Galvano_coverNok en gang har Ruzt fått post fra det store utland, og denne gangen går brevskåla til bunns! Ruztadmiral Gigs har naturligvis plukket ut de tyngste loddene til undertegnede, så da får han ha meg unnskyldt for at det har tatt litt tid å få det tredd nedover hodet. På tide å laste av!

Nå begynner vi ikke så altfor langt utfor landegrensa, sjøl om en ved første ørekast skulle tro en måtte over Atlanteren for å finne sådan tunge takter. Galvano fra Gøteborg minner nemlig veldig mye om Matt Pike og hans amerikanske svirebrødre i High on Fire, isåfall slik de hørtes ut ca rundt «Surrounded By Thieves» og «Blessed Black Wings». Om en hiver på en liten bøtte med prog-takter fra Mastodon, så begynner det å nærme seg mye i mine ører. Men misforstå meg rett, dette er ikke negativt i hele tatt! Jeg digger jo High On Fire!! Først og fremst er det imponerende hvor mye gromt støy Mattias Nööjd på gitar og vokal klarer å lage med trommemakker Markus Bolechowski Franklin. Galvano er nemlig et Slugde/Metal band uten bass, utrolig nok.

Galvano_Press_1[1] Lyden på «Trail of the Serpent» er skrudd til å høres ut som et dråg av en trailer, så bassen glemmer du fort, denne transporten er tung nok som den er. Når alle 4 låtene likevel tikker inn på over 10 minutt, ser jeg fort på klokka og blir skeptisk; dette kommer til å bli kjedelig. Men neida, denne lasten holder seg stroppet på veien helt til tenninga slukkes. Mattias har nemlig med seg et busslass med riff som snor og elter seg perfekt inn i hverandre og skaper fin variasjon i hver låt. Og de vokser for hver lytt, her er det mye mat og lite svinn. De kunne fint klart å hakke opp denne bankebiffen av riff til 5 minutters frityrsalver, men den smaker godt nok som den er, en må bare ta seg tid med tygginga. Av ren nyskjerrighet må jeg ta en kjapp lytt på forrige plate, «Two Titans» fra 2012, utgitt på Devouter Records, men kan trygt bekrefte at «Trail of the Serpent», utgitt på Candlelight, er en klart bedre middag! Meget lovende. Kjører Galvano denne motorveien neste gang med like topp kvalitet på varene, bør Matt Pike begynne å kikke seg nervøst over skulderen, Galvano har nemlig stor pondus de og!

Terninkast: Trailer!


 

luciferIBandet Lucifer er betraktelig yngre enn Guds lysende erkefiende, men høres allerede ut som de har hatt mange år på baken i helvetes innerste sirkel. Hvordan har det seg slik? De har nemlig Berlin/London som sitt alter og har knapt eksistert et år med sin Heavy Magic Rock. Vel, i kulissene lurer det djevelske triks og fanteri.

 

 

1962884_444811212317527_7320050_n

The Oath med svensken Linnéa Olsson på gitar til venstre

Tyske Johanna Sadonis har sunget på scenen før i det smått legendariske The Oath, et mørkt og heftig 70/80-talls influert hard-rock band som møtte en brå død etter toppen to år, på tross av Mercyful Faith sin klare advarsel. Bandet slo ned som lyn fra klar himmel i 2012 og ble hyllet helt opp igjen av en begeistret musikkpresse for sin fengende retro-rock, ikke helt ulikt nederlandske The Devils Blood, som heller ikke fikk lange fartstiden. Men Johanna har ikke hvilt lenge på gravlunden, for nå er hun tilbake bak mikrofonen med Dino Gollnick på bass, Andrew Prestidge på trommer og den mystifistiske «The Wizard» som studiogitarist. Og det er her det begynner å lukte gammal ringrev i øregangene mine: Hvor i helsike har jeg hørt disse gitar-riffene med akkurat denne lyden før?? Når jeg så skjønner hvor og hvorfor, denger ringeren av Notre Dame som en gal fyllik på doombjellene i hodet mitt! GAZ JENNINGS selvfølgelig! Tony Iommi’s ukjente bastard, som har fylt samtlige Cathedral-plater med feita klassiske riff i bøtter og spann.

1380170_10151976073459265_1353233923_n

Gaz Jennings i Death Penalty. Liker tydeligvis lekre damer i lær!

Som stor fan av den engelske katedralen, var det en svart og sørgelig dag når den ble stengt for godt, men de har isåfall en lang og respektabel gravferd å se tilbake på, samt nok av hellige salmer en kan nynne på herfra til evigheten. Gledlig nok har Jennings fortsatt å kverne gitaren i bandet Death Penalty under Cathedrals gamle label Rise Above Records, og jaggu har ikke Lucifer sneket seg inn her de og. Snedig.

Alt vel så langt. Men hvordan høres så Lucifer ut på sin første fullengder «Lucifer I»? Vel, ikke helt overraskende som en grei symbiose av Cathedral og The Oath. Kan hende er jeg for mye farget av Jennings gitarsignatur til helt å gripe det som skal være spesielt med Lucifer, for bandet mener selv de er et nytt og sannferdig band som er ferdig med «..the now well-worn clichés of the ‘occult-rock explosion’». Ok, jeg gjetter det antydes her til The Oath sin okkult-rock, men jeg må innrømme at «Lucifer I» hverken når helt opp til The Oath sin strålende debut eller Cathedrals største slagere.

Lucifer ble ganske skuffet da de oppdaget at krypten var tom.

Skuffelsen var stor da Lucifer oppdaget at krypten var tom.

Første låt «Abracabra» åpner lettbeint og lovende, litt på samme lest som The Oath’s «Silver and Dust» og «Night Child», bare med Jennings tunge 90-talls lyd. Fett nok, det får rockefoten igang, og Johannas vokal funker veldig fint, den kler låta. «Purple Pyramid» åpner med et kongeriff som kaster meg lang tilbake i Cathedrals mørke haller, men de poppete verselinjene løfter låta betraktelig opp. Tøft. «Izrael» er kanskje platas beste, pop-doom, catchy som bare juling, versmelodiene er sterkere en selve refrenget, men dette er bare vakkert! Dette er Lucifer i sitt ess. Kirkeklokkene som ringer inn «Sabbath» varsler at vi skal nedpå til klassisk doom igjen, og Sadonis knaller til med aldeles flotte melodier, dette er bare tungt, storslått og digg! Så begynner nedturen. «White Mountain» er grei nok i seg selv som låt, men her begynner jeg å savne Cathedrals gamle vokalist Lee Dorian. Johannas stemme har ikke nok karisma til å bære låta alene, uansett hvor vakkert hun synger. Hun trenger fengende melodilinjer å bygge på. Det samme gjelder neste låt «Total Eclipse», og det begynner å bli litt kjedlig. Begge låtene har et parti midtveis som hadde vært tøffere å jobbe mer med, for her svinger det godt. Siste låt, «A Grave for Each One of Us», er litt bedre, men når ikke opp mot de fire åpningslåtene. Kort tastet: 50% tommel opp, 50% tommel meh. Men for all del, dette er Lucifer I, jeg har stor tro og håp om at Sadonis og co kan skinne betraktelig mer på II.

Terningkast: Ulmende

Av Rolf Oldeide