Spidergawd2Spidergawd begynner å bli et godt kjent navn i Norge og de Motorpsycho-elskende delene av Europa, etter at de forrige måned slapp sitt bejublede andrealbum, «Spidergawd II». Plata er selvfølgelig smekkfull av beintøff rock i 70-talls psykedelisk boogie-stil, med referanser til Blue Cheer, MC5 og ZZ Top, med alt skrudd til max, akkurat som fjorårets debutplate.

Jeg føler likevel det er åpna bittelitt opp siden i fjor, og at blant annet saxofonist Rolf Martin Snustad kommer mer fram som en individuell instrumentalist istedenfor å bare være en del av lydveggen. Jeg nøyer meg selvfølgelig ikke med å spekulere, så jeg går til kilden og spør gitarist / vokalist / låtskriver Per Borten:

– Er dette et valg dere har gjort, eller er det bare ørene mine som lurer meg?

– Det er i allefall ikke helt bevisst, svarer Per. – Men jeg tror du har rett. Det har nok med det å gjøre at første plata var øving nummer tre eller noe. Andreskiva har litt turnering foran seg, og jeg har sikkert innsett at gitaren ikke har kapasitet til å ta alle linjene. Så ja. Mer sax.

Spidergawd er for tiden på Norgesturné, og på lørdag er Borten, Snustad, Kenneth Kapstad og Bent Sæther i Oslo for å blåse ørene av publikum på Rockefeller, før de avslutter Norgesturneen på Samfundet i Trondheim og setter nesa mot Europa. Og når jeg sier «blåse ørene av», så mener jeg det nesten bokstavelig. I fjor høst ble en skolekonsert med Spidergawd i Orkdal nesten avlyst fordi ballettdanser kulturleder Arne Fagerholt mente de spilte uforsvarlig høyt. Du kan lese mer om saken HER.

– Har dere lært noe av episoden, eller skrur dere fremdeles opp til 11 på konsert?

– Folk sine tilbakemeldinger tilsier at lyden er høy men behagelig feit. Slik det skal være. Vi ønsker ikke at publikummet skal ha det ubehagelig. Bare behagelig ubehagelig på noe vis. Hva den gjennomsnittlige norske byråkrat mener, betyr ingenting, i noen som helst tilfeller.

– Hva er deres synspunkt på øreplugger på konsert?

– Det er greit. Bare ikke i Sveits. Der er db-grensa 90db. Og ALLE bruker propper. Det suger.

– Viser denne episoden at rocken fortsatt kan provosere og være opprørsk?

– Nei. Bare at enkelte folk er idioter.

Noen har visst glemt å ta medisinen sin...

Noen har visst glemt å ta medisinen sin…

Det er tydelig at Borten er ferdig med denne saken, og heller ønsker å se framover. Noe jeg absolutt kan forstå, men jeg klarer bare ikke å la det ligge, fordi jeg synes det er så utrolig artig. At en kulturleder i en liten kommune (unnskyld, liten BY) tydeligvis synes at rockemusikk anno 2015 er noe farlige greier er bare fantastisk morsomt! Men vi får heller fokusere på den nye plata. Omslaget for eksempel! Dette er, som på debuten, illustrert av en Emile Morel, og er enda mer sinnssykt enn sist.

– Hvem er Emile Morel, og hvor mange ganger har han slått hodet?

– Jeg kjenner han ikke personlig, sier Borten, og fraskriver seg med det ethvert ansvar for kunstnerens psykiske vel og ve. – Han er en fransk digitalkunstner. Jeg tror og håper vi kan fortsette samarbeidet med han så lenge bandet gir ut skiver.

– Men hvem er Matthew Marvin Burt, og hvorfor har han fått lov til å skrive tekstene denne gangen?

– Han har vel ikke fått lov. Han har vel blitt spurt mersom! svarer Borten med et smil. – Matthew er en amerikansk poet som bor i Trondheim. Han skriver tekster for lesing, og jeg skriver dem om til rockelåter. Han har tidligere jobbet for blant andre Motorpsycho. Han har også sitt eget band; Dog & Sky (Også på Crispin Glover Records).

– Bluesen er mer framtredende på denne plata (åpenbart på førstesporet, men også på en del andre låter). Hvilke bluesartister inspirerer dere?

– Det er vel jeg som er bluesen i bandet, sier gitaristen. – På godt og vondt. Men gamle helter fra 30/40 tallet har mye hårete energi. Gitarblues typ England 70/80-tall er derimot det mest jævlige jeg vet om! sier Borten i et skuffende lite kontroversielt utsagn.

Spidergawd-konserter er ikke bare høye, de er lange også, som i lange, jammete og fulle av galskap, et non-stop kjør av trommer, gitar, fuzzbass og buldresax som tar deg til verdensrommet på en soppsky i lilla og grønt. Nå har bandet litt flere låter i bagasjen, så behovet for lange jammer faller kanskje litt bort?

– Ja, vi har flere låter, men det blir ikke mindre kaos nei. Å gå på scena og være ferdigprogrammert blir aldri greia til dette bandet. Det strider mot bandets natur.

Kjøp plata og få med plakat!

Kjøp plata og få med plakat!

– Du har jo bygd studio på låven! Hvordan var det å spille inn plate hjemme?

– Studioet er kårstua på gården, og har blitt dobbelt så stor. Hovedinnspillingsrommet er et diffusert trerom på nesten 10x10x5m. Det låter veeeldig bra faktisk. Det er et stooort hus med flere studio, hvor folk også kan bo hvis de vil. Forrige skive gjorde vi i stua der. Neste blir betraktelig morsommere. Gleder meg som en unge til neste skive! De to første skivene føles som del 1 og 2 av debuten vår for meg. Så neste skive blir mer spennende. Mer skummel også siden det sikkert er på den skiva vi skal blomstre eller dø.

– Sistelåta «Sanctuary», for øvrig en dritfet låt, høres ut som Thin Lizzy!

– Sanctuary er eneste låta med to komponister. Bent har også skrevet der. Det er en hyllest til Thin Lizzy ja. Absolutt!!

– To plater på to år; Blir det tid til annet enn Spidergawd for dere? Eller kan Motorpsychofansen forvente at du leverer tilbake Kapstad og Sæther snart? Og er det andre prosjekter i emning for Borten?

– Jeg fokuserer kun på studio og Spiders om da’n. Rekker ikke mere. Motorpsycho holder stadig på de. Samme tempo på det toget som alltid. Sånn vil det alltid være, og sånn håper jeg det forblir.

spidergawd turne

Spidergawd II er ute på Crispin Glover Records nå! Kjøp den på lilla vinly, eller hør på Spotify eller noe sånt.

Av Håvard Margido Aspen