Truckfighters_wip_03_Jonas_Osmann

Det er så sabla irriterende! Du hører om band, leser om band og blir fortalt om band, men så tar det flere vonde år før du sjekker det ut og når du gjør det så føler du deg som en forbanna idiot. Hvorfor sjekka jeg ikke ut dette bandet før!!! Dette var reaksjonen min da jeg sjekka ut Truckfighters, et band som i mitt indre sinn hadde blitt plassert langt bak i brødkøen over band jeg skulle sjekke ut. Jeg lovte meg selv at jeg skulle ha et mer åpent sinn og når noen faktisk forteller meg om band, så skal jeg høre på de med en gang etterpå. Hvorfor hadde jeg ikke sjekka de ut før? Var det navnet? Var det nok et svensk rockeband i et hav av svenske rockeband? Enten var jeg ikke ærlig med meg selv eller så greide jeg ikke å svare på spørsmålet. Faktumet er nå uansett at jeg ikke hadde hørt på Truckfighters før noen dager før konserten de skulle ha på Hulen, men jeg angrer, tro meg jeg angrer.

Fra jeg hørte riffet på deres kjente låt Desert Cruiser, som også er åpningslåten på debutplaten Gravity X, til den lystige banddokumentaren om bandet, til liveklipp av bandet som tar det helt ut for publikum. Truckfighters er ikke bare solide hva gjelder det musikalske, men bandet kan bli innkapsulert i et ord: Sjarm. På plate kan de være et riffmonster, men de kan også være mer lavmælte, noe som betyr at de mestrer vrælet så vel som komposisjon hvor du har det du trenger, men lar være å slenge på mer staffasje. Det andre som er kult er at de har en tydelig selvironi som skinner igjennom i intervjuer, og ikke minst i dokumentarfilmen om dem. Det jeg hadde størst problemer med å svelge er faktisk bandnavnet. Tre stavelser er tydeligvis mer enn hva mitt sinn takler, men jeg har lært meg å bli vant til navnet.

Nok en gang har jeg sett meg nødt til å haste meg av sted mot Hulen og ringe kontoret og informere dem om at jeg er på vei og om det er noe problem at jeg går inn backstage. Det har nesten blitt et fast rituale å gjøre det på den måten, og å observere lydsjekken er intet unntak. Jeg følger interessert med, fordi det kan fortelle ganske mye om et band, men også for å lete etter en åpning for å informere en eller annen som har tilknytning til bandet om at jeg faktisk er tilstede. Truckfighters gjør sitt, ber om noen justeringer og er ferdig. Målbevisste går de tre taktfast og bestemt mot backstagen for å få i seg mat før konserten. Siden jeg som vanlig er for sjenert til å bryte igjennom og bare ta kontakt med bandet, lar jeg jobben gå til et blidt Hulen-ansikt, og etter et minutt får jeg beskjed om å  ta turen til backstagen. Maten fortæres av Oskar Cedermalm, Niklas Källgren og deres nye trommis Andre Kvarnström, kanskje bedre kjent under deres scenenavn Ozo, Dango og Poncho.

TruckFightersslider

Intet postapokalyptisk vær. Dette bildet er ikke tatt i Bergen.

– Jeg hadde helt glemt at vi skulle bli intervjuet, kommer det fra Oskar. Med forsikringer om at det går helt fint å gjøre det mens de spiser, tar jeg frem opptakeren og notatblokka, – Det kan kanskje bli litt slafsete, kommer det fra den kanten mens Niklas Källgren borer blikket i meg. Etter å hørt The Chairman EP-en lurer jeg hvordan den reflekterer den nye Truckfighters-skiven Univers – Den blir jo ganske lik som den låten du hørte på EP-en, humrer Oskar, – Låten The Chairman kommer til å være med på den nye skiven og vi kommer ikke til å forandre noe spesielt. Jeg kunne faen meg ha bitt av meg tunga for å ha ikke formulert meg bedre, men Niklas redder meg, – Vi spilte inn trommene i fem ulike seksjoner, gitaren minst like mange og det samme er tilfelle med bassen også. Hver låt har fått en egen touch. Vi har tatt våre greier og kjørt på, sier Niklas mellom noe solide jafser med mat. Han gir meg nok tid til å summe meg, og jeg presiserer at det jeg tenkte på var mer at at bandet kan være rimelig rett frem og blytungt, men også ha prog og pop-elementer i soundet sitt, – Denne skiven er mer av alt. Bedre, hardere, mer poppete og mer groove, Niklas tar en ny munnfull av Hulens gryterett før han borer blikket i meg igjen, – Dynamisk som faen. Jeg vet ikke om han tok seg litt i at det kanskje hørtes litt for mye ut som en pitch eller om jeg ser tvilende ut, – Virkelig! Det er en del skikkelige tunge greier, så er det noe som kan være litt mer poppete. Vi er ikke redde for å lage musikk som bare er bra. Vi driter i hva det er.

– Hvordan har da responsen vært på EP-en?

– Den har vært bra. Det har ikke vært noen som har turt å si at den er drit i hvert fall. Latteren til Niklas runger ut i rommet. Oskar kveler latteren og fortsetter, – Det blir jo heller ikke samme gjennomslagskraft som når man slipper en fullengder heller. Når fullengderen blir sluppet, så blir det vel mer respons fra større aviser og blader. Det har vært litt spredte anmeldelser her og der, men det er jo også det som er tanken. Å få folk til å skjønne at nå er det i gang.

– Dere trår vannet?

– Ja, vi forsøker å få i gang snakket litte granne i hvert fall.

Truckfighters-live-Toulouse-1

Avslappet vs Rått

Inntrykket mitt av Truckfighters er at de er rolige typer og at de avslappet i forhold til det de gjør, samtidig som de knuser, i hvert fall live. På backstagen har de uansett ikke tid til noe rock’n’roll-liv, maten må ned. Oskar og Niklas skjønner ikke helt hva jeg mener med avslappet til å begynne med, men jeg forklarer det med at det er førsteinntrykket mitt og om det er slik de lager låter? Om de lar låtene komme av seg selv? – Det er slik vi lager musikk, begynner Oskar, men det er jo ikke alltid at det kommer av seg selv, og da tar det lenger tid.

8619920179_ac25b21870_b

Du finner ikke Gud på bunnen av ei whiskyflaske. Norges Husmor blad kan melde at du finner han på Hulen, i artikkelen – Oskar fant n på Hulen. Foto: Jarle H Moe.

 

– Da vi satte oss ned for å lage låter til den nye skiva, så sa vi – Nå skal vi begynne. Så gjorde vi ingenting vi synes var bra på tre måneder kanskje, så slapp vi litt den mentale sperren og bare gikk tilbake til normalen, kommer det fra Niklas.

– Hvordan er da fremgangsmåten. Jammer dere frem materialet?

– Litt både og, kommer det fra Niklas igjen, Før brukte vi vel mer den metoden, men på de siste to skivene så har det vært meg og Oskar som har skrevet mye, fordi trommeslagerne har kommer og gått inn og ut av bandet. Da har vi vært mer i studio og klasket inn greiene. Det har kanskje ikke vært like mye jam. Vi spiller jo ganske ofte inn ideer på øving. Man hører noe man synes er fett. Det kan være alt i fra et parti på ti sekunder til tjue minutter, og så hører man på det i ettertid og komponerer videre på noe som begynte spontant.

8619980701_db7dd658e0_b

Gutta hadde et hardt grep om damene. Bøgene startet en spotan love parade. Foto: Jarle H Moe

 

Man skulle kanskje ikke tro at det går så rolig for seg backstage med Truckfighters. I hvert fall ikke hvis man har sett de live eller klipp av de live. De knuser kanskje på plate, men live så kan de virkelig leve opp til navnet bokstavelig. Niklas er ofte kun iført sko og shorts mens han hopper og valser rundt blant publikummere, Oskar synger og headbanger til dommedag, og den nye trommisen Andre dæljer ned trommesettet. Jeg regner nærmest med at fansen digger de like mye på plate som live, hvis ikke mer live. Oskar får meg fort ned på landjorda igjen mellom tyggene. – Vi er ganske ulike på de to frontene. Du har noen som digger oss uansett, men det kan også være tvert om. Noen liker oss på plate, men hater oss live. Det er for høyt og det er drit liksom. Jeg blir lettere perpleks av svaret jeg får og det er kanskje tydelig for Niklas og Oskar, – Det er helt klart en annen opplevelse, skyter Niklas inn, – Musikk som fremføres live handler om vibber og energi. Det er høyt og et annet trykk. Det får man jo aldri på en plate, så da får man gjøre det på et annet vis, avslutter han mens han og Oskar tar noen munnfuller til med mat.

Fuzzorama

fuzzdvd001
Dokumentarer om rockeband er ikke ukjent territorium for oss 2.0-personer. Det har nesten gått inflasjon i det, og det kan påvirke kvaliteten på det narrative i filmene. I tillegg til dette har filmskapere beveget seg utenom vesten og tatt en kikk på musikalske uttrykk i Afrika og Midtøsten. Rent personlig har jeg nesten samme forhold til musikk som til dokumentarene som skal dekke de kulturelle uttrykkene. Hvis det er bra og jeg liker det, så er det bare sånn. I enkelte tilfeller greier noen filmskapere å lage noe som er originalt og skaper en kul narrativ, uten at det ødelegger eller gjør historien om bandet eller sjangeren tvetydig eller så romantisk at det er på grensen til det kvalmende. Et veldig godt eksempel er filmen om Truckfighters, laget av tyskerne Joerg Steineck og Christian Machiejewski. Bandnavnet Truckfighters var tittelen på et kioskblad som eksisterte for 30 år siden, om lastebilsjåfører som var landeveiskrigere. Hele filmen er gjennomsyret av et pulp-preg ala Cohen-brødrene. Den er full av ironi og har en fortellerstemme som kan minne om Johnny Depp i sin rolle som Hunter S. Thompson. Filmen viser også at de må jobbe på si og at de er jordnære karer, noe egentlig hele praten min med bandet definitivt også tydeliggjør. Filmen hamrer også inn scenenavnene i hodet mitt. Oskar er Ozo, Niklas er Dango og den daværende trommeslageren Oscar Johansson er Pezo. Han greide ikke trykket i bandet grunnet det jeg tolker som manglende disiplin og en forkjærlighet for pot. Posisjonen som trommeslager har siden da vært som en svingdør, hvor det enten har vært håndleddsskader og andre ting som har gjort at de ikke kan være med lenger. I dagens Truckfighters fyller Andre Kvärnström, også kjent som poncho, trommestolen. Hvordan kom filmprosjektet i gang?

index

I filmen ser du bandmedlemmene i sine dagjobber. Her har du Ozo på jobb i et alpinanlegg.

– Ta det du, kommer det fra Oskar alias Mr Ozo. Det er tydeligvis ikke første gang de har fått dette spørsmålet. – Det var to tyskere som ville intervjue oss for en annen film som de lagde om desert-scenens begynnelse, begynner Dango også kjent som Niklas, – De så oss spille dagen derpå, og etter gigen sa de til oss – Dette er det beste vi har sett. Kan vi ikke lage en film om dere? Dere virker jo som noen trivelige typer. Det var greit for oss og vi trodde ikke at de kom til å gjøre det. Så plutselig får vi beskjed fra de – Vi kommer opp og filmer mens dere spiller inn skive i Örebro, så kom de opp og filmet mens vi spilte og filmet noen gigs, det tok noen år og så ble det en film ut av det.
I typisk sportsånd spør jeg om hvordan de opplevde det?

– Det var egentlig ikke noe vi tenkte på, sier Ozo betenkt. – Vi trodde vel ikke at de skulle lage en film som ble så bra helt enkelt, kommer det fra Dango og latteren sitter løst på backstagen, – Det var aldri sånn at – Nå må vi oppføre oss slik og slik. Jeg fikk litt på følelsen at det var et litt hobbyaktig prosjekt og ble noen ganger litt satt ut da kameraet kom frem, men det ble bra likevel.

– Har det bidratt til å gjøre bandet mer kjent?

– Selvsagt, kommer det fra Ozo mens han legger fra seg pappasjetten, – Det er mange små element som gjør at at man blir større. At man ser filmen og at den blir avspilt mye, og at vi gjør mange bra gigs og lager mange bra låter, som gjør at vi får presse. Filmen er jo et pluss fordi det er ikke så mange band som gjør det, og heller ikke på den måten. Det er jo ikke så mange små band som gjør det heller.

– Det jeg synes er unikt med filmen er selve fortellerstilen, men også at humoren er så gjennomgående i hele filmen.

– Det er helt sant, kommer det fra Dango mens han går frem mot gryta for å få påfyll, – Det er jo sånn vi er.
– Det er helt sant. Jeg tror vi har samme humoren som tyskerne. Filmen fanger humoren vår og ikke minst den svenske humoren, supplerer Ozo.
– Vi har gjort litt sånne ting. Nå jobber vi med et nytt management og så sier de at vi skal gjøre en photosession sånn og slik. Så bruker de kanskje et bilde hvor vi ser seriøse ut, kommer det fra Dango ved gryta, – Vi synes det er kjipt å se ut som alle andre, så gir managementet oss beskjed om at de ikke er sikre på om bildene duger, men vi insisterer på at det er dritbra.

Truckfighters_001

Svensk filmindustri i krise! Den nye filmen Tre Menn og en død Baby, blir slaktet av alle kritikere.

 

– Jeg regner med at det ikke er noe mytisk rock’n’roll-liv for bandet. At det er mer knekkebrød backstage enn methamfetamin.

– Ha ha! Meth! Dango holder på å le seg i hjel over gryteretten sin, – Nei, ellers hadde vi ikke orket å holde på, kommer det humrende fra Ozo.
– Vi har jo hatt en trommis, Pezo, han har hatt problemer. Kanskje ikke akkurat med methamfetamin, men diverse droger, kommer det humrende fra Dango og resten av bandet, – Det har jo vist seg at han ikke taklet det. Det har ikke funket i det hele tatt. Jeg synes heller ikke at det er kult at folk tror det er dét som skal til for å lage og gjøre musikk. At man skal være innrøyka.
Jeg takker Ozo og Dango for intervjuet og lar de avslutte måltidet. I det jeg snur meg ser jeg at trommisen Poncho har sittet rett bak meg under hele intervjuet og at han har uteblitt totalt fra intervjuet. Han mumler frem et ha det og jeg føler meg som verdens største drittsekk som ikke har inkludert han i samtalen. Ozo og Dango ser flauheten ta meg og de ler, heldigvis med meg. Sorry dude, er det eneste jeg tenker i Ponchos retning da jeg går ut døra og beveger meg gjennom Hulens korridorer.

En time senere sitter jeg og venter på at Truckfighters skal gå på. Jeg har som regel aldri et problem med å stikke alene på konsert, men det er en jævlig tydelig hake ved det. Du kan bli sett av en gammel vinylsamler som er mer sosial utilpass enn deg selv. Vedkommende greier å regne seg frem til ditt tydelige handikapp og bestemmer seg for å sette seg ved siden av deg og begynne å prate. Det som har slått meg ved disse typene er at de som regel ikke er interessert i hva du sier, men vil at sin stemme og sine meninger om musikk skal bli hørt. Irritasjon får en helt ny betydning. Idet flere publikummer kommer til, drukner de vravlet til min nye kompis, så hører jeg riffet fra Desert Cruiser. Jeg smiler og tenker for meg selv – Du er ikke lenger på gutterommet nå din jævla vinylkuk. Jeg reiser meg mens han fremdeles prater og jeg går bestemt inn blant publikum. Det blir liv på et blunk og truckfighters er i fightmodus. Heldigvis er veien til frihet kun tre meter lang på et konsertlokale. Takk Truckfighters, you made my day in more way than one.

Skrevet av Knut Gigstad

Les anmeldelse av konserten her: Truckfighters – Hulen 28.11.13