LEMMY KILMISTER

24.DES 1945 – 28. DES 2015

Av Tore Bratseth
Lemmy og Tore på Hellfest 2010. Foto: Håkon Grav.

Lemmy og Tore på Hellfest 2010. Foto: Håkon Grav.

I dag har vært en utrolig trist dag. Jeg har midt iblant alle tårene prøvd å reflektere over hvor enormt Lemmy formet mitt liv, som han gjorde med mange andre.

Motörhead kom inn i livet mit i svært tidlig alder, og musikken hans har vært med meg så lenge jeg kan huske. Første gang jeg hørte «Bomber» var gjennom min far i 1979. Da jeg var 15 begynte jeg å spille i band selv. På vår første konsert i 1988  covret vi Motörhead-låta «Religion». Motörhead skulle på mange måter bli min religion.

I 1996 startet vi et Motörhead-tributeband kalt Bömbers hvor jeg spiller gitar. Eksistensen av dette tributebandet har beriket livet mitt på så mange nivåer. Vi har spilt konserter, sett mange steder, og mest berikende: Alle de flotte Motörhead-fans vi har møtt og blitt venner med. Det er noe spesielt med Motörhead-fans. En følelse av ektehet så sterk og lidenskapelig. Alltid ærlige, snille og høflige. No Bullshit. Som Lemmy selv sa: «Good manners cost nothing. I don’t know why some people don’t get that«.

Hvis det ikke var for Lemmy ville jeg ikke har funnet dette spesielle samfunnet. Det sosiale livet er aldri kjedelig med Motörhead-fans.

11181295_10152796356930666_7587355196119511880_nMotörhead-musikken er unik: Det finnes ingen andre band som dem, og det vil aldri finnes. Så inspirerende for mange band og artister i alle undersjangre av rock. Jeg tør påstå at Lemmy trolig var den mest respekterte mannen i rockebransjen i våre dager. Han var alltid 100% ærlig og nektet å legge fra seg bassen og mikrofonen selv om han var veldig syk. Han ga alt han hadde uansett. Han sa han ville spille til han stupte, og han gjorde akkurat det. «I have seen retirement and it looks boring» sa han.

Jeg har møtt Lemmy mange ganger i løpet av de siste 15 årene. Bare for å gi deg et eksempel på hvor kul han var: Jeg fulgte ham til scenen fra garderoben på Bang Your Head-festivalen i 2005 sammen med bass-teknikkeren Tim Butcher. Butcher glemte sigarettene til Lemmy, og han brukte alltid å ta en røyk før han gikk på. Jeg tilbød ham en Marlboro. Han så på pakken min og sa: «Oh, you have only two left. Save those.» Jeg svarte «Don’t worry I have another package«. «Allright then«, og jeg fikk se showet fra siden av scenen. Ingen primadonnanykker overhodet.

Bömbers Bergen - med solbriller!

Bömbers Bergen – med solbriller!

En annen gang var da jeg intervjuet ham i Tromsø i 2006. Det var en fantastisk samtale og vi tok noen drinker. Etter intervjuet introduserte han oss på scenen før Bömbers-konserten vi gjorde. Kan du forestille deg hvor fantastisk det var for oss at han tok seg tid til å gjøre det? Han kom for å se oss sammen med resten av Motörhead når vi spilte en konsert i Bergen etter en Motörhead-konsert der. Jeg skalv i buksene da jeg så Lemmy foran meg i publikum, og vi skulle spille sangene hans. Men han sa: «I’m flattered boys! Good job!» Han likte også at vi har satt solbriller på Snaggletooth på t-skjortene våre. Han lo da han så det og sa «Like the shades. How come we didn’t think of that!» og blunket. Senere når «Motörhead In The Studio»-boken kom ut hadde Snaggletooth solbriller… Kanskje en tilfeldighet. Jeg får nok aldri vite det.

969052_10153102045880666_4351847188881474488_n

Bang Your Head 2005. Foto: Håkon Grav.

Den siste gangen jeg møtte Lemmy var i London i juli i år. Jeg bodde to netter på et hotell i Kensington fire rom bortenfor hans. Jeg gjorde et intervju for Scream Magazine. Han hadde fått forespørsler fra over 80 magasiner som ønsket intervjuer. Jeg var en av bare fire han sa ja til å gjøre et face2face-intervju med. Han var treg i bevegelsene og så skrøpelig ut, men humoren, viddet og høfligheten var den samme. Vi hadde en god prat og lo mye. Da intervjuet var over ga jeg ham noen gaver. Boken «Den tyske invasjonen av Norge» og en ekte svært sjelden seddel 1942 (nødmynt fra krigen) som hadde vært min bestefars. Jeg visste at dette var noe han ville sette pris på siden han var veldig interessert i krigshistorie. Han takket meg så mye og lovet gjestelisteplasser på kommende Motörhead-konserter som takk. Senere hørte jeg av hans manager at han hadde vist fram gaven fra meg til crewet sitt og andre, og hadde fortalt dem at han virkelig satte pris på den. Det i seg selv er veldig givende å tenke på. Før jeg forlot hotellrommet hans, sa jeg «Thank you for your time Lem, and see you soon on tour«. Han svarte: «No, thank you Tore. Any time! And good luck with your bands. See you soon«. Han smilte til meg, og jeg så at han begynte å lese boken jeg ga ham da jeg gikk ut døren. Det var siste gang jeg tok ham i hånden.

Den 3. desember i år var jeg på min siste Motörhead-konsert i Oslo. Lemmys stemme var litt svak, men han ga alt han hadde, og han spilte meget bra. Han var en kriger med en nesten uhørt utholdenhet. 51 år i musikkens tjeneste!
Jeg vil takke Lemmy Kilmister av hele mitt hjerte. Han gjort livet mitt bedre. Vi vil fortsette å hedre ham og Motörhead med Bömbers som vi har gjort de siste 19 årene.

De siste ordene jeg hørte ham si var: «Thank You Oslo, we are Motörhead, and we play rock n roll!». Ja, Lemmy. Du spilte ROCK ‘N ROLL og jeg elsker deg for det.

Tore Bratseth (f.1973) er gitarist i Bömbers – The ultimate Motörhead tribute, journalist og livsnyter fra Osøyro.