RELAPSERuzt har mottatt promopakker fra Relapse Records og dette kan ikke ikke gå ubemerket hen. Minst to i redaksjonen liker mange hester i stallen her og dessuten feirer labelen jubileum, så da er det bare å ta tastaturet fatt! Here goes:

 

 

 

EXHUMED – GORE METAL RELUX – A NECROSPECTIVE

GORE_METAL_1600

…og så har me juksa litt!

Vi begynner med det enkle først. De smått legendariske dødsrallerne Exhumed fra San Fransisco har reutgitt sin første langspiller på Relapse Records fra 1998. Om dette har noe med Relapse sitt 25 års jubileum vites ikke, men bandet har like godt spilt inn hele platen på nytt, bortsett fra den siste låten på orginalen, snodig nok. Platen har fått nytt cover og en mye romsligere og klar lyd, uten at det låter som nymotens dødsmetall, heldigvis. Der orginalen hadde et heller biffbanket flatt lydbilde som gjorde det vanskelig å skille mellom gitar, bass og et ganske så snublete trommespor, får nå feite riff romstere rundt til et stramt og stødig komp.

Engelske Carcass har visst blitt nevnt av Exhumed som inspirasjon mange ganger, og som gammel fan av dette bandet kan det godt høres. Mener bevisst jeg kjenner igjen flere riff fra Carcass sin fantastiske «Necrotisism – Descanting the Insalobrious» fra 1991 her. Da hadde Carcass rast fra seg den verste grindcore-splatter-death-metallen og begynt å bevege seg mer i melodiøse takter. Disse har Exhumed forsynt seg godt av og blandet med en sunn dose aggressiv thrash metal, type «Reign In Blood» av Slayer. De har til og med stjelt den typiske vokalbyttinga mellom grøftegraut og snerring fra engelskmennene.
Likevel, Carcass kan splatter, men der Carcass i 91′ hadde en gufsen eim av likhus, laboratorium og formalin av sin dødsmetall, kjører Exhumed på i amerikansk horrorgore som vasser i blod og tarmer til knærne, mye mer grov og humoristisk. Goremetal altså! Jeg storkoser meg med denne plata og kan trygt anbefale den til alle som er kjent med sjangeren fra før, eller vil finne ut mer om den. Bunnsolid old school dømetall!

CALL OF THE VOID – AGELESS

ScottColbyPhotography11

Tjue sekunder senere, stupte bandet i en vakker formasjon ned i svømmebassenget.

Ja, hva skal man kalle dette da? Søker man Call of the Void Bandcamp.com, er det bilde av fem sinte skjeggemenn fra Denver som skriver dette om seg selv: “Call Of The Void’s crust and grind elements seamlessly merge to conjure visions of grind godfathers Napalm Death and Pig Destroyer while effortlessly treading the abrasive caustic nature of Converge’s hybrid progressive hardcore and Mastodon’s technical metal-tinged rock mastery.”

12 Jacket (3mm Spine) [GDOB-30H3-007}

Solen i Denver kan være utrolig sterk!

Stemmer helt sikkert. En ting er sikkert isåfall; dette er kaotiske greier og det går fort i svingene. Takket være flinke lydmenn i studio får du som lytter med deg det meste som skjer her. Gitarene har en ren og klar lyd som skiller dem lett fra et imponerende trommespill, så alle løp og stopp dette bandet tvinger seg gjennom iløpet av en låt, høres godt. Den som får lide mest er bassen dessverre, men den er lett å glemme siden vokalisten krever mye oppmerksomhet med konstant og intens skriking. En får lyst å svelge en hel pakke Repsils når plata er ferdig. Det er ingen tvil om at gutta kan traktere sine instrumenter her, og live må dette være et fyrverkeri av et band. På plate passer de ypperlig til riving av leilighet. For undertegnede blir det vel mye juling på en gang. Det skjer så mye i én sang at ting ikke rekker å feste seg, bandet har for mange riff og overganger de skal gjennom, og de har jævlig dårlig tid. Men «Ageless» kan helt sikkert fyres av med glede på stereoen om du elsker band som Pig Destroyer, Converge og Trap Them, så kjør på!

RWAKE – XENOGLOSSALGIA: THE LAST STAGE OF AWARENESS

xenoglossalgia_1500Da var vi kommet til den merkeligste blomsten i denne buketten. Har du surfet på diverse musikksider på webben, så har nok navnet Rwake dukket opp titt og ofte. De slapp sin debut i 2002, så fartstiden er det ingenting å klage på. Men i en verden proppfull av alt for mange band, har jeg aldri satt meg skikkelig inn i denne gjengen fra Arkansas. Så, med et raskt øre til katalogen deres kan Rwake såvidt plasseres i båsen Southern Sludge/Stoner, med en bra dose tilsatte atmosfæriske effekter. Litt småsære får en vel si. Jeg trodde først dette var en splitter ny utgivelse, og tenkte således at nå er de VIRKELIG blitt sære, for det er denne plata. Litt mer søking på nettet viser likevel at dette er en gammel demo fra bandet, innspilt i 1998! Rwake har blitt mer normal med åra, tvert om altså.
«Xenoglossalgia» åpner uansett med en dempet synth-intro, der en mandolin skrangler forstyrret avgårde med en kassegitar og en hviskende stemme svevende over. Den gufne stemningen mot slutten setter en klar pekepinn på resten av plata. Når «Stairwell» slår inn, kommer et grumsete, ulende stygt og flatt lybilde fram i bunnen, med et bakteppe av kalde synther og glefsende vokal. En kan ikke annet en tenke klassisk Black Metal påsmurt tidlig Godflesh og Motorpsycho. «Or Die» er tredje låt ut. Her er det lånt et ekkelt lydklipp av en dame sitt møte med døden, som sklir inn i et par fengende og tunge riff pyntet med kirkeklokker. En skikkelig gyser av en låt. Tittelsporet er kort sagt en nesten 4 minutt lang collage av grufulle lyder og hvesende stemmer. «Nagarachi» har mer form som en normal sang og er kanskje den sterkeste på plata, som veksler mellom et rolig og tunge, mektige partier. Tøft! «Interlude» er nettopp det låttittelen sier, før det braker løs på siste sang, «Calibos/So Fucking Tired». Dette er et vakkert mareritt som strekker seg over 45 minutt, så du skal ha god tid for å høre på denne. Personlig syntes jeg denne kunne holdt med de 20 første, men det er mye flott og dyster atmosfære her.

A_Peterson3

Someday my log has something to say about this.

Når plata er ferdig og jeg ser bildet av redneckgjengen som utgjør Rwake, får jeg en fæl følelse av å ha vært med i en episode av Twin Peaks fra helvete. Men det føles litt godt og.

Av