang til på normalt vis.

– Uten deres tilstedeværelse og deres interesse så er det lite sannsynlig at vi ville utviklet oss noe særlig videre, medgir Qasem, – En grunn til at vi fortsatte og at vi utviklet oss er fordi vi hadde støtte og folk som hadde ryggen vår, ikke bare blant vestlige, men også fra visse afghanere også.

Bandet består fremdeles av brødrene Qasem og Pedram. På vokal og gitar har de fått inn fått inn medlemmene Yusef Khalifa og Sulleiman Omar. Det har skjedd mye rundt bandet de siste to årene. Travis Beard har laget dokumentarfilmen Martyrs of Metal om de og på bakgrunn av denne vant de prisen for Global Metal under Metalhammers prisutdeling, Golden Gods.

– Det var overraskende. En stor grunn til det er Travis sin dokumentar og det er en stor ære for oss at vokalisten vår Khalifa, kunne stå på samme scenen som Dave Mustaine og Scott Ian og ta imot en pris. Khalifa fikk snakket med Mustaine og tok en drink med han også.

Realiteten slår inn og den hvite elefanten som til nå har vært relativt stille blir vekket til live. En av grunnene til at de har blitt kjent er fordi de kommer fra Afghanistan og spiller i et metalband. Musikkdokumentarer som handler om band i utfordrende situasjoner og band som lever under undertrykkende regimer er det mange av og den fascinasjonen ser ikke ut til å stoppe med det første.

134539_10152170022450508_1131403736_o

Graffiti på veggen utenfor øvingslokalet til District Unknown i Kabul. Foto: Privat.

– Vi skjønner at en del av bragden ved å vinne prisen global metal er fordi vi er fra Afghanistan. ‘Det er så søtt. De spiller metal og kommer fra et krigsherjet land.’ Det er ikke lett å gjøre det, men det er litt pisspreik også. Fra 2015 har vi forsøkt å spille på et nivå hvor vi blir respektert for profesjonaliteten og musikken vår. Ikke at vi kommer fra Afghanistan.

Man får håpe at de har rett, men en ting har de gjort for landet. Historien om District Unknown har i all sin rettferdighet drept noen fordommer og selv med Hollywood-filmer som Rock the Kasbah og Whisky Tango Foxtrot, må man innrømme en ting. Du har ikke hørt en lignende historie fra Afghanistan og i det ligger kanskje din frelse.

 

Forfattet av: Kandidatnummer 801 

Foto: Ellie Kealey,