subrosa-1

 

Jeg kunne faen ikke tro det da jeg plukket opp en av kopi av Metalhammer. Deres trofaste skribent Espen Nørvåg Slapgård hadde anmeldt den siste skiven til SubRosa, og platen More Constant Than The Gods fortjente absolutt bra karakter. Bandet har en nesten kvelende melankoli og dette er mye på grunn av at de har to av totalt fem medlemmer som spiller fiolin. Rytmene er seige og definitivt doomaktige, men det beste var at skiven viste mer låtteft og tydeligere fokus enn tidligere. Dette var dog ikke første gangen bandet hadde dukket opp i min horisont.

 

Noen ganger begår jeg det mange metalhugguer vil kalle synd. Jeg sjekker relativt ofte ut hva som rører seg på Pitchfork, og da spesielt deres metalalibi Show No Mercy. I 2012 så jeg deres kåring over 2011s beste metalskiver, og på tjuende plass var SubRosa med skiven No Help For The Mighty Ones. De ble beskrevet som doom-pop, hva enn faen det betyr, og hadde en litt syrlig beskrivelse – No Help For The Mighty Ones was mixed and mastered by Marduk bassist Magnus Devo Andersson, but will have no problem appealing to the more adventerous Breeders fans out there. Har de støy og grunge i soundet også? Heldigvis sjekket jeg de ut og ble slått i bakken av det brutale og det melankolske og vakre i musikken. Det er som om de kvinnelige fiolinistene gir de brutale riffene en vakker drakt, men tekstene til det tredje kvinnelige medlemmet og bandsjef Rebbeca Vernon, legger ikke skjul på at de synger om en verden som puster sine siste åndedrag – This genocide rivals Dachau in it’s endless stream of victims. Låten The Inheritance etterlot meg i en sjokktilstand som vekslet mellom skrekkblandet fryd og ekstase. På slutten lokker Rebbeca Vernon med død – We’re in the shadow of a dying world. Jeg var skinndau, men solgt.

 

Jeg bestemte meg for å intervjue bandet fra Salt Lake City og påbegynte en lang e-post-korrespondanse med bandets gitarist og vokalist Rebecca Vernon. Dette måtte foregå over Skype, og intervjuet ville foregå relativt tidlig i kjempenes fødeland, så jeg kunne ikke se noe bilde av Rebecca Vernon siden hun ville være iført morgenkåpe. Mine perverterte lyster ble raskt slokket, men hennes vennlige stemme holdt i lange drag. Jeg spør henne om det fryktede g-ordet blir brukt til å beskrive dem ofte?

SubRosa 4 - Rebecca

Rebecca skremmer mannskiten ut av publikum.

– Ja, det har blitt brukt mye og jeg har aldri skjønt hvorfor, forklarer Rebecca engasjert, – Jeg digga hele grungegreia da jeg var 15 – 16 år og var midt oppi det. Det var en åpning til mange andre former for musikk, men jeg tenkte aldri på grunge da jeg startet SubRosa. Spesielt i de første anmeldelsene da vi ble sammenlignet med The Breeders og L7. Kanskje det er fordi det var siste gang det var virkelige aggressive og konfronterende frontkvinner, jeg vet virkelig ikke. Da Ola Blomquists partner i I Hate Records først hørte oss, så måtte Ola bruke en del tid på å overbevise han om å signe oss. Han synes det bare hørtes ut som grunge, så Ola måtte overbevise han om at vi var mer enn bare grunge. Det må tydeligvis være noe i det, siden det er såpass mange som tar det opp.

 

 

Deres nye plate More Constant Than The Gods har mer fokus og mer låtteft enn deres tidligere utgivelser. Hvordan gikk de frem på dette albumet i forhold til tidligere?

SubRosa 3 - Violin 2

Sarah Pendleton

– Det var mer fokus på denne platen. Med No Help For The Mighty Ones, hadde vi spilt låtene i fem år før vi spilte de inn. Låtene kom av seg selv og hele prosessen var veldig organisk, men det hadde ikke så mye fokus. Med platen More Constant Than The Gods sa jeg til meg selv – Jeg skal skrive og lage låtene til denne nye SubRosa-skiva, og jeg skal gjøre det innen et tidsrom på noen få måneder. Jeg hadde den mentaliteten og jeg ba om tydelige deadlines fra plateselskapet (Profound Lore.) Vi greide det uten at det ble noe skippertak, men det var ganske stressende til tider, ler Rebecca, – Den har et mer sammensatt lydbilde siden den er laget innen samme tidsrom. I tillegg så hadde jeg og de andre medlemmene en slags følelse av en misjon om at vi skulle gjøre denne skiven så bra som overhodet mulig. Vi ville at den skulle bli en rå og veldig ærlig plate. Jeg måtte virkelig grave langt ned i min sjel og få ut alt på platen.

SubRosa 2 - Violin 1

Kim Pack

– Jeg får nesten en følelse av at dere tar noen grep fra læreboken til Type 0 Negative. De kunne ha en sang som var 10 minutter lang, men det kunne høres ut som om det var tre låter i en låt.

– He he, favorittsangen min fra andre-platen er Stonecarver og en god del av de sangene hadde den typen moment og bevegelser som låten Attack on Golden Mountain er et eksempel på. Jeg ville utforske det mer, slik at låtene hadde de bevegelsene og litt søt sødme, så jeg var i litt ukjent farvann noen ganger, så jeg skjønner hva du sier når du snakker om Type 0 Negative, det er litt samme idé, men jeg hadde klassisk musikk i bakhodet også. Symfonier kan vare i alt i fra 15 minutter til en halvtime og de har tema som repeteres og veves inn.

 

Salt Lake City

 

Jeg husker godt min første konsert i Lillehammer. Iggy Pop skulle spille på Sportsplassen, rundt fire hundre meter fra der jeg bor. Konsertteltet var omkranset av et stort plankegjerde og rundt Sportsplassen bor handelsstanden i hus som kan minne om de du finner i eventyret om Askepott. Mange av de har fremdeles tjenesteinngang, en fin påminnelse om et annerledes og fattigere Lillehammer og Norge. Kanskje det også var en grunn til at den konserten gjorde et solid inntrykk på meg. Ikke bare at Iggy Pop har kule låter og er klodens drøyeste showmann, men det å snike seg inn på en konsert som 14-åring når du har så mye konservatisme rundt deg vil definitivt også være med på å farge stemningen og opplevelsen. Hvis det er et band som ofte blir nevnt i intervjuer med SubRosa, og spesielt Rebecca Vernon, så er det bandet Red Bennies. Et band som har gjort et solid og evigvarende inntrykk på henne.

 

SubRosa 7 - Band 1

Bandet i sin helhet – Bassist Christian Creek i fokus sammen med Sarah Pendleton

 

– Jeg så de i 1996. Jeg hadde allerede sett vokalisten spille trommer i et annet band, men jeg hadde ikke sett han synge i hans eget band. Så fort de entret scenen, det blir stille et lite øyeblikk mens Rebecca mimrer, – Det var som om en atombombe hadde gått av. Det var så mye kraft bak dem. Det var som om de fikk hjelp av noe utenomjordisk. Det var helt ubeskrivelig fett og det var det sinteste bandet jeg noensinne har sett. Bare for å sette det i perspektiv, sist lørdag så jeg Watain og In Solitude spille og det var dritfett. Jeg har tidligere sett Nine Inch Nails, jeg har sett alle de sinte bandene, men ingen av de kan slå Red Bennies. Igjen blir det et øyeblikks stillhet før Rebbeca sakte tar opp praten igjen – Kanskje det er fordi Red Bennies berørte meg på et personlig plan er grunnen til at de gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Det sinnet de føler er ganske typisk for vår by, men jeg tror at mange kan relatere seg til det sinnet, men det er det sinnet og frustrasjonen som gjorde at jeg fant en likevekt i bandet.

 

– Hvilket sinne og frustrasjon er det du tenker på?

SubRosa 8 - Band 2

Andy Patterson på trommer.

– Det har å gjøre med den konservative kulturen her, sier hun med et sukk, – Jeg vokste opp som mormoner og jeg følger fremdeles troen. Jeg vokste opp utenfor staten Utah, men jeg hørte hele tiden vitser fra andre mormonere om hvor strenge alle var og hvor trangsynte folk var og hvor grunne de kunne være til tider. Da jeg først kom hit i 94, det viser kanskje alderen min, sier hun lattermildt, – Da hadde jeg allerede en god del tvil og kjempet med troen min og hele greia traff meg som et steinras. Jeg passet ikke inn og jeg likte ikke det andre gjorde rundt meg. Hvordan de påtvang andre sin måte å tilbe Gud på. Det er grunnteser som er gode, men jeg likte ikke de kulturelle manifestasjonene av de tesene. I dag ser jeg at det er en forskjell mellom den læren som jeg tror kommer fra Gud, og de kulturelle manifestasjonene av de som alle religioner fostrer. Når folk tar ting for langt og når de begynner å lage regler som er basert på regler og som igjen er basert på regler. De bygger en barrikade av regler som er så langt vekk fra grunntanken. Det blir til slutt noe som er ekstremt undertrykkende.

 

– Inspirerte Red Bennies deg til å starte et band?

Rebecca og bandet i full vigør.

Da jeg så de, så ga de meg et håp. Jeg hadde bodd her noen år da og jeg hadde veldig lite håp igjen og jeg gikk gjennom en veldig vanskelig periode. Jeg så Red Bennies i 1996 og jeg startet ikke SubRosa før i 2005. Siden 2001 hadde jeg en nagende følelse om å starte et band, men jeg ignorerte det. Jeg visste at jeg ville inkorporere deler av Red Bennies og jobbe med de elementene og gjøre de til en del av bandet, men ideer utvikler seg og de utvikler seg i en annen retning. Det er noen svake ekko av Red Bennies i soundet vårt, så de hadde en dyp innflytelse på meg, Rebecca tar er innpust før hun tar et endelig oppgjør med grungefolket, – Kanskje det er derfor vi noen ganger får grungestempelet. Folk hører oss og tenker – Okay, det er slik de er. Siden ingen har hørt om Red Bennies, så er det kanskje lett å hoppe til den konklusjonen, men Red Bennies ble i sin tid inspirert av Sleep som burde fortelle de aller fleste hvor de kommer fra.

SubRosa er et band med fem medlemmer, hvorav tre er kvinner. Sarah Pendelton og Kim Pack synger og spiller på elektrisk fiolin og Christian Creek og Andy Patterson er på trommer og bass. Jeg spør Rebbeca Vernon om fiolin alltid har vært en del av soundet deres? – Sarah var en del av bandet fra de første øvningene med meg. Jeg bodde i en hjemsøkt kjeller på det tidspunktet og de første øvningene var ganske deprimerende. Vi hadde bare én amp og vi måtte veksle om å spille på den. Vi hadde ikke noe utstyr, men vi tenkte at – Hey, vi vil starte et band.

Rebecca yet again

Det blir ikke noe pysjamasfest uten tunge riff. Rebecca strikes again.

– Fiolinene gir meg også litt vibber fra folk

– Jeg føler at det alltid har vært en påvirkning fra folk i soundet vårt, og det er litt rart fordi jeg er ikke spesielt glad i folk og jeg hører ikke på moderne folk, sier Rebbeca noget lattermildt, – Jeg hører jo på Neil Young, men ikke andre store artister innen sjangeren som Bob Dylan, men jeg hører på folk fra tidlig 1900-tall og 1800-tallet, fra USA og utenfor landets grenser og jeg blir umiddelbart tiltrukket av det. Det er noe som er så ekstremt kraftfullt ved det. Jo nærmere du kommer kilden, jo mer kraftfullt er det. Folk er jo også sentrert rundt etniske grupperinger og noe geografisk lokalitet i USA og i resten av verden. Det er veldig sjelfullt og nært hjertet. Det er noe ved det som er så rått og utemmet. På det nye albumet så er det kanskje mest tydelig på låten Cosey Mo.

 

Bokormer
Tekstene til SubRosa er i mange tilfeller deprimerende og dystre. Den låten som først slo meg i bakken var The Inheritance fra platen No Help For The Mighty Ones. Det dystre anslaget og tekstene tar tak i deg og drar deg med. Den nye platen More Constant Than The Gods har dette ved seg også, men det er mer tydeliggjort og perfeksjonert. Et godt eksempel er åpningslåten The Usher som har alt det som gjør SubRosa så kraftfullt i seg. Jeg spør Rebecca om hvilke sider av sjelen hun blottlegger i tekstene? – Tekstene kommer fra ting og hendelser som plager meg og irriterer meg enormt, begynner hun, – Ting som gir meg en umiddelbar følelsesmessig reaksjon og de kommer fra et personlig ståsted, ting som gjør meg sint og ting som har plaget meg i lang tid, Jeg fortalte henne i forkant av intervjuet hvilken påvirkning låten The Inheritance hadde på meg og hun forteller om teksten til låten, – Det er kanskje veldig tydelig, men det handler om masseslakten av dyr og hvordan kloden vår sakte dør, det er ikke noe som bare har plaget meg, men noe som påvirker alle, sier hun med en lavmælt latter.

theroad

Gjett hvilken film.

Med soundet deres som kan ha en melankolsk og gammelmodig klang og Rebeccas kritiske røst, hva er hennes syn på den moderne verden? – Det er så mye som er vidunderlig og stort ved den moderne verden, for eksempel hvordan moderne teknologi har utviklet seg, og hvordan det fortsetter å utvikle seg, og det faktum at vi kan sette oss på et fly og reise rundt halve kloden på 12 timer, nok en tankefull pause kommer fra Rebecca før hun fortsetter, – Samtidig så er vi følelsesmessig avstumpet. Jeg føler at kulturen vår mister retningen og mangfoldet. Det er nesten som topplaget av jorden i en skog som akkurat har vært gjennom en skogbrann, hvor hele landskapet er øde og stygt. Jeg føler at det er det som skjer med vår kultur i dag og kanskje alle land i vesten.  Vi har blitt veldig overfladiske og har mistet kontakt med hvem vi er og vi blir foret med så mange ting som ikke har noen substans. Jeg tror det er en av grunnene til at undergrunnsscenene gjør det så bra i dag. Folk ser etter noe som er dypere.

the road 1

Dypt kan du få det, på flere måter enn en. I intervjuer med SubRosa og Rebecca Vernon kan forfattere som Cormac McCarthy og Nick Cave bli nevnt som inspirasjon, men også klassiske forfattere som Dostojevskij, men andre ganger som eksemplet The Inheritance slår det dypere. Et annet slikt eksempel er låten Beneath the Crown, en låt som har en så rettferdiggjort harme i seg at man lover å delta i neste 1.mai-tog – Don’t tread the path of the enlightened. Don’t swallow their sugared seeds of poison. Their Da’ath leads to that black moonrise where the bodies stack up to the rafters. Teksten, og viten om at boken War against the weak: Eugenics and America’s campaign to create a master race av Edwin Black er inspirasjonen, pirrer min nyskjerrighet – Jeg fikk låne boken av vennen min Phil White i bandet INVDRS. Boken gjorde meg fly forbanna, sier hun engasjert, – Før jeg leste boken så hadde jeg aldri hørt om eugenikk-bevegelsen i Amerika. Det er noe du ikke lærer om på skolen for å si det sånn. Det er verdens mest farlige ideer som er blitt skapt ut i fra dens tilhengeres forkvaklede logikk, og jeg tror det er slik sann ondskap kommer til verden. Denne bevegelsen steriliserte titusentalls uheldige personer på det tidlige nittenhundre-tallet, og det er bare et lite skritt vekk fra hva nazistene drev med, og de igjen var inspirert av eugenikk-bevegelsen i USA, sier hun raskt, engasjert og sint, – Hele temaet tar for seg det at du ikke kan følge blindt det noen forteller deg. Du er nødt til å gjøre opp din egen mening.

– Hva er ditt forhold til Cormac McCarthy?

The road 2

– Han er favorittforfatteren min. Jeg oppdaget han ganske nylig, og igjen var det en venn av meg som anbefalte han til meg. Jeg bare elsker hvordan han bruker ord. Så fort du leser noe av han, så forstår du umiddelbart at han er en av verdens beste forfattere. Hans evne til å sette stemning til en scene er bare utrolig, jeg hører et sukk fra andre enden og skjønner at dette er en av Rebaccas mer berømte kunstpauser, – Det er en scene i The Road hvor han beskriver sønnen sin som bader i en kulp, hvor landskapet er grått og øde rundt han og at han ser sønnens tynne skulderblad og at det stikker han i hjertet. Den scenen er etset inn i minnet mitt, sier hun med innlevelse.

 

– Hva sier bøkene hans om oss som mennesker?

The Road 4

– Det jeg tar fra verkene hans og det som taler til meg personlig er at våre moralske og sosiale røtter er borte, og det inkluderer våre kulturelle og åndelige røtter også. Når vår overfladiske idé om lov og orden er borte, så vil vi bli dyr, og det har for meg noe sannhet i seg. Jeg føler at det er den troen på ordensmakten, uavhengig av hvor overfladisk den måtte være, som holder oss i sjakk. Vi har ikke så mye kontakt lenger med vår sjel og heller ikke noen dyptgående moral. Så fort det som holder oss i sjakk er borte, så kan menneskene bli rovdyr og skuffe folk unna hvis det tjener dem, jeg hører det bryter ut latter på andre enden og så kommer hun med den åpenbare sannheten, – Jeg skal gladelig innrømme at jeg har et ganske negativt syn på menneskeheten. Jeg tror ikke alle er genuint onde, men det har kanskje mer med det overfladiske med dagens kultur å gjøre. Jeg ser noen ganger kjøleskapsmagneter med kjerringråd og gamle ordtak og visdom, og folk bruker dette til å få dem gjennom livets utfordringer. I tillegg til dette så er det historier om mennesker som har hjulpet andre, og kjede e-mails. Ingenting av dette går virkelig dypt.

 SubRosa har sluppet et fantastisk albumet som du kan sjekke ut på deres lokale bandcamp side. De kom forøvrig på niende plass på Show No Mercys kåring over de beste albumene fra 2013.

Av Knut Gigstad