Jeg elsker skrekkfilm!
Jeg begynte på «kjøret» i svært ung alder, og over tid har det vokst til å bli en besettelse. Det starter rolig. Hjørnestenen i en klassisk oppdragelse er kjennskap til klassikerne: The Exorcist, The Omen, Alien, Evil Dead, Halloween, Dracula; 1931 og 1956. Dette er sjangerens morsmelkserstatning. Men det ene tar det andre,du leter etter hardere saker og før du vet ordet av det så sitter du plutselig med masse unyttig trivia om den svært lovende indie-scenen i U.S.A., europeisk 70-talls shclock, japansk ekstrem-film og den nye franske splatter-bølgen.

Hei. Mitt navn er André og jeg er en skrekk-heroinist! Jeg har holdt meg unna de mørkeste avkrokene (Guinea Pig, August Underground, Necromantik o.l.) men man kommer over mye merkelig på jakt etter «the next high»! Mye burde selvfølgelig forblitt bortgjemt, men  av og til finner man en film som er vel verdt å grave frem fra obskuriteten. Case in point:

title_spider_baby_blu-ray_

Spider Baby følger den merkelige Merrye-familien og sjåføren deres Bruno (spilt med innlevelse av Lon Chaney Jr.). De siste gjenlevende Merrye-slektningene lever skjermet fra omverdenen i et stort og gammelt herskapshus utenfor byen. De lider av en svært sjelden sykdom kalt Merrye-syndromet som kun rammer Merrye-slekten.

Effekten av sykdommen er slik at når personen når 12års-alderen hemmes barnets utvikling og starter et mentalt forfall som til slutt ender med at personen mister alle sine menneskelige egenskaper og blir et voldelig kannibalistisk beist.

Vi følger først og fremst de tre Merrye-barna Elisabeth, Virginia og Ralph. Mens Elisabeth og Virginia fortsatt er rimelig normale, er Ralph iferd med å forfalle, mentalt og fysisk. Bruno gjør så godt han kan for at barna skal kunne leve et godt liv skjermet fra samfunnet som fordømmer dem, men når en grådig slektning og advokaten hennes kommer på besøk for å stjele til seg eiendom og formue, blir  det snart svært vanskelig for Bruno å beholde kontrollen.

spiderbaby5big

Spider baby er ikke den første filmen du kommer til å oppdage som skrekkfan, ei heller den andre. Dette er filmen du først oppdager når du har begynt å grave et stykke ned i kult-kurven, og tror du har sett det meste. Du har ikke sett Spider Baby! Denne filmen er enormt underholdende; mye mer underholdende enn en 60-tallsfilm om morderiske kannibaler har noen rett til å være.

spider
I en tid hvor skrekk var synonymt med grenseoverskridelser og Hammer-horror er det ganske kult med en film som føles både gammeldags og moderne på en gang. Filmen er creepy og sleazy, men den er også behersket, og ikke minst menneskelig. «Monstrene» i filmen har alle en tragisk og nokså sympatisk side, og de humoristiske innslagene er med å slipe ned de aller skarpeste kantene og de mørkeste av de implisitte handlingene i filmen; og all vold, sex og grusomheter i filmen er implisitt. Slik sett kan man si at Spider Baby har en fot i hver leir.

På den ene siden er den grotesk og skitten, som en slags prototype for Texas Chainsaw Massacre, og på den andre siden har den det tøysete og atmosfæriske fra gamle Universal filmer (Wolfman, Dracula o.l.), og Abbott And Costello Meet Frankenstein. Dette er med på å avvæpne filmen veldig og gir den en lystig og nesten tegneserieaktig tone. Denne tonen blir ytterligere bekreftet av den merkelige åpningsvignetten, skrevet og sunget av Lon Chaney Jr.:

Det blir derimot feil å kun sammenligne en film slik som Spider Baby med andre filmer, siden man risikerer å ikke fokusere på hva som gjør filmen unik. Spesielt meta-aspektet ved filmen var langt forut for sin tid. Man starter filmen med en person som snakker direkte inn i kameraet; en monolog som minner litt om fortellerstemmen i Rocky Horror Picture Show, og som underbygger den tøysete tonen.

 brvjill
Samtidig har man en følelse av at filmen stadig kommenterer seg selv.
Figuren Bruno spilt av Lon Chaney Jr., sier på et tidspunkt «Just because something isn’t good doesn’t mean it’s bad.», og understreker at selv om filmens figurer er skurker og monstre, er de på langt nær usympatiske. Noe som sier en god del om filmens appell; den har hjerte på riktig sted, og selv om de er karikaturer er figurene også svært menneskelige. Dette til tross for at filmen balanserer på kanten av god smak.

En annen karakter bemerker på et tidspunkt at «This has gone well beyond the boundaries of prudence and good taste» Som ser ut til å ha kommet noen av kritikerne i forkjøpet. Man kan selvfølgelig si at jeg legger litt for mye i disse små sitatene når jeg kaller Spider Baby for en meta-film og jeg ville vært fullstendig enig hadde det ikke vært for at det er så mange slike øyeblikk.

 spider-baby-den

Det mest treffende eksempelet er regissørens stadige referanser til The Wolfman (Lon Chaney Jr. sin mest kjente rollerprestasjon hvor han spiller varulven). To av de mer sympatiske, streite figurene i filmen har en lengre samtale om The Wolfman og knytter opp om filspider-baby4mens hovedtema; respekt og omtanke for samfunnets utstøtte. Det er også artig å påpeke at de som har kjennskap til skrekkfilm er de som overlever denne filmen; noe som ble sett på som svært originalt når det ble brukt i Skrik over 30 år senere. Disse små detaljene er med på å få Spider Baby til å virkeå svært moderne, og gjør at man fortsatt kan se filmen i dag uten at man føler at den er for utdatert. Mange av filmens øyeblikk får også ekstra tyngde gjennom Chaney sin rolleprestasjon. Når han spilte i Spider Baby var Chaney for lengst blitt en utbrent og avlegs skuespiller som slet med alkoholisme og depresjoner (ifølge de andre på settet sprøytet han regelmessig appelsiner fulle med vodka som han så skrelte og spiste). Når han mot slutten av filmen gjengir replikken «There is going to be a full moon tonight», er det vanskelig å ikke skimte et snev av melankoli hos Chaney som aldri helt kom over sin mest kjente rolle. Chaney arbeidet innen film og TV frem til tidlig 70-tall men dette er på mange måter hans svanesang; hans siste store rolle med tyngde og verdighet.

 spider-baby

De andre skuespillerne i filmen gjør også en utrolig god jobb. De to Merrye-jentene spilt av Beverly Washburn og Jill Banner er både skremmende og forførende, og balanserer fint mellom Lolita-aktig uskyld og galskap. Sid Haig, mest kjent for et moderne publikum som Captain Spaulding fra House of 1000 Corpses, spiller den groteske og dyriske broren deres Ralph og står for de mest ubehagelige og noen av de morsommere scenene i filmen.

 

Den som derimot står mest ut, foruten Lon Chaney Jr. selvfølgelig, er Quinn Redeker, som nærmest klokkerent parodierer en 60-talls ungkar (med tydelig tale, pipe og sleik) før det i det hele tatt ble en stereotype. Sammen med de andre bifigurene i filmen skapes en overraskende solid helhet. En av filmens styrker og grunnen til at den står like sterkt i dag som den gjorde for snart 40 år siden, er nettopp hvor bunnsolid og original den virker, dette til tross for filmens mange svakheter. Det kan virke som om filmens helhetlige preg hentes nettopp fra dens skjønnhetsfeil og skarpe kanter; den trege starten, merkelige humoren, sære dialogen og uortodokse flyten i historien er med på binde filmen sammen og skape noe med et realt spark!

spiderbaby2134vh1

Jeg anbefaler Spider Baby på det sterkeste, og liker å tro at den har en mye større appell enn den merkelige historien og det sære konseptet gir inntrykk av. Det er en film som fortjener å bli sett, og en film til alle de som påstår at de har sett det meste og at det er intet nytt under solen. Gi den en sjanse og du vil bli positivt overrasket!

Av André Jørgensen