Lou Reeds «Berlin» – Verdens mørkeste kabarét

Berlin+50

Lou Reed hadde hatt stor suksess i 1973 med sitt andre solo-album ”Transformer”. Walk on the Wild Side var blitt en uforglemmelig hit, til tross for sitt noe burleske innhold. Reed hadde all mulig grunn til å lage nok en hit. Han kunne blitt milionær, superstjerne, like stor som Bowie, men av en hitill ukjent grunn valgte han å grave seg ned i studio sammen med den unge lovende Alice Cooper-produsenten Bob Ezrin for å lage den mørkeste kabareten verden noen sinne hadde hørt.

lou-reeds-berlin-1Ti sanger fordelt på to sider av et album forteller historien om Caroline og Jim, som tar dop, puler, tar mer dop og går til grunne i Berlin. På side 1 blir vi kjent med Caroline som en ung og usikker party-jente som får juling av den utro kjæresten sin. Det tar riktignok litt tid før konseptet setter seg, vi må innom et par låter som, til tross for å være briljante Lou Reed-låter, ikke passer inn i historien. Men på side 2, tar Caroline over hele historien. Hun ligger forslått og neddopet på et gulv, de såkalte vennene ler av henne, og forteller Jim at hun ikke elsker ham, samme hvor mye han slår. Og så kommer barnevernet.

The Kids er ikke bare trist, den er bortimot ulyttbar. når barnegråten setter inn sammen med verdens tristeste fløyter er det som om alle innvollene kryper opp til hjertet og klemmer sakte livsgnisten ut av deg.

LOUREEDBERLIN_STILL01_1217341736_crop_450x250Dette er for sterkt, det er for voldsomt for selv den tøffeste av oss (altså meg). Historien rundt albumet sier at produsent Ezrin gikk inn til ungene sine med en båndopptaker og fortalte at mamma’n deres aldri kom hjem igjen. Noen sinne. Hadde dette vært sant, kunne det kanskje forsvares for kunstens skyld, for dette er et sterkt virkemiddel. Og når The Bed kommer rett etterpå, får man bare lyst til å legge seg i regnet og dø av sorg og depresjoner.

berlinstage2

I nest siste sang ser vi igjen ting gjennom Jim. Caroline har tatt sitt eget liv, og Jim beskriver rommet hvor dette, og mye annet i livet deres skjedde. Og på dette tidspunktet i albumet er jeg knust. Lou Reeds stemme er ektefølt og fortapende. Jeg tror høytalerene min gråter.

adadadaLou Reed er blitt kritisert for å få ungdom til å begynne med heroin, han ble beskyldt for å finne opp SM, og i 1973 ble han beskyldt for å oppfordre til selvmord. Plata ble slakta og forhatt og brent på bålet, men som så mange andre fiaskoer blir det nå omtalt som et mesterverk, en kunstnerisk milepæl, et litterært fyrverkeri og bla bla bla.

Hovedsaken er at dette ei knallplate. Selv om den suger all glede og livskraft ut av meg på et hvilket som helst tidspunkt.

fgkøsdgJeg lytter til denne plata når jeg vil utfordre min psyke. Når jeg vil torturere meg selv, når jeg er lei av glad hardrock og lystige dixie-krumspring, da lar jeg Lou Reed snike seg inn i min underbevissthet og røre opp i mine mørkeste sider.

Nick Cave kan invitere hele Joy Division på boller og brus, for Lou Reeds Berlin er 50 minutter med perfekt angst, depresjon og melankoli.

Gjem alle skarpe gjenstander, finn fram et brett med Prozac, dra pleddet godt over beina og la 70tallets mørkeste øyeblikk knitre seg inn i ditt personlige angstkammer.

Av: Håvard Margido F. Aspen

 

2 Kommentarer

  1. Knut-Erik Rønningen

    28. september 2013 at 12:31

    Berlin har alltid vært blant yndlingsplatene mine, men jeg har egentlig aldri fått med meg hva den handler om. Så takk for den informasjonen!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Ruzt.no

Theme by Anders NorenUp ↑