DSC_5252

Faen, jeg hater å leke journalist. Jeg er jo ikke journalist i det hele tatt. Jeg er en musikkfan som liker å skrive. Men på Tons of Rock var jeg altså journalist. Eller noe som ligna litt. Jeg gikk rundt med pressepass rundt halsen, kamera over skuldra og ble geleidet inn backstage av pressekontakter mens jeg følte meg som en douch av høy rang. Faen som jeg hater det. Jeg angra meg nesten på at jeg ikke bare kjøpte billett og nøyt festivalen som en vanlig publikummer. Jeg gikk forbi presseområdet, men kikka ikke engang inn. Ikke faen om jeg går inn på presseområdet, ikke om det står om livet eller resten av øl-pengene. Og ikke faen om jeg går i foto-piten, aldri i livet! Skal jeg liksom stå der med mitt patetiske Nikon 1-kamera (som jeg elsker, by the way!) midt iblant proff-fotografer med tre kameraer hver dinglende over skuldrene, super-tele-linser og utstyr jeg ikke aner hva heter engang, mens jeg prøver å få auto-fokusen til å autofokusere på noe annet enn mikrofonstativet til bassisten. Ikke faen. Skjer ikke. Jeg gjemte pressepasset innafor hettejakken og tok det bare frem når jeg skulle inn på VIP-området for å bruke VIP-pissoaret. Det var alltid ledig der, så det kom jo litt til nytte dette presse-passet mitt. Men hvis du leser denne saken videre, så har du nå fått en forklaring på hvorfor bildene mine ikke ser ut som bildene til de andre nett-blekkene: De står kliss opptil scenen og bruker utstyr til samme pris som hele scene-riggen til Alice Cooper. Det gjør ikke jeg. Jeg er en mann av folket. Jeg er som dere, jeg er en musikkelsker som står midt nede blant publikum og sjekker stemninga der. Jeg er full, jeg er fan, jeg er bare en gammel, skalla rocker, akkurat som deg! Da er vi på lag, ikke sant? Du heier på meg, og hater Morten Ståle Nilsen? Kult. Jeg elsker deg.

DSC_5369Dagen begynte på verandaen utenfor Airbnb-leiligheten med en frokostpils, gammeldansk og kaffe med Baileys sammen med et par andre festival-karer som også bodde i samme hus. To karer fra Bamle og en ungdom fra Øst-Finnmark som visstnok hadde stått for nattens erotiske soundtrack i hybelhuset. Selv sov jeg som en stein og hadde ikke våkna om halve Vardø hadde holdt bukake-party på hodeputa mi. Selskapet var uansett så hyggelig at jeg helt glemte å se på klokka, og gikk dermed glipp av de første banda på fredagen. Men dagens første høydepunkt var uansett Kal-El (som dessverre for meg spilte samtidig som Krakow, så jeg måtte velge!), og de rakk jeg akkurat! Det var en småvarm dag, og bakkene opp til Fredriksten Festning kan ta livet av en middels feit 55-åring i Mötley Crüe-tskjorte. Heldigvis er jeg ikke engang 34, og ikke mer enn et par BMI-poeng over normalen, men jeg var god og svett likvel da jeg kom opp til Huth-scenen, som ligger helt, helt øverst og borterst på festivalområdet, med en upåklagelig utsikt til Halden. Alt ser bra ut ovenfra!

DSC_5298Jeg fikk ei flaske vann i baren mens svetten pipla på den fra før blanke skallen min som jeg helte nedpå før jeg gikk over til den obligatoriske Borg-pilsen. Kal-El kom på den lille, intime scenen, smilende fra øre til øre. De vant en konkurranse mot 120 andre band om å få spille på årets festival, så smilene var nok 100% uforfalsket glede. Og selvsagt, selvsagt gjorde de alt de kunne for å bevise sin rettmessige plass på programmet, og klarte det. Det er sjelden man ser et band så innstilt på å vinne publikum som denne gjengen, særlig på en liten scene tidlig på dagen. Men de hadde allerede en dedikert fanskare foran scenen, en folkemengde som vokste seg større og større etterhvert som bandet krønsja ut den ene knalltøffe stoner-låta etter den andre. De sparte ikke på noe, hverken volum, innlevelse eller publikumsfrieri. DSC_5340Cpt Ulven ser kanskje ikke ved første øyekast ut som en naturlig frontfigur, en snart 50 år gammel gubbe med godt opparbeida ølvom og beskjedent tilbaktrukken hårmanke (selv påstår han at han ser ut som han er 35), men han gir faen, og han gir alt! Med en av Norges kuleste rockestemmer hopper han rundt mens han antaster mikrofonstativet og passer på å spørre oss om vi har det kult innimellom. Liz, alle metaldudes drømmedame (hun er tatt boys!) trakterer bassen med et evig smil, men spillinga hennes gir meg knyttneve på knyttneve i mellomgulvet, og selv om smilinga hennes er svært smittende blir man knocka ut av den buldrende bassen som truer med å blåse hjernen ned i vrangstrupen på en. Roffe rocker mest gjennom gitaren sin, men lar seg etterhvert også rive mer og mer med ettersom publikum varmes opp og trommis Bjudas ser ut som han kommer til å kaste skjorta hvert øyeblikk. Men siden uniformsfargen er svart, og Bjudas sikkert ikke har overskudd av melanin, beholder han den på, den gjennomsvette skjorta som bærer preg av hardt trommespill! Jeg har hørt begge platene til Kal-El flere ganger, men jeg har en hjerne som ikke lenger klarer å ta til seg så mye informasjon, så jeg har store problemer med å huske hva låtene heter, så noe setliste får du ikke av meg. Men de spilte en haug med knalltøffe låter! Og etter konserten fikk de en sjekk på 15000 kroner fra Norsk Tipping fordi de er så kule! Tenker at de burde ha spandert en øl på meg, men vi får ha det til gode!

DSC_5322

DSC_5364Neste band ute var El Caco som spilte på hovedscenen Fort West. Klokka var 16.35, og det var ikke like stort oppmøte som på Sabbath dagen før, men de som overhørte konserten fikk med seg et band i toppform, og vokalist Øyvind Osa var tydelig fornøyd med å spille på samme scene som legendene fra Birmingham! Det ble en del DSC_5384låter fra dere kanskje mest kjente album Heat, og det trøkka selvsagt som juling der oppe fra, med de fire Marshall-kabinettene til gitarist Anders Gjesti og Fredrik Wallumrøds effektive trommespill. Når de klaska til med pyro-effekter på slutten var iallefall jeg fornøyd. Og selv om Osa kanskje ikke ser ut som den slemmeste rockeren der han står og halvgliser, så gjør Gjesti jobben til det fulle: 44-åringen ser ut som en skummel viking-biker med fletteskjegg og Margido-sveis med et godt grep om øksa. Tre mann kan lage utrolig mye leven!

DSC_5415

DSC_5431Heldigvis ligger ikke Huth Stage og Fort West langt fra hverandre (selv om det er en liten bakke opp til Huth), for nå måtte jeg tilbake til lille-scenen. Der spilte nemlig dagens yngste band Eurotrash, punkbandet fra Mjøs-distriktet som introduserte seg selv som «250 kilos of Rock». Eurotrash e tre spinkle opplendinger og en godt bygd sunnmøring som spiller pop-punk eller punkrock eller hva du kaller det. De ser ikke ut som punkere, men hvem gjør vel det nå til dags? Jeg intervjua bandet etter konserten (kommer på Ruzt senere), og de sa det så fint selv: De er ikke punkere, de spiller punk. De har jo faste jobber og boliglån og sånt, så det sier seg jo selv. Punkere bor jo bare i okkuperte skur. Men det betyr ingen verdens ting, for disse gutta har punkenergi i DSC_5433bøtter og spann, og leverte et energisk sett uten dødpunkter de 40 minuttene de hadde til rådighet, og også disse hadde noen lojale fans blant publikum, selv om jeg mistenker at det var noen flere tilstede i teltet hvor Havok spilte samtidig. Men jeg foretrekker (pop)-punk framfor thrash uansett! Bandet har turnert sammen med Oslo Ess og har masse spillejobber bak seg, noe som merkes. De er et utrolig tight band, har scenetekke som voksne kærer, og trøkker så det merkes! Fantastisk stemning, og flere halvgamle gubber som var der mest for å se Sixx:AM sto foran scena og hoppa og søla øl og kosa seg. Det bør være et godt tegn spør du meg!

 

DSC_5465Jeg tusla ned mot teltscenen hvor det også var mat å få, trøkte i meg en hamburger og gløtta inn i teltet hvor August Burns Red spilte. Jeg hadde ikke hørt bandet før, men dette er altså et kristent metalcore-band ifølge kilder. Ikke så rart jeg ikke hadde hørt dem før altså! Jeg pilla kinakål ut mellom tenna og kjente at det var litt fengende, men ikke min type musikk. Vokalisten syntes det var kult å slenge rundt på mikrofonen sin og tøffe seg. Og joda, det var tøft som juling, og bandet trøkka som en slagbjønn med forstoppelse! Men jeg hørte ikke så nøye etter på tekstene…

DSC_5499

2016-06-24 21.19.51

Foto: KB Hus

Nå var det Nikki Sixx og gjengen sin tur, men jeg hadde intervjuavtale, så jeg skippa konserten uten at jeg gråt av den grunn. Ifølge andre medier så var de enten jævlig bra eller jævlig dårlig. Jeg gleda meg til Alice Cooper. ALICE COOPER! Jeg trur ikke jeg har gleda meg så mye til en konsert før faktisk. Så etter intervjuet med The Carburetors gikk jeg rett og slett og satte meg på VIP-tribunen. Jeg er ganske bedagelig anlagt, og etter å ha stått og gått i to dager var det deilig å sitte, med god utsikt til scenen, egen bar uten kø og tilgang på det fantastiske VIP-pissoaret (som nå begynte å bli tilnærmet like uappetittlig som paria-pissrenna). Eneste ulempen var at det ikke var lov å ta bilder fra VIP-området. Vi kunne få komme ned i fotograva, men vi ble sluppet inn i puljer og måtte stå utenfor scenen og vente på tur. Uaktuelt! Så jeg benka meg ned sammen med Ståle og Rolf fra Kal-El, bunkra opp med Borg og Lucky Strike og venta.

Og så: Cue Vincent Price!

I feel that man has ruled this world as a stumbling dimented child-king long enough! And as his empire crumbles, my precious Black Widow shall rise as his most fitting successor!

Forhenget faller ned, det spruter gullgnister nedover scenen, Alice kommer ruslende inn på scenen ikledd svart kappe og synger The Black Widow så det går kaldt nedover ryggen på meg. Det fortsetter med klassiker på klassiker, No More Mr. Nice Guy, Under My Wheels, Public Animal #9, Billion Dollar Babies, det kastes penger utover publikum (han har sin egen valutta), og jeg angrer bittelitt på at jeg ikke står der fremme, men ikke så veldig mye, og så er det alle metaldudes våte drøm nr.2, Nita Strauss sin tur, hun voldtar den gitaren sin i en fantastisk gitarsolo hvor hun bruker samtlige triks fra Lillebjørns gitarbok før hun durer på med introen til Poison! Hele VIP-tribunen reiser seg (!) og gauler, det flyr ølglass og stemningen er ekstatisk! Så er det Halo of Flies, kultfavoritten fra ’71 hvor trommis Glen Sobel viser Black Sabbath hvordan en trommesolo faktisk kan komme naturlig i settet! Chuck Garric holder kompet stødig under hele soloen før Nita, Ryan Roxie og Tommy Henriksen kommer ut igjen, riffer på som faen og gir oss nok et fantastisk gåsehudmoment før Alice drar med seg Nikki Sixx på en teatralsk versjon av Feed My Frankenstein. 22 strenger er tydeligvis ikke nok! Alice strappes til et apparat og blir forvandlet til et tre meter høyt monster! Nå er vi dypt inne i teaterdelen av showet, slik som Coop har gjort det siden slutten av 60-tallet! Alice får på seg tvangstrøya, forsøker å ta livet av sin egen datter Calico Cooper, for anledningen utkledd som en skummel-sexy sykepleier. Så kommer GALGEN! I Love The Dead, men Alice var ikke død!

Foto: KB Hus

Foto: KB Hus

Det er på tide å hylle avdøde rockere: Først Keith Moon representert ved Pinball Wizard, Jimi Hendrix med Fire (Move over Rover, let Alice take over!), og Nita «Hurricane» Strauss koser seg glugg ihjel!, David Bowie med Sufragette City (en versjon som virkelig får det til å høres ut som det er en original Cooper-låt), og så koker det over blant publikum da Hollywood Vampires-segmentet avsluttes med Ace of Spades! Så er det Eighteen, School’s Out og Elected hvor Donald Trump og Hillary Clinton kommer ut på scenen og slåss så hårtustene flyver! INGENTING kan toppe dette! Jeg er lykkelig, småfull og gåsehuden sitter i lenge.

2016-06-24 22.42.04-1

DSC_5542Ikke engang The Dogs! Kristopher Schau & Co. tyder som regel på ville tilstander og et rockeleven man bare må nyte. Det blir det i teltet på Tons of Rock også, selv om kanskje publikum ikke tok helt av. Det gjorde uansett ikke noe for bandet, som kjørte på med garagerocken sin som om det ikke skulle være noe i morgen. Schau er en scenepersonlighet uten sidestykke i moderne norsk rock, han tar faen meg helt av, hver gang! Det kan nok virke noe påtatt for noen, men for meg ser det ut som han bare lar seg rive med, av musikken, av publikum og av den svette stemninga inne i det digre teltet. Han er ikke verdens største vokalist, men han er verdens største showmann! Så ille er det at det nesten er umulig å få tatt et skarpt bilde av han (og bandet) fordi det stadig er bevegelse i høyt tempo. Låtene kommer på rekke og rad, med Schau småpratende på sitt kjente absurde vis mellom, han oppfordrer oss blant annet til å kjøpe piratmerch av noen karer som står blant publikum, så fansen får pengene istedet for bandet. «Jeg mener det» sier han, «det er jævlig viktig!». De avslutter den hesblesende konserten med en Turboneger-cover, fra den gangen Turboneger var kule, ifølge Schau.

DSC_5532

DSC_5693Tilbake på Fort West er det klart for mer teater. Ghost står på scenen og jeg tusler sakte fremover. Men jeg forstår ikke helt hva greia med Ghost er, og jeg blir ikke noe klokere denne gangen heller. De har alt mulig potensiale for å være et kult og interessant band, men de mangler ganske mye. De har ingen kule låter, kostymene og rekvisittene er bare til pynt, Papa Emeritus III bare tusler frem og tilbake på scenen og synger som en prepubertal gnager. Det er bare lyd, og lyden er ikke bra. Ingen minneverdige riff, ingen gnistrende soloer, ingen tøffe effekter, bare røyk og lys og monoton riffing. Jeg kjeder meg, setter meg på gresset, trykker på mobilen og røyker og drikker før jeg reiser meg opp og går. Knipser et par bilder først så dere får se. Jeg vet at om noen har gidda å lese så langt, så er det nok noen som blir litt sure. Men det er greit, vi kan godt diskutere Ghost. Men for øyeblikket synes jeg de suger balle!

DSC_5669

DSC_5722

Kveldens siste band har tidligere på kvelden lovet meg et helsikes show. De fortalte meg at de aldri har tatt ut ei krone av det bandet har tjent sjøl, men at alt går tilbake til bandet, og da særlig konsertene! Det blir visst både pyro og gitarknusing når The Carburetors avslutter fredagen på festningen! Oslo-gjengen er en utrolig harry gjeng, og det sier jeg i beste mening! Det er skinn og svart dongeri, pilotbriller og bakoversveis. Det er skandinavisk rock på sitt mest høylytte, mest testosteronfylte, det er biler og bensin og damer og sprit, det er musikk for folk som elsker rock og hater lensmannen! Og vi får som lovet. DSC_5744

Det er crowdsurfing uten å miste kontrollen på riffinga, det er gutteral brøling fra Eddie, gitarist Kai Kidd klatrer opp i riggen og spruter gnister fra gitaren sin mens han henger etter en arm, det spruter flammer både her og der, inkludert ut av kjeften på Kai, og det hele avsluttes med en klassisk gitarknusing! En konsert med The Carburators føles som en langfinger oppi rasshølet til samtlige kulturkjerringer, hipstergutter, feminister, rosabloggere, Daniel Kvammen og Aurora, og det føles jævlig deilig!

DSC_5934

Tons of Rock har i år laga et monster av en rockefestival. Jeg klarte bare to dager (alle de beste bandene spilte torsdag og fredag), men jeg håper virkelig de klarer å tangere dette til neste år også! TONS OF ROCK ROCKER BALLE!!!

Av

Alle foto: © Ruzt.no / Håvard Margido Aspen (unntatt de to som KB tok da).