hoggormsafari2

Foto: Jacob Mørch

For et par år siden flytta det en liten gjeng med pønkere fra Grenland til Bergen. Fem stykker for å være nøyaktig. Og disse fem karene spiller tilfeldigvis også i et pønkeband som de har kalt Hoggormsafari! Dere vet jo at jeg digger snåle bandnavn, og dette tar en av de øverste ringene i kransekaka. Hoggormsafari! Fy faen. De het visst «Out Of Bonds» en gang i tida, men hadde de fortsatt het noe så dølt hadde jeg ikke gidda å løfte et øyenbryn. Men Hoggormsafari da mann! Når de i tillegg uttaler at Bergen er så jævlig mye bedre enn Oslo så scorer de jo en del ekstrapoeng her på Ruzt-kontoret.

Det er ikke noe typisk Bergensk over Hoggormsafari, det er ganske tydelig at de kommer fra Østlandet, ikke at det er no gæli med det, men det ligner mer på Oslo Ess enn Hjerteslag dette her, og de sier jo sjøl at de spiller glad-pønk (det gjør de minsanten også!). Men Bergen trenger kanskje litt glad-pønk innimellom alle de gråværsnedtyngede Loddefjordpoetene?  Grenlendingene sier de digga Sum-41, Blink 182, Anti-Flag og lignende da de var småttiser, så de bestemte seg for å starte band. Dette er sånn ca 6 år siden. Jeg personlig synes det er helt strålende når ungdommen digger samme type musikk som jeg digga da jeg var ungdom, det viser bare at musikken er udødelig, og at pønk er noe som treffer uavhengig av tid og sted. London 1977, Orkanger 1994 eller Skien 2009.

Er det en ny generasjon som oppdager musikken vi gamlinger hørte på for 20 år siden?

– Vi håper jo det! sier gitarist Tord Berg Næss. – Det er jo uten tvil den beste musikken. Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte trommeintroen til blinks «First Date» i 6 klasse bak haugen nede i skolehagen på creative mp3-spilleren til en kompis.

hoggormsafari3Torstein Bøe, den lettfornærmede trommisen blir indignert over spørsmålet mitt, og svarer: – Tiden er en flat sirkel. Må forresten nevne at jeg irriterer meg over et slikt implisitt eierskap av noe som helst medium. Jeg regner med at du mener det i beste mening men å implisere at dere i en slags mer eksklusiv klubb enn oss fordi vi ikke var til stede da det smalt. Blir litt som om jeg skal si at portalteknologien er vår greie fordi den ble oppfunnet fem år etter at du dør. Morra mi er den verste forbryteren på dette, hun har uttalt at både Buddy Holly, Pet Shop Boys og mye i mellom er «hennes» musikk, hvilket for det første er ekstremt grådig intervall og for det andre implisitt forteller meg at hun har en slags større rett enn meg til å sette pris på den musikken fordi hun tilfeldigvis eksisterte da noen på et annet kontinent skapte den.

Siden dette intervjuet ble gjort på e-post fikk jeg ikke forklart nærmere til Torstein at jeg ikke føler noe som helst eierskap til musikk. Jeg var ikke tilstede selv da det smalt, jeg var 12 år i 1994 (det året jeg oppdaga punk), og da hadde Bad Religion og NOFX holdt på like lenge som jeg hadde levd. Minst. Men Torstein er en ung pønker, da hører det med å være sint på gamlingene. Det er greit Torstein! Bedre blir det ikke når jeg konfronterer dem med at de ikke ser ut som ordentlige pønkere (jeg burde kanskje avslutta med et blunkefjes?).

Hvorfor har dere ikke punkesveis? Vokalisten deres ser jo ut som han studerer på BI. Er dere bare pappagutter som har fått dyre gitarer i konfirmasjonsgave? Kommer EPen deres til å bli anmeldt i Vi i Villa?

– Jo de eksisterer, svarer Torstein og referer til de manglende hanekammene. – Vi bruker så mye penger på intimbarbering at vi må klippe håret vårt selv. Nei, vokalisten vår ser heller ut som om han var en tysk soldat som døde anonymt på østfronten. Selv mener jeg termen pappagutt er litt diskriminerende for alle født ved kunstig inseminering. Ja vi fikk alle instrumentene våre på konfirmasjonen det er derfor hele bandet spiller på bunader. Nei dessverre men den blir anmeldt i «Vi i kollektiv med seks andre på bare et toalett som alltid mangler dopapir». Et tidsskrift nært til mitt hjerte da akkurat det skjedde i dag.

Jeg begynner å merke at jeg liker å tirre fram sinnapønkeren i Torstein! Tord er heller ikke enig i at pønkere må ha hanekam:

Du er hva du spiser. Spis de rike

Du er hva du spiser. Spis de rike Tegning: Gard Sviggum Saabye Farge: Daniel Pybus Sollid og Magnus Waale Haugen

– Vi er vel ikke punkbandet som slår rekord i vanskelig barndom akkurat.
Likevel kan jeg ikke si at jeg fått et eneste instrument sponset av pappa (eller mamma). Han vil nok helst at jeg skal konse om studiene, hehe. Selv om det gjør det ekstra motiverende å drive med musikk. Spesielt punk-rock. Vi vil at punken skal nå ut til folket. Hadde vi kledd oss i hanekam og nagler fra topp til tå hadde det i mine øyne ikke brutt ned særlig mange barrierer. Folk har et forvridd bilde av at punkere må bryte flest mulige lover og knuse flest vindusruter. Vi vil få frem det positive med bevegelsen.

Bassist Phillip Høgli Nilsen bryter inn i eposten: – Vi lever i et moderne samfunn, og det å kunne gjøre punkrock folkelig og vise folk at man nødvendigvis ikke trenger mohawk og skinnjakke full av nagler for å spille eller like punkrock tror jeg er viktig. Det kan være karen som studerer økonomi eller han som selger deg joggeskoa dine som brenner for pønken. kjøpte meg nylig en bass som faktisk har god lyd, før dette spilte jeg på en skrothaug som låt rævva som jeg kjøpte da jeg var 16. At vi er en en gjeng pappagutter vil jeg ikke si, men vi lever i et moderne Norge som kanskje ikke er så «pønk», men det er ikke en vanskelig eller lett barndom som gjør deg til en pønker. Vi har alle forskjellig typer barndom, noen vanskeligere enn andre.

Vokalist Martin Lilløy Aabø forsvarer seg: – BI-gutt Aabø melder at han søkte på BI, men ikke hadde råd i denne omgangen for å komme inn. Noe som var kjipt fordi han hadde skaffet seg det perfekte utseende og meget fornøyd med det.

Jeg vet ikke om han kødder eller snakker sant. Han glemte iallfall blunkefjes han også!

Gitarist Bror Henrik Smith Brorson utbroderer: – Altså, rapen har gått fra å være den fattiges klagespor til den rikes briefeplattform. Som alle andre musikksjangre har også punken beveget seg forbi det punktet hvor alle behøver skinnjakke med nagler og hanekam. Jeg kjenner flere i Unge Høyre som er dødsfan av Honningbarna. Pønken har blitt mer mainstream og dermed også de som spiller og hører på det. Vi kunne jo selvfølgelig kjørt fullt image og tatt den helt ut, men hvor harry er vel for faen ikke det? Og for the record har vi spinket og spart til instrumentene våre selv.

Leste jeg rett? En pønker som sosialiserer med Unge Høyre-folk? Fy faen altså, stopp verden, jeg vil av! Blunkefjes.

Foto: Jacob Mørch

Foto: Jacob Mørch

Nå kommer det et spørsmål basert på hva som sto i presseskrivet, og noen svar som viser at det som sto i presseskrivet bare er sprøyt: Dere sier dere ikke har noe særlig å formidle.  Selv digger jeg New York-punk fra 70-tallet da de sang om jenter, øl og biler. Er det for mye politikk i dagens punk? Har folk glemt at rocken handler om å ha det gøy?

Sinna-Torstein er selvsagt dypt uenig: – Det vil jeg egentlig si meg uenig i, det speiles kanskje ikke på EPen men vi har en klar retning på hva vi politisk kan stå inne for og i alle fall hva vi mener er forkastelig. Personlig mer fan av Jello Biafra og det som skjedde på vestkanten men la oss for all del ikke starte en East/West beef. Å si at rock for det meste handler om de tre tingene er å si at malerkunsten bare handler om nakne damer eller tilfeldige landskaper, å prøve å definere hva som er det generelle budskapet til rock er som å si hva man generelt har til middag. Også glemmer du ganske beleilig narko. Tro det aldri kan bli for mye politikk i noe medium men igjen så er det veldig opp til deg som mottaker. [The Clash-låta] Lost In The Supermarket kan tolkes som noen som faktisk har rotet seg bort på et supersenter eller noen som føler seg fremmedgjort i en materialistisk verden, [Hoggormsafari-låta] Tiger kan være en låt om å flytte fra en by til en annen eller så kan det være en kommentar på den synkende kvaliteten på distriktspolitikk under en borgerlig regjering. Punk kan, men ikke si faen ta deg Listhaug, for å kommunisere at man ikke anser integreringspolitikken som ønskelig. Folk har vel heller kommet på at musikk som alle andre medier kan kommunisere et helt spekter av følelser, dog jeg savner den rendyrkede gladrockfesten fra min «ungdom».

Det spørs vel helt hvor den kommer fra, svarer Tord. – Med Trump som herjer i USA så har vel de amerikanske punkerne ihvertfall masse politisk å skrive om. Greia er at vi i utgangspunktet har det jævlig greit i lille Norge, og hvorfor skal man bruke masse energi på å klage da? Likevel henger politikk og punk litt sammen, så hvis det er noe som bør klages på så gjør vi det. Vi har for eksempel skrevet en låt om Anders Anu(nd)sen (før Karpe), og en om hotellet som brant ned på Lindås.

hoggormsafariTord uttyper hva jeg har misforstått: – Når vi sier vi ikke har noe å formidle med musikken mener vi vel egentlig bare at vi lager musikk som vi synes er fet. At vi ikke er en artsy-fartsy gjeng hvor hver tone har en historie fra det indre. Tekstene våre derimot har vi en del vi ønsker å si ting med. Joda, 70-talls new york-punk er fett det, men hvem faen bryr seg om å høre låter om biler? Det er absolutt ikke for mye politikk i pønk. Alle musikere og band som slår igjennom og blir P3-yndlinger skal hele tiden være så jævlig nyskapende. Hvorfor er det så forbanna viktig, liksom? God musikk er ikke nødvendigvis grensesprengende.

Greit. Jeg skjønte jo også at et band som spiller «glad-pønk» (dere egne ord) ikke prøver å fortelle en musikalsk historie. Tre grep har jo sine begrensninger. Men hvis du disser låter om biler to my face så skal du faen meg få! Cars and Girls mann, det er jo tidenes låt!

Tilslutt: Hvorfor er Bergen SÅ mye kulere enn Oslo?  Kanskje dere burde skifte navn til Bergen Jernbanestasjon?

– Bergen er unikt fordi det som regnes som sentrum er så vanvittig lite, svarer Torstein, og denne gangen virker han ikke sur i det hele tatt, bare litt småsarkastisk.    – Dette har den effekten at det er enormt mange institusjoner samlet veldig tett og et tilnærmet likt kulturliv. På toppen av dette vil jeg tillegge at det for min del handlet om eskapisme. Jeg har lobbet for at vi skal hete «Upåklagelig Kebab» men det lyktes ikke. Vi prøvde å skifte navn til Bergen Jernbanestasjon i 2014 men etter at NSB truet med å myrde oss og så sende tre generasjoner av familien vår på arbeidsleir på Sunnmøre måtte vi bytte tilbake. Du kødder ikke med NSB.

Nei visst faen gjør du ikke det!

– Bergen har en atmosfære og en velkommenhet Oslo ikke kan måle seg med, skyter Bror inn, og tilføyer – Dessuten er ølen halvparten så dyr.

Kloke ord.

Av Håvard Margido Aspen

EPen Du er hva du spiser. Spis de rike er ute nå! Sjekk Spotify: