Psykoaktiviteten kjenner ingen grenser.

CF-055coverDet som etter hvert har blitt babyen til John Dwyer er intet mindre enn en garantist for flotte og varierte festskiver av garasjerock. Som med sjelefriende Ty Segall så gir bandet ut et ex antall album i året og det durer av gårede i lydeksperimenter, retrorockeskapisme og generelt god smak i gjittarrtuninga.

John Dwyer er bautaen i bunn enten han hvisker eller frenetisk skriker over tonnevis av lekne riff. Thee Oh Sees‘ Mutilator Defeeted At Last er et glimrende sted å starte hvis du ønsker et nytt favorittband.

Åpningskuttet ”Web” durer rolig av gårde med Dwyers umiskjennelige ekkogitarhogg penetrerende tilstede. Ellers er kuttet dempet og minimalistisk, men trommingen til Ryan Moutinho tilfører det lille ekstra. Slagerparaden starter med kutt to og tre og er verdt albumet alene. ”Withered Hand” viser Dwyers vokalkunst i fulle monner og er et spor som er så fengede umiddelbart at en hver softis skammer seg. Måten bassgangen starter låta og ender opp i et tilsvarende gitarriff og Dywers sinne over det hele: dopamin og balsam for ørene. Noe Joy Divison-aktig. ”Poor Queen” er mer sparsom på effektene, men en fengende flott garasjepoplåt. Så knakende flott med blåserekke!

Mutilator er også fylt med en par tre låter som er mer avdempede og viser andre nyanser ved bandets mange kvaliteter. ”Palace doctor” er rett og slett fin og viser noe av meloditeften til Dywer. Et lite minusspor som ikke direkte er kjedelig, men blekner litt i forhold til alt det andre er ”Rouge Planet”. Thee Oh Sees har en imponerende katalog og denne føyer seg bare inn i rekken av korte og velspilte intense og vakre garasjerockplater. Psykofarma for øyra. Yardbirds og Stooges har endelig mutert i 2015.

Av Sjur Aaserud