Chicago på utstilling.

The Catastrophist - 22. januar, 2016

The Catastrophist – 22. januar, 2016

Det går lengre og lengre tid mellom hver gang vi hører fra Tortoise. Kanskje er det på grunn av alle sideprosjektene/ soloprosjektene? The Sea and Cake, Eleventh Dream Day, Exploding Star Orchestra etc. Produsent og trommis John McEntire har som vanlig hende fulle med å produsere Teenage Fanclub, Sterolab, Trans Am og flere til. Medlemmene av Tortoise har siden starten av 90-tallet spredd tentaklene sine rundt i musikk-miljøet i Chicago. Derfor var det en naturlig forespørsel av byadministrasjonen å etterspørre et bestillingsverk for å dokumentere byens jazz- og improvisasjonsmiljø. Resultatet er The Catastrophist.
Som et hvilket som helst Tortoise-album så er det alltid et eventyrsugent band du får høre. Der hvor forgjengeren Beacons of Ancestorship var rå og kompromissløs i uttrykket, så er årets årgang langt mer skrudd til produsentmessig. Langt flere synther og elekto-funk med andre ord. En slags Steely Dan for post-rocken?
Tittellåta byr på flott instrumentalmusikk og dupper rundt i et velkjent Tortoise- landskap med lekre synthdetaljer, enkle gitarakkordskifter ala Ennio Morricone og stødig rytmer fra McEntire. ”Ox Duke” går dypt i steden for å gå i bredden, men et pent komponert spor før noe så utypisk som en Tortoise-låt med vokal åpenbarer seg. På ”Rock On” har de fått med seg den særegne stemmen til US Maples Todd Rittman. Det låter sånn passe sært, men det er ikke annet å forvente når bandet leker seg sånn med avantgardister.

tortoise01Det er i det hele tatt veldig mye stilig på dette albumet og det får heller bli opp til lytteren å avgjøre, men ”Hot Coffee” må nevnes. Her har det blitt lagt ned solid flid bak miksepulten og et helt tent band utforsker pur kulhet. Jeff Parker leverer noen riff som får nakkehårene til å reise seg og resten av flinkisgjengen legger forholdene til rette for at en gitarist av Parkers kaliber skal få skutt fra seg.

Det er flott å ha dem tilbake igjen for en stakket stund og jeg frykter at dette er siste gang dessverre, men får vi et par-tre album til hvert tiår framover så er sju nye år verdt tiden det tar.

Av Sjur Aaserud