DSC_5247

Jeg hater festivaler, tenker jeg mens jeg står der midt iblant en haug med drita 50-åringer med Sabbath-tskjorte som skriker i øret på meg. Det regner i Borg-pilsen min, jeg ser flere mobilkameraer enn folk, jeg har mista kompisen min og jeg er våt, skoene mine er våte, sekken min, kameraet mitt og livsgløden min er gjennomvåt. Jeg er sliten etter å ha kjørt gjennom Oslo-rushen (det tok en og en halv time), gikk feil vei opp til festningen to ganger, det er en jævla bratt bakke, jeg kom for seint til å se Rival Sons og måtte stå utenfor teltet hvor Raga spilte etter å ha stått i kø for å få kjøpt det idiotiske Cashless-kortet. Jeg hater det, virkelig. Så når jeg blir stående midt i en mobb av blodharry trøndere på Sabbath-konserten så er jeg skikkelig sur. – De har DSC_5217glemt å stemme Ozzy! roper jeg til Jørgen, en kompis jeg ikke har sett på 5 år som jeg tilfeldigvis traff og mista igjen like etterpå. Ozzy synger skikkelig surt, jeg hadde kanskje ikke forventa noe anna, men jeg tar meg selv i å lure på hva Geezer og Iommi egentlig holder på med. Hvordan holder de ut med den surrete gamle gubben? De andre er jo musikere! De er jo flinke! Ozzy er bare… Ozzy. Faen så sur jeg er. En fyr i grønn regnponcho foran meg står og stirrer rett frem med en pils i hånda. Ser ikke ut som han koser seg han heller. En svær fyr egentlig, ser ikke ut som noen slåsskjempe eller noe, bare en svær klippe. En liten fyllik i 50-åra ramler borti han og begynner å hoie og skape seg. Grønn Regnponcho kikker ned på ham, rister på hodet og peker i den retningen spirrevippen kom fra. Jeg hører det ikke, men jeg tror han sier «På plass!» for fylliken går skamfullt tilbake til plassen sin. Respekt til Grønn Regnponcho! Jeg er vant til store folkemengder på jobb, men da er det jeg som kontrollerer de. På jobb er jeg Grønn Regnponcho. Nå har jeg ikke kontroll. Er det  noen som har kontroll i det hele tatt? Jeg snur meg rundt og ser etter vektere eller politifolk. Ser ingen. Ozzy har iallfall ikke kontroll. Fy faen for en rørebøtte. På War Pigs er han helt ute. Totalt! Hvorfor gidder vi egentlig dette? Jeg tenker at mesteparten av publikum ikke hører forskjell uansett. De er enten for drita til å bry seg, eller så er de minst like tonedøve sjøl. Fy faen for en harry gjeng. Fy faen. Kan ikke harryfolket holde seg til harrymusikk? Kan de ikke høre på Nightwish og sånn drit? Anerkjenner de jazzinspirasjonene til Bill Ward? Hører de Gustav Holst i åpningslåta? Eller er det bare «BLÆÆÆÆ SKÅÅÅL WOÆÆÆÆÆ». Faen så sur jeg er.

DSC_5257Jeg har gått og kjøpt meg en ny øl og stilt meg lengre bak i åpent lende da en mann kommer sjanglende bort til meg og spør om jeg har fyr. Jeg fisker fram fyrstikkene, og mannen begynner å le så han ikke klarer å få fyr på siggen. – Hva ler du av? spør jeg. – Dette! sier han og peker på fyrstikkene. – Og dette! fortsetter han og peker utover alle de 10.000 folka som digger og ler og raller rundt og har det gøy. – Og de der oppe! sier han og peker på Black Sabbat. – Dette er jo bare så utrolig morsomt! Og så begynner jeg og le jeg også. Jeg ler av fylliken med fyrstikkene. Jeg ler av Grønn Regnponcho, og av den våte ølen min, jeg ler av meg sjøl som er så sur og av Ozzy som er helt ute, men som shower som faen der oppe og gjør alt for at vi skal kose oss i regnværet. – How the FUCK are you doing! roper han, igjen og igjen, og vi brøler YEEEEEAH! og nå brøler jeg også og koser meg, og de spiller favorittlåta mi «Children of the Grave» nesten helt til slutt, og jeg elsker det. For det er jo derfor vi går på rockekonsert; Det er så jævla gøy! Festival er morsomt, fylliker er kule, regn gjør jo ingenting, faen heller, det skal regne på Black Sabbath-konsert! Jeg hater å være negativ, og jeg innså i tide at dette var stas. Jeg var bare litt sliten og våt. Men nå er jeg tørr og uthvilt, har fått pils til frokost og det har slutta å regne!

DSC_5265

I kveld er det Alice Cooper, og det skal jeg elsker til jeg dør!

Av Håvard Margido Aspen