IMG_0763

Hva faen gjør jeg meg livet mitt? Jepp, det hender jeg har noen voksne øyeblikk, men de er få og de greier ikke å banke inn noe vett i skallen min. Det er utvilsomt kult å komme gratis inn på konserter, å dekke festivaler og intervjue band og musikere. I mine mest tvilsomme stunder tenker jeg: – Bare de hadde visst hvor kult dette er, da hadde de kanskje fått et øyeblikk av klarhet. På den andre siden så kan det hende at de ser på meg med medynk, à la visesangeren på en rorbu. Han kan underholde, men hans dager med å sjekke opp mindreårige budeier er forbi, han tok vann over hodet, han er en fuck up. Jeg er 35 år og har drevet med dette i åtte år. Jeg gjør dette fordi jeg synes det er gøy, men når mobilklokka viser 0635 og jeg er på vei til jobben min i helsevesenet, så føler jeg meg ikke alltid like kjepphøy. Selv en fast stilling i helsevesenet kan gi deg en årslønn på nærmere 400.000. Det er 170.000 mer enn hva jeg drar inn. Er det med et lett hjerte jeg takker nei til de pengene? Før du kaller meg en sell out, så må jeg spørre hvilken verden du lever i? I min verden så må jeg betale leie.

welcome to the...

I C. Sundts gate haster jeg meg forbi folk som er på vei hjem fra jobb eller shopping. Området rundt her har vært beryktet for langt verre problemstillinger enn den jeg nettopp presenterte. Dette pleide å være pervoenes jaktmarker, kanskje det fremdeles er det. Jeg tviler på at Norges prostituerte har sluppet unna vårt Spenol-klamme favntak. Jeg er derimot ikke her for å sjekke tilstanden til byens uheldige. Jeg er blitt bedt på foredrag med ingen ringere enn Martin Atkins, i regi av Brak. Mannen er kanskje ikke så kjent for en del av den yngre (eller eldre) garde i dag, men mannen har fortid som trommis i Public Image LTD og Killing Joke, foruten det så har han gitt bidrag i Ministry, Nine Inch Nails og Revolting Cocks, men også egne band som Brian Brain. Foruten et liv som musiker, driver han også et eget plateselskap og er forfatter av bøker som Tour Smart, Band Smart og den boken jeg skal stifte nærmere bekjentskap med: Welcome to the music industry, you’re fucked. Det er ikke som om jeg ikke har skjønt det tidligere, men jeg er heller ikke alene om det, og det er jo heller ikke som om jeg vasser i kontakter akkurat, jeg vasser i tomflasker hvis noe.

Selv om det er en uttalt sannhet, så har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt på band som har utnevnt en kompis som manager og kun spiller på ungdomsklubber. Andre eksempler er band som har spilt inn to låter i et anerkjent studio, og det for den nette sum av 40.000 kr. Hvis ikke dette er nok, så har du også bandmedlemmer som spanderer drinker på deg i dyre dommer og spør om du ikke kan promotere dem, mens du fortvilet forsøker å forklare dem at du ikke har noen kontakter å skryte av. Det betyr jo ikke at pressen nødvendigvis vet helt hvor de skal trå heller, men det er lys i enden av tunnelen. Festivaler som by:Larm har videreført arven fra SXSW og har showcaser, og ikke minst foredrag av musikere, journalister og medlemmer fra plateindustrien, slike foredrag og seminarer er også tilgjengelige på mainstream-festivaler som Roskilde, skjønt det er bare pressen som har tilgang på de på Roskilde. Det er noen ganger komisk å se temaene de skal ta for seg. Noen ganger er de så tannlause og henger så lite med i tiden at de går under titler som – Er rocken død, og hvordan skal festivaler promotere metal i fremtiden?

Martin Atkins 1

Konferanserommet på Augustin Hotell er fritt for den slags overskrifter som jeg beskrev. Rommet er fylt av forskjellige ansikter som du har sett en eller annen gang hvis du har beveget deg rundt på Bergens konsertlokaler. Det er musikere, DJs, bookingtryner, journalister og fotografer. Alle venter i spenning på at Martin Atkins skal ta ordet. Han står foran forsamlingen og venter rolig på å ta ordet. Når du tenker over bandene som han har vært en del av, så er han skremmende lik en inkarnasjon av de. Mørke klær, Lennon-briller og vilt grått hår. Det er først når han tar ordet at du skjønner at dette ikke er en representant fra Universal: – Hvis du innser at du er en fuck up, så er du ikke det, men hvis du tror at du ikke er det, så er du det. Med latter og anerkjennende nikk fra resten av rommet, så føler jeg nesten at jeg er med i en scene fra Fight Club. Dette er bokens første lov og det andre hintet om at han ikke er en representant fra Universal begynner å gjøre seg gjeldende. Martin Atkins banner mye og det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse, når han har skrevet en bok med tittelen Welcome to the music industry, YOU’RE FUCKED. – Det er mange måter du kan fucke opp på, sier rennesteinsgeipen til Martin Atkins og siterer villig fra boken; Du kan fucke opp i kraft av den du er. Du trenger bekreftelse utenifra, du har dårlig kroppslukt, du er lat, du skylder på alle andre, ambisjon og at du er en overperfeksjonist. Det handler ikke bare om deg og dine potensielle dårlige egenskaper. Du kan fucke opp fordi du mottok dårlige råd, demografi, geografi, konformitet og listen går videre. I følge boken hans er det 101 måter du kan drite deg ut på. I løpet av et foredrag på tre timer, så er det nærmere 200 fucks. Det er bedre enn å sitte hjemme og se på Dr Phil.

The-Mistakes

Bandet kaller seg The Mistakes og…eh…

Etter nærmere tre og en halv time er foredraget over. Martin Atkins tar seg tid til å signere bøker og ta en prat med alle som vil prate etterpå. Det tar en halvtime til før Martin kommer bort til meg og kveler en gjesp. Han begynner å fortelle om hvordan han begynte å skrive bøker og holde foredrag.

– Jeg begynte å undervise, nærmest på slump, begynner Martin, – Jeg ble forespurt om å undervise om turnélivet på Colombia College i Chicago og de ga meg en bok som jeg skulle undervise fra. Problemet var at den ble skrevet i 1962 og jeg ga de klar beskjed om at jeg ikke kunne bruke den. Så begynte jeg å skrive ned mine egne ideer. Jeg skrev Tour Smart som ble utgitt i 2007. Jeg trodde det var det, men så solgte boken ganske godt og så ble invitert til å holde disse foredragene. Jeg tror det første jeg holdt var på Hole In The Sky og jeg har vel holdt 500 foredrag siden den gang.

 

bands-on-facebook-300x300

En stor del av foredraget ble viet til sosiale media, er han overrasket over at ikke flere visste om de utallige kanalene for det? – Noe av det beste som har skjedd meg personlig, siden jeg har et lite plateselskap og har bøker som må promoteres, var da jeg ble bedt om å dra til Canada for å gjøre en presentasjon om sosiale media og ikke minst tankesettet rundt sosiale media. Jeg startet et femten ukers program. Jeg er alltid på utkikk etter forskjellige saker, og folk sender meg alltid ting, men jeg trodde virkelig at studentene kom til å fortelle meg om disse sakene, ikke omvendt. Noen ganger gjør de det, men det er som regel meg, en 54-åring. Jeg vet ikke hvorfor det er slik.

black-flag mothafucka

Learn as you go

Slik jeg forestiller meg det, så virker det som om det er en bratt læringskurve for band, hva gjelder å oppnå en viss størrelse. Noen ting er tydelige, du må spille og jobbe ræva av deg, men det virker også som om det er en del tilfeldigheter som enten er gunstige eller som ligger i veien for deg som gigantiske tømmerstokker. Hvordan man skal angripe problemene har jeg ikke noen peiling på, selv ikke etter et foredrag på noen timer. Hva er det musikere og band ofte spør Martin Atkins om? – Vokalisten vår er alkis og jeg tror han skyter heroin også, hvordan kan vi få bedre hyre, vi er et lite band og vi tror det er forvirring rundt bandnavnet vårt, vi vil turnere i California, hva med t-skjorter, rettigheter, advokater, FORPULT ALT! Martin sier det med en lett humrende mine, men kan heller ikke legge skjul på at han er trøtt og at han har fått spørsmålet noen ganger, men er det slik at det er en læringskurve, og at man lærer på reisen som band? – Ja, sier han engasjert, – Jeg så U2 spille for 17 publikummere og det tok dem sju år å komme noe som helst sted. Hvis du bare venter på at alt skal være perfekt, for eksempel at du skal kunne alt om sosiale media før du legger ut, så er det galskap. Hvis du har fire i bandet, så la hver og en få forskjellige oppgaver. Hvis du er interessert i fotografi, så er du Instagram-ansvarlig og du er den som tar bilder av bandet. I dag ville jeg kanskje ha anbefalt at et band skaffer seg en som er ansvarlig for alt som har med sosiale media å gjøre, før de skaffer seg en manager eller agent. Jeg tror du kan gjøre mer med det enn med en dårlig manager eller agent. Eller en kjempeflink manager som jobber med ti forskjellige band og som ikke har tid til deg.

Bike-blog--Musicians-Tour-001

Du har ikke bil? Det er faen meg ingen unnskyldning.

– Hvordan ser du for deg at et band er bygd opp i dag?

– Jeg ser for meg at noen i bandet kan dra i forveien for resten av bandet og spørre etter e-mailadresser på en venue og på et gatehjørne. Kanskje spille et lite akustisk nummer i en kafé eller i noens kjeller. De fungerer som et slags rekognoseringslag, slik at når resten av bandet kommer så har du allerede skaffet deg noen kontakter i byen. Jeg liker også ideen ved at en i bandet kan ta opp låter og mikse de. Det gir også bandet muligheten til å gjøre remixer for andre band og slik kan bandet ditt og andre band utveksle tjenester. Det bør være noen i bandet som har noen praktiske evner, om det så er å lage t-skjorter eller å reparere bilen eller vanen bandet bruker. Ideelt sett, så burde alle i bandet være forberedt på å jobbe 24 timer i døgnet når bandet er samlet. Det er mitt ideal og slik sett er du godt rustet til å jobbe med ditt eget band og å samarbeide med andre. Selv om du ikke er på turné så kan det komme inn penger, fordi du har kanskje noe studioutstyr og du kan hjelpe mange andre band, og jo mer du gjør det, jo flere muligheter åpner seg. Alle bør være opptatt med å gjøre mange forskjellige interessante greier og å bringe det sammen.

– Det virker som om et av de mest utfordrende aspektene ved det hele er å styre hele greia selv og fremdeles ha tid til de andre aspektene ved livet.

– Det er det største problemet de vil møte, det å styre alt selv og så å jobbe med noen på et annet nivå med sanger mens de beveger seg oppover, og da er det det eneste problemet – Hvor mye tid har jeg til familien mens jeg pusher karrièren min. Det er en vanskelig balansegang for alle.

mudhoney-big-theatre-cmyk

Mudhoney tears it up.

– Må man være arbeidsnarkoman for å få det til?

– Jeg tror ikke du trenger å være arbeidsnarkoman, men du må kunne prioritere. Det jeg merket etter at mitt først barn ble født, var at jeg ikke kunne være i studio i femten timer. Jeg var der i seks timer. Jeg måtte utnytte tiden til det fulle. Du må være villig til å bruke noen arbeidstimer på bandet og å arbeide smart og effektivt.

– Blir det å ha det gøy borte i all denne praten om sosiale media og hvordan du skal legge opp karrièren din?

– Det kommer jo helt an på hva du legger i ordet suksess, sier han kjapt, – Hvis du synes suksess er å kjøre rundt med vennene dine i et ganske falleferdig bilvrak på tur rundt til småstedene rundt i verden og spille på dårlig promoterte konserter og ha dårlig monitorer, så er det helt okay. Da trenger du ikke å bekymre deg for noe, men hvis du vil at det skal bli litt bedre og ha muligheten til å spille for 200 stykker og å spille på et sted som har litt bedre utstyr, så må du bry deg om noen av dette. Martin tar seg en tenkepause før han på nytt prøver å eksemplifisere, – La oss si at du må bruke hele onsdagskvelden på å jobbe hardt på bandet. Neste gang du spiller live så er det to ganger så mye oppmerksomhet rundt konserten og fremmøte er like bra. Kanskje du bruker tre dager på å promotere deg gjennom sosiale media, mens du jobber med alt annet for å få bandet til å fungere og konsertene blir ikke så mye bedre, du må bare finne balansen. Det handler rett og slett hva suksess er for hver enkelt. Hvis alle i bandet har en visjon og alle er enige, så er alt fryd og gammen. Det kan være et problem hvis to i bandet bare vil ha det gøy og de to andre vil vokse og spille på større venuer. Det er noe jeg har sett mange eksempler på, for det meste folk som skriver til meg. En i bandet bare bryr seg ikke. En del av disse bandene er satt opp som demokratier. Det er helt feil. Jeg skjønner hvorfor de vil ha det sånn, det burde være et demokrati, men vedkommende som gir faen burde ikke få stemme. Hvis han vil henge med dem til de finner en som kan overta, så er det greit, men på generell basis så bør band bruke mer tid på å finne ut hvem de vil være i band med.

jim fucked up

Etter ei kasse pils og noen piller var det natta for Jim.

Martin tar en tenkepause før han supplerer med mer visdom rundt bandlivet, – Jeg hadde vært veldig forsiktig hvis jeg skulle starte et band i dag. Jeg hadde sannsynligvis narkotestet alle sammen, men hvis jeg var en del av et band og et av medlemmene begynte med heroin, så hadde jeg gjort alt jeg kunne for å hjelpe vedkommende. Det er en forskjell mellom å starte et band og bli med i et band. Er du med i et band, så er du med i et band. Noe tradisjonell kremmerånd fungerer, andre aspekter ved det fungerer ikke.

– Det hender jeg møter folk som er i band, men det virker mer som de later som eller leker at de er i et band.

– Det er et veldig godt poeng. Jeg sier i boka mi at hvis den eneste grunnen til at du er i et band, er for at du skal kunne si – Jeg må sjekke med manageren min, da trenger du ikke en manager. Du trenger egentlig bare å si – Jeg må sjekke med manageren min i California. Det er noen folk som leker at de er i et band og de gjør det for å føle seg bedre i sin egen livssituasjon eller for å føle seg bedre fordi de har en bedriten jobb. De er jævlig farlige folk å involvere seg med.

– Men det du beskriver i boken og i foredraget, at du ikke trenger noe plateselskap og at du kan komme langt på egenhånd, enten med suksess eller for å gi deg selv handlingsrom ovenfor et plateselskap, er det punkmåten å takle musikkindustrien?

– Jeg vet ikke. Jeg kjenner folka i Metric (dritbra Canadisk synthpopband, red.anm.) og de tok opp lån på to av husene sine for å hyre et team med markedsførere for å jobbe med dem. De er smarte og det trenger ikke å være strippet ned. Det de sa var den største forskjellen er at når en markedsfører jobber for et plateselskap, så står de ikke til ansvar for bandet, så de kan fucke opp og bandet kan ikke gjøre noe. Det var ikke bandet som betalte, men nå er det bandet som betaler og det er en helt annen virkelighet når bandet kontrollerer hele konseptet.

Capitol

Den store stygge plateindustrien

De gangene jeg har hatt noe med det du kan kalle plateindustrien å gjøre, har det vært for å organisere intervjuer. Det er ikke som om jeg bare har snakket med råtne egg, men enkelte ganger virker det som om jeg ber dem om å gjøre jobben sin og det er ikke alltid like enkelt. Dette er spesielt treffende når du dekker en mainstream festival av en viss størrelse. Det du ofte finner i form av kontaktinformasjon, som du enten blir tilsendt på mail eller som med tid og stunder blir lagt ut på festivalens hjemmeside, er en liste over distributører. Disse distributørene er de som skal formidle kontakt mellom deg og bandet du har lyst til å intervjue. Innen uavhengige media, så er slike lister en stående vits og så å si alle som har gått etter den en gang har sluttet å bruke de. Grunnen er at de som regel aldri gidder å hjelpe deg. Frasen er som regel – Det var så få som viste interesse for å gjøre intervjuer med bandet at vi ikke setter opp flere intervjuer. Tar du derimot kontakt med managementet eller bandet i ettertid, så viser det seg at dette ikke er tilfellet. En annen klassiker er at vedkommende som skal formidle kontakt er på ferie og der snakker du med en forvirret vikar som ikke skjønner hva du snakker om. Det lukter ikke akkurat coke rants og Lars Ülrichs napster-vrede av det, men det er dog et eksempel. Hva gjelder den store stygge delen som jeg bare har fått en liten smakebit av, så har du mer enn nok av stygge eksempler. Alt i fra Geldofs Messias-skikkelse som advarte Hutchence om at han var – Above the law, til band som blir rævkjørt og managere som stikker av med pengene. Den formen av business som Martin Atkins presenterer må vel plateindustrien også være klar over?

seymour_stein_news

Seymour Steine og Madonna. Uvisst om dette er før eller etter Penthouse bildene.

– En bråte av den gamle musikkindustrien har brukt så mye tid på å fornekte at en ny form for økonomi eksistere og tankesett eksisterer, begynner han, – De har gitt fordelen til alle andre. De kunne vært kule, men de bare drøvtygger de gamle problemene de hadde før, som med opptakskassetter, noe som egentlig er dritkult for promotion. Atkins har mer enn nok eksempler på hvordan de gjør forretninger, og ikke minst hvordan de vil promotere et band på sosiale media, – De ville ha hyret inn et firma fra utsiden til å gjøre det, eller en lærling. Produktet blir okay, men det blir aldri autentisk og ekte. I dag vil fans ha et forhold til artisten som er ekte og det greier aldri de å gjøre. Det er merkelig, de har en del læring å ta igjen og det handler ikke bare om penger, men om tid og energi også.

– Hvem er de som jobber innenfor industrien?

– De kom til jobbene sine gjennom management, radio, plateproduksjon, publikasjon og PR. De er de gamle trygge veiene til de maktposisjonene. Det er den gamle skolen. Alt jeg ser ved dem er den gamle skolen, sier han oppgitt, – Det er proteksjonistisk og det har ikke noe med å gi noe som har verdi. Det handler om kontroll, og hvis de bare hadde gitt slipp og gitt folk musikk, så ville musikkindustrien vært et mye bedre sted for dem, sier han med latter, – De åpnet opp dørene til alle andre. Itunes, Spotify, Pandora, Topspin og pledge music. Pledge music kommer til å bli en stor faktor innen neste år. De gjør ting annerledes og plateindustrien bare lar dem styre på.

Kanye-West 3

Kayne West: Wanted for crimes against decency.

– Hva er fremtiden til disse store selskapene?

– Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror det er en plass for de store organisasjonene. Siden alle gjør det selv og flere og flere kommer sammen, så vil noen av de uavhengige bli de nye store på en måte. Jeg vet ikke helt hva som vil skje med de gamle store selskapene. Kanskje som Twitter kjøpte Vine og Facebook kjøpte opp Instagram, vil de gjøre noe av det samme. De har så mye makt at de kan absorbere det nye. Hvis de ikke forandrer sin måte å gjøre ting på, så vil de absorbere det inn i sin modell og ødelegge det. På den andre siden, så har du alltid ting som er edgy og litt farlig, mens du har samtidige ting som er supersøtt og velpolert. Den neste som får oppmerksomheten vår er noe som ikke er polert og som er litt merkelig. Det er litt som historien med plateselskaper og punk. Punk var virkelig utenfor boksen hva gjelder det meste, men det hadde ikke noe å si. Mainstream vil alltid være der og mainstream vil alltid ha et blikk på hva som skjer i undergrunnen og dra de kule og edgy delene inn i mainstreamen, for å gjøre det interessant. Det blir kanskje utvannet, men denne syklusen har alltid eksistert. Publikum vil ha mer og den kollektive hukommelsen er dårligere. Ting er ikke det samme som det pleide å være, sier han med et smil.

Jeg følger Martin Atkins ut og takker for praten. I min besittelse er en signert kopi av Welcome to the music industry, you’re fucked. Jeg er en fuck up og jeg vet ikke hvor ferden min går hen. Veien min er brolagt med jævlig mange banneord.

Skrevet av Knut Gigstad