Det hele begynte med Shaun Of The Dead i 2003; en komisk hyllest til zombie-sjangeren. Filmen, skapt av Simon Pegg og Edgar Wright, ble en såpass stor suksess at det ble en ny film 4 år senere. «Oppfølgeren» Hot Fuzz, en glitrende parodi på action-filmen, var svært ulik fra Shaun både i tone og innhold, men hadde likevel mye til felles. De to filmene fokuserte på kompisdynamikk og delte en del vitser og referanser. Men den mest markante likheten var likevel at begge filmene inkluderte iskremen cornetto. I Shaun er det en rød cornetto, og i Fuzz er det en blå cornetto. Siden det fantes 3 cornetto-farger; rød, blå og grønn, var det folk som spurte seg selv hvorvidt man kunne forvente seg en tredje film. Wright bekreftet ingenting, men skal ha spøkt med at dette var hans «Trois couleurs» trilogi. Om det opprinnelig var ment som en trilogi er tvilsomt, men en trilogi har det blitt, og den avsluttes i disse dager med The World’s End.

the_worlds_end_movie-wide

Gary King, et forvokst barn som fortsatt lever i fortiden, oppsøker fire av sine barndomsvenner for å forsøke å gjenerobre en av ungdomstidens store øyeblikk; 12 øl i 12 barer på en kveld. Problemet er at ingen av Gary sine tidligere kamerater vil ha noe med ham å gjøre. De har alle blitt voksne og det siste de ønsker er å vende tilbake til hjembyen full av gamle sår og uoppgjorte krangler. Gary klarer likevel å overtale dem til å bli med på en siste fylletur med gjengen, og turen går til Newton Haven hvor mye har forandret seg siden sist; gamle vannhull har blitt pusset opp, folk virker mer skeptiske og kalde, og byen har blitt tatt over av utenomjordiske roboter.

the-worlds-end08

Fra den første scenen utover merker man at tonen i denne filmen er annerledes fra de to første. Hvor Shaun Of The Dead var nonchalante og behagelig, og Hot Fuzz var lys og energisk, er WorldThe-Worlds-End-Character-Poster-2-691x1024‘s End mørkere og tristere enn sine forløpere. Dette er en film om nostalgiens farer, og de negative sidene ved å leve i fortiden, og skiller seg drastisk fra den glade nerdingen i de to første filmene. Det er noe desperat og patetisk over Gary King, en karakter som nekter å bli voksen, som hadde sin storhetstid for over 20 år siden og som ikke godtar at ting har forandret seg. Dette farger filmen såpass mye at mange sannsynligvis vil føle seg skuffet. Dette er langt fjernet fra guttas tidligere filmer, og er ingen klassisk «feel good»-film på noen som helst måte. Men det funker. Det funker fordi den knytter opp de tematiske trådene fra Shaun og Fuzz, og klarer å bevise hvorfor disse filmene har vært såpass populære, nemlig fordi det aldri har vært den samme filmen om igjen. Filmen forsvarer seg selv ved å påpeke at man ikke kan gjenskape fortiden, men at man må komme seg videre, skape noe nytt, for ikke å ende opp i et konstant fortidsjag hvor alt som foregår rundt en går en hus forbi. I en tid med såpass mange nyinspillinger og direkte oppfølgere, er det kanskje ikke så vanskelig å se brodden i dette.

Worlds-End-Andy-Fight

Samtidig er nok dette deres mest stilistiske film. Når den større konspirasjonen med utenomjordiske roboter sparker inn i tredje gir rundt halvveis i filmen så føles dette mer ut som en glossy actionfilm enn en britisk film. Noe som skiller seg veldig fra de foregående filmene som på tross av inspirasjon fra amerikansk popkultur var veldig britiske. Ikke at man har noe å klage på, Wright vet hvordan en lager god action, men det virker litt distraherende. Resten av filmen fokuserer på gode karakterer og smart humor, og det er her hjertet til filmen ligger. Når filmen blir mer opptatt av kaoset rundt karakterene enn selve karakterene så mister man litt interessen.

The-Worlds-End-2050284

Som bringer meg til et annet problem med filmen; det er for mange karakterer! Det er hele fem hovedkarakterer i denne filmen, som gjør det vanskelig å investere seg i noen av dem. Man får tilbragt altfor lite tid med hver enkelt og man sliter med å skilne dem fra hverandre. Dette er synd fordi skuespillerne er av høyeste kaliber, og det er gøy å se Paddy Considine, Eddie Marsan og Martin Freeman i en og samme film.

Likefullt, dette er og blir en Edgar Wright/Simon Pegg film og den er morsom. Selv om den ikke er like energisk som de to første, er den selvrefererende og karakterbaserte humoren fortsatt i fokus, og treffer blink 90% av tiden. Mye av æren for dette går til Simon Pegg og Niworldsend4ck Frost som er svært troverdige, og som spiller av hverandre på en svært naturlig måte. De er gode venner fra før, og har spilt på denne dynamikken i både Shaun of The Dead og Hot Fuzz. Men hvor karakterene deres i de andre filmene var nære venner, har Gary King og Andy Knightley glidd fra hverandre etter en traumatisk ulykke flere år tidligere. Andy er fortsatt bitter og lei av Gary sine påfunn, og Gary er fortsatt den samme umodne personen han alltid har vært. De beste scenene i filmen kommer fra forholdet mellom disse karakterene. Både Pegg og Frost har utrolig god komisk timing, men håndterer også de emosjonelle scenene med overraskende tyngde. Det er spesielt interessant å se at de har byttet på rollene denne gangen, slik at Pegg spiller idioten mens Frost spiller den modne og normale personen. Desverre er filmen litt ufokusert, og prøver en del ting på en gang uten å få det helt til. Det er for mange hovedkarakterer til at man for brukt nok tid på alle, og dermed blir det for liten tid til samspillet mellom Gary og Andy. Samtidig er action-scenene litt distraherende (!) og trekker litt vekk fra helhetsinntrykket.

The World's End

Det sagt, dette er en veldig underholdende film, og lever opp til de to andre i rekken som en verdig avslutning på en litt ufrivillig trilogi. Grunnen til dette er at man går dypere inn på tematikken rundt det å bli voksen enn man har gjort i de tidligere filmene. Shaun tok for seg det å bryte med fortiden, og tørre å endre på det som er komfortabelt og trygt til fordel for personlig utvikling. Mens Fuzz så nærmere på hvorfor det er viktig å beholde noe av den barnlige entusiasmen, og hvilken rolle film og popkultur har i dag. Det The World’s End gjør er å takle begge disse tankene samtidig; farene ved å tviholde på fortiden men også farene ved å bli bare en tankeløs robot, en slave til rutiner. Ja, The World’s End er en helt annen film enn Shaun of The Dead og Hot Fuzz, og den gir ikke nødvendigvis tilhengerne det de vil ha, men heller det de trenger: en original og morsom film som har noe å si. Ps. kan benyttes som en drikkelek, men vær advart: 12 øl og 3 shots på halvannen time kan føre til dansing.

Av: Andre Jørgensen

The World’s End har kinopremiere i Norge 18. Oktober

Screen-Shot-2013-05-22-at-2.01.10-PM