3vattnetviskar

Fra venstre: Chris Alfieri, Seamus Menihare, Nicholas Thornbury og Aarne Victorine.

Jeg ser på Vattnet Viskar og tenker på den merkelappen som hyppigst blir brukt for å beskrive dem. Black metal, og amerikansk sådan. På en festival som Roskilde forventer jeg egentlig ingen nedsettende bemerkninger eller kommentarer om bandet. I de suggerende lange paritene, glemmer jeg et øyeblikk merkelappen de har fått. Jeg skjønner hvorfor de har fått den, men når jeg ser de live, minner de meg langt mer om et band som er preget av Neurosis.  Det er egentlig ikke så merkelig. Neurosis og soundet de har skapt, har øvd stor innflytelse på metal og rock på det tidlige 2000-tall og det ser ikke ut til å stoppe med det første.

Hva gjelder Vattnet Viskar, så er det flere ting som spiller en rolle. Da jeg kvelden før drakk min niende kopp kaffe med Vattnet Viskars Sky Swallower på øret, fikk jeg bekreftet mye av det som har skjedd innen musikk de siste 10-15 årene. I låven som fungerer som pressesenter, ser jeg journalistene haste forbi. Proffe som «wanna be’s», de har alle en ting til felles og det er klesstilen. På en fuktig kveld, ville nesten samtlige av disse unge menneskene fått samme kompliment – Jævla hipster. Uttrykket har også sneket seg inn i metalpressen og da utelukkende som en nedsettende bemerkning, men beskriver det også noe musikalsk? Vattnet Viskar har i likhet med band som Liturgy og Krallice, en dualitet i soundet. Selve fremførelsen minner om black metal, men mye av produksjonen og soundet bærer preg av det du kan finne i mange populære indieband. Det er lettere å få tak i musikk i dag, og mye forskjellig musikk. Derfor kan du møte Arcade Fire-fans som også digger Napalm Death. Noe annet er kanskje kredibilitet. Hvis du får din musikalske input fra Pitchfork (og ikke leser Show No Mercy) og Gaffa, så vil du kanskje ha mye å si om Liturgy, Deafhaven og til nøds Agalloch, men ikke VON, Leviathan og Absu.

Vattnet Viskar 3

Vattnet Viskar! In action!

Jeg møter gitarist Chris Alfieri og trommis Seamus Victorine utenfor backstage-containeren og spør om de ofte blir sammenlignet med amerikanske black metal-band? – Hele tiden, bekrefter Chris Alfieri, – Til å begynne med ble vi kalt hipster metal og jeg tror det har en sammenheng med at vi begynte samtidig med Deafhaven og vi hadde også samme musikalske utgangspunkt. Vi tok hint fra Wolves In The Throne Room og Agalloch. Derfor fikk vi den merkelappen. Personlig synes jeg ikke at vi er et black metal-band og jeg forstår heller ikke hvorfor folk kaller oss det.

Trær eller djevler?

Jeg kom Chris og Seamus i møte rett etter at konserten og det er ikke akkurat normal kotyme å begynne med negativitet i musikkintervjuer. Chris Alferi ser ned i bakken og tar et dypt trekk av sigaretten før han snakker igjen – Vi er store black metal fans, det er bare at jeg alltid har sett på black metal som mørkt og sint, selve personifisering av det mørke og sinte. Det er som en sentrifuge, det går om og om igjen med blast beats. Jeg greier bare ikke å beskrive oss på samme måte. Jeg forstår det ikke, så jeg vil ikke si at vi er et black metal-band. Det er en merkelapp vi fikk slengt etter oss og vi er ok med det.

Det er kanskje snakk om bevissthet, selv om det kan anta noen merkelige vendinger. Et slikt eksempel er Agalloch og skiva The Mantle (2002).Etter utgivelsen ble de hyllet av et samlet pressekorps og strømmen av godord ville ingen ende ta. All oppmerksomheten gjorde etterhvert at de skiftet retning og noe av grunnen var at de følte seg presset til å fortsette i en mer «hipster» retning. Dette er også tatt fra intervjuer så tidlig som 2005. I vår snakket jeg med en annen legende fra den amerikanske scenen. Aaron Weaver fra Wolves In The Throne Room kunne fortelle meg at selv ikke de beskrev seg som black metal. Poenget mitt med de to historiene er vel at hvis du blir presset inn i en retning, så er det kult om du lar være. Hvis du derimot skifter stil på grunn av kosmetiske hensyn som – Å herregud her tar vi sjanser og hva vil fansen tro, så er det egentlig bare trist. Jeg tror ikke de to muligheten som jeg har skissert beskriver Agalloch eller Wolves In The Throne Room, men det peker på et problem og problemet er tydeligvis subsjangeren black metal. Er det en stor terskel å hevde at bandet spiller black metal? – Du får negative reaksjoner noen ganger, begynner Chris, – Enkelte artister vil ikke ta i det engang. Grunnen er at de skal slippe den negative oppmerksomheten som kan følge med, men også fordi at de ikke selv skal bli purister eller elitister. Vi vil virkelig ikke røre det, sier han rolig. De vil kanskje ikke kalle seg black metal, men de er jaggu meg fans av mye norsk musikk. Et band dukker opp til stadighet og det er Windir. – Fy faen for et fett band, kommer det fra Chris Alferi, – Jeg mener, vokalisten Valfar frøs ihjel på et fjell.  Det er mange amerikanske band som synger om naturen, men det der er faen meg dedikasjon. Uten videre sammenligning får den historien meg til å tenke på selvmordet til Jon Nödtvedt. Det er tragisk at han tok livet av seg, men hvis han virkelig trodde på det han preket, så er det likefullt kraftfullt. Jeg vet ikke hvor kjent Windir er i statene, men de er så jævlig bra! Jeg vet ikke om spilte i USA heller.

– Jo, de var på turne der i 2003. På turné-dvden tror jeg at du blant annet ser Valfar på fylla i New York. Tror han snakker om hjemmebrent i samme slengen.

– Ha! Håper det var i Williamsburg, ler Chris, – Seamus har en god historie om black metal. Han spilte trommer i et black metal band før og han fikk et ganske morsomt spørsmål.

En av de få gangene Seamus åpner kjeften blir også noe av det mest minneverdige og morsomme. – Det stemmer. Etter å ha øvd med bandet, satt vi og chillet og en i bandet kom bort til meg og spurte – Trær eller djevler? Jeg så bare dumt på han, men han gjentok spørsmålet og til slutt skjønte jeg det. Hvorfor digger du black metal? Er du naturfrik eller satanist?

Vattnet Viskar 4

Chris Alfieri speler opp tel dans.

Vattnet Viskar vs VindusViskar

Jeg vet ikke om det er det nordiskinspirerte bandnavnet som får en til å tenke på black metal, men en viss påvirkning har det. Navnet til bandet har vært en klassisk vits når Storadmiral Gigstad har vært på fylla. På forrige Roskilde var det å si Vattnet Viskar på teatralsk vis en hit. Det ble kun slått av å snakke på Volbeatisk (Volbeatisk er det språket som vokalisten i Volbeat synger på. Journ anm.) Jeg forteller grunnen til at jeg er så nysgjerrig på bandnavnet og frykter med en gang at jeg skal bli kødda med – Skal vi fortelle den ekte historien eller skal vi fortelle den usanne? Chris lar spørsmålet henge for frontmannen Nicholas Thornbury. – Fortell den sanne historien, sier han mens han tørker vekk svetten. Like ved står bassisten Aarm Victorine, tilsynelatende uinteressert i det som skjer.

– Jeg og Nicholas mailet ideer til hverandre og kona mi på det tidspunktet, hadde skjermnavnet Vattnet Viskar på messenger. Selve navnet skal visstnok komme fra tekst fra bandet Blindside.

Chris snur seg mot meg og jeg møter blikket hans. Det er svenske Blindside vi snakker om. Det kristne hardcore- og post hardcore-bandet. Jeg leter etter hint som kan avsløre om han ljuger, bestemmer meg for å drite i det og lar han fortsette. – Vi likte hva det står for og derfor tok vi det. Vannet visker, det viskende vannet. Det minner om natur og miljøvern. Nå bryr vi oss ikke så mye om det. Vi har egentlig ingen hjertesaker som vi bryr oss om, bortsett fra hvor forbanna vi er på verden, sier han med latter, -Vi fant navnet ut av nødvendighet og sinne antar jeg, men nå er vi ikke så opptatt av det som navnet tilsier. Vi er mest opptatt av å henge med fansen.

jævla fittor

Dette er Blindside og du får en trillion poeng hvis du tar de med bildøra.

Jeg begynner å fortelle om mine fylleeskapader med bandnavnet, om nynorsk, vårt stolte teater og rollen som nynorsken spiller der (sic). De ler så de griner når jeg frentisk sier – Vattnet Viskar! Viskar Vattnet? Jau, Vattnet Viskar!

– Fuck, hva betyr det på norsk, spør Chris mens han kveler latteren. Jeg forteller at det betyr det samme som på svensk. – Jeg har hørt at hvis du bytter ut et ord så blir det det samme som Windshield Wiper. Jeg får det dramatiske blikket igjen og setter i gang – Vindusviskar! Din kuk! Ikkje bruk vindusviskaren! Eg viskar der eg viskar vil! Det får hele bandet til å le seg fillete, men jeg tviler på at de skifter navn med det første. Fitte!

Sky Swallower

Omslaget til Sky Swallower.

Fra hardcore til metal

Jeg begynner å snakke om det jeg så på scenen. På plate er det ganske lett å tenke ny USBM med en gang, men jeg synes det var noe helt annet å se de live. Mange black metal band kan være teatralske og episke. Vattnet Viskar er nakent, men også suggerende. Hva er det musikalske utgangspunktet for bandet?

– Jeg var i et bedritent hardcoreband og det varte i flere år, begynner Nicholas Thornbury, – Det  fortsatte med flere band som spilte 90-talls alternative greier, men mens jeg ble eldre graviterte jeg mot metal. Musikalsk så kommer vi fra hele fjøla og jeg tror det hjelper oss. Vi blander mye og er ikke bare én ting. Jeg vil at et nytt album skal ha de samme røttene, men ikke høres dønn likt ut, hvis du forstår hva jeg mener.

Med Seamus og Aarm som tause vitner, plukker Chris opp tråden, – Musikalsk så har jeg alltid likt metal. Jeg gikk den vanlige veien og begynte med band som Metallica. Det første black metal albumet som jeg fikk tak i på et kjøpesenter var Enthroned Darkness Triumphant og det er Dimmu Borgir som skal ha æren for å ha fått meg interessert i black metal i første omgang. Jeg hørte aktivt på metal og black metal, mens nå så spiller jeg i et metalband og har ikke hørt metal på flere år, sier han med latter.

Jeg forteller om min opplevelse av bandet, hvor jeg på plate kan høre element av black metal, mens live så minner hele pakka mer om hva band som er inspirert av Neurosis gjør- Yes! Utbryter Thornbury, – Jeg er stor fan av Neurosis og Isis! Hele den greia som blir kalt post metal.

– Samtidig er det veldig melodisk og har litt sludge i seg også, supplerer Chris, – Vi stjeler mye fra svenske melodiøse band også. Det er så mye av å ta av der og vi er fans av svensk dø-metal også. Hvis du skal forklare soundet vårt enkelt, så er det en blanding av melodiøs svensk metal og Neurosis. Du traff spikeren på hodet.

Vattnet Viskar 2

Vattnet Viskar! For hælveta!

Jeg takker ydmykt for den hederen de gir meg, men uten å ville fornærme forklarer jeg at det kanskje ikke er så mystisk. Neurosis og lignende band har hatt enorm påvirkningskraft de siste femten årene. Nicholas og Chris enser ikke det jeg sier. De er for opptatt med å snakke varmt om Neurosis. – For meg så er æraen fra Enemy of the Sun ogTimes of Grace, frem til Honor Found In Decay klassisk. Jeg kan med hånden på hjertet si at de platene har forandret livet mitt, sier Thornbury.

Times of Grace er helt utrolig! Chris gestikulerer vilt mens han forteller, – Det er en sammenligning vi ikke har noe i mot og det er en stor ære.

Med deres musikalske arv i tankene og fremførelsen av musikken, så spør jeg hva som er de viktige elementene for Vattnet Viskar når de skal spille inn plate?  – Tekster er noe av det siste vi bryr oss med, forklarer Thornbury, – Det er ikke slik at de er totalt meningsløse for meg. Jeg synes bare at det er langt mer viktig å få frem atmosfæren og jeg er klar over hvor cheesy det høres ut, sier han humrende, – Jeg liker alle sangene, men uavhengig av hvilken det er, så er det alltid den vi åpner showet med som gir meg mest. Det som gir meg minst utladning er egentlig tekstene.

Siden han kommer med noe han mener er et cheesy svar, avslutter jeg med et cheesy spørsmål. Hvordan får de frem den rette atmosfæren? – Musikalsk, så ser jeg alltid for meg farger når jeg hører musikk, sier Nicholas betenkt, – Jeg elsker musikk som får meg til å tenke på pastell farger og det er ikke spesielt metal, ler han, – På den måten gjør vi musikken visuell. Det er litt som å se en måneformørkelse eller noe som tar fra deg pusten, men ikke nødvendigvis noe som er vakkert.

Intervjuet er over og vi snakker piss i noen minutter før de respektive medlemmene i bandet vil sove eller chatte med dama. Jeg går ut derfra og lurer på om vi ville hatt en bedre verden dersom det ikke eksisterte hundrevis av subsjangre? Inntil neste gang, adjø Roskilde.

Av Knut Gigstad