shevils (6 of 11)

Tidlig i desember spilte ShevilsHulen. Det var duket for torsdagsrock, og Void of Sense skulle varme opp. Hulen i desember kan være hit and miss. Eksamensperioden har tatt tak i de purunge studenthjertene og det eneste som er bankers er at «tøm hodets tanker» kommer til å være stappfull av studenter som prøver å drekke vekk nervene og gjøre kropp og sinn klar for høytiden som venter. Hva så med lysten til å se hardcore band?

Konsertlysten min har latt vente på seg. Ikke grunnet noen av bandene, men mest på grunn av en telefon fra Sykehuset Innlandet. En dreven sykepleier kunne fortelle meg at min kjære mor hadde knekt hoftebeinet, og det tok noen timer før jeg fikk beskjed om at det var et ukomplisert benbrudd og at operasjonen burde gå greit.

Med opptakeren på innerlomma entrer jeg Hulen etter at beskjeder mellom meg og Shevils-vokalist Anders Voldrønning har blitt vekslet, og intervjuet er satt til etter konserten. Etter å ha sett over scenen og publikumet, så konstaterer jeg at massen av studenter ikke er her, men de ville kanskje ikke vært her i mannetall uansett. De som er tilstede er den rådende menigheten av hardcore-kids som man forventer å se, og bra er det.

Etter hvert begynner Void of Sense å spille og jeg velger å brenne de resterende pengene på øl denne kvelden. Med lønninga kun seks dager unna, så kan jeg leve på fullkornspasta og godvilje i en snau uke. Dessuten har jeg hørt at hvis du bivåner en Shevils-konsert uten alkohol innabords, så får femti hunder i Thailand uhelbredelig gonorè.

Stupid-Insane-Dog-Looking-Insanely-Stupid

Harebikkja Pias er rimelig bitter over å ha bostedsadresse i Phuket. – Takk skal DU faen meg ha, var hans eneste kommentar til avholdsfolket.

Shevils entrer scenen og brenner gjennom settet. Hyllester blir gitt til hardcorelegender fra Bergen, og det er et bifall fra det fremmøtte publikummet, selv om det ikke kom i form av moshing og andre seksuelt avvikende aktiviteter.

Etter konserten finner vi en ledig sofakrok i den øvre delen på Hulen og gjør oss klare til intervjuet. Skal man tro presseskrivene som har fulgt rundt bandet, så har de erobret hjertene til hobbyjournalister så vel som profesjonelle. Pyro hadde bandet på sin årlige ranking over band de har tro på i 2014, og blader så vel som nettmagasiner har intervjuet de og har gitt den nye skiven Lost in Tartarus stort sett gode anmeldelser. Bandet er jo heller ikke ukjent med byen Bergen. På debutskiven The Year Of The Fly var Silje Tombre fra Blood Command med på gjestevokal på flere av låtene.

– Vi har hatt et forhold til Bergen ganske lenge, begynner Shevils-gitarist Andreas Myrvold, – Vi kjenner jo mange av folka i bandmiljøet i Bergen. De pleier alltid å hooke oss opp med konserter, overnatting og sånn. Vi ser vel på Bergen som vår egen hjemby. Det er alltid kule konserter og fester, så vi elsker Bergen. Jeg tenker ofte at hvis vi skulle flytte til en by i Norge, etter Oslo og Trondheim, så hadde det vært Bergen. Det er tredje plassen jeg har lyst til å bo, gliser han med en øl i neven, og resten av bandet bifaller.

Selv om Shevils er innenfor et sound som du kanskje vil kalle hardcore, og da hardcore med et norsk tilsnitt, så er det mer ved bandet enn det det blotte øret kanskje fanger opp. Første skiva The Year Of The Fly har en del elementer som alternative rockeband og metalband på 90-tallet brukte. Mange av basslinjene minner litt om det Helmet gjorde på 90–tallet.

– Det er en kraftig inspirasjonskilde til mange av riffene på den platen, kommer det fra Andreas Myrvold, – Det var noe vi prøvde på med litt blandet hell kanskje. For det første, så ble førsteskiva spilt inn på ti timer i øvingsrommet, og det hører man kanskje på lyden. Det er en ganske billig lyd i forhold til den nye skiva. Vi prøvde kanskje å lage ting som vi hørte mye på akkurat da, som Helmet og Melvins. Så spilte vi inn en plate som ble litt så der. Det er for så vidt en del kule låter der som har potensiale til å bli undergrunnsklassikere i fremtiden når vi har blitt berømte, ler Andreas, – Et par måneder etter at vi hadde turnert på den skiva dukket vokalisten vår Anders opp i øvningslokalet og sa – Fuck it, vi bare spiller hardcore. Det er det vi kan. Vi driter i å gjøre noe vi ikke kan. Vips så er vi her og den nye skiva har fått gode kritikker. Anders Voldrønning kommenterer også soundet på The Year Of The Fly kontra den nye skiva Lost in Tartarus

– Det var en helt annen greie. Vi jobba med kjempeflinke folk som gjorde en kjempejobb ut i fra at vi hadde spilt den inn live i øvingsrommet på ti timer. Hvis vi hadde gjort det til en EP og kutta noen låter og stukket i studio med de samme folka, så hadde resultatet blitt mye bedre. Det tar tid å lage sin egen signatur på ting man gjør. Vi hadde heller ikke holdt på så lenge, og nå har vi holdt på i tre år. Vi er mer modne og vi er flinkere på det vi holder på med.

shevils (9 of 11)

God kritikk vs Laber Kritikk

Så lenge et band har fått gode kritikker, så er det ikke en selvskreven dødsdom å spørre om akkurat dette. Shevils har fått gode anmeldelser, og Bergens store sønner Totto Mjelde og Asbjørn Slettemark har også satt de opp som et av bandene de tror på i 2014. Med alkohol innabords tar de for seg terningkastene de har fått.

– Vi har som sagt fått signatur på lyden takket være Marcus Forsgren og vi har også fått et visuelt uttrykk, sier Anders Voldrønning, – Første skiva fikk en anmeldelse som fikk en firer. Det var en dritkjedelig anmeldelse, da er det bedre å få en ener.

– Du må ikke disse journalister nå, kommer det fra de resterende i bandet Christoffer Gaarder og Anders Emil Rønning.

– Jeg disser ikke journalister. Jeg disser terningen og da en firer.

– Jeg synes det er en fullt fortjent firer.

– Det var det, men det er dritkjedelig å få det.

– Musikk er jo subjektivt.

– Men det er kjedelig å få en firer, så vi bestemte oss for at det vi gjør fra nå av gjør vi 100%, utbryter Anders Voldrønning i god sportsånd, – Vi skal ikke holde tilbake på noe. Det er grunnen til at vi ikke har musikkvideo og at vi lager det vi vil ha.

– Helt ærlig så må jeg si at at dette intervjuet ikke har vært så morsomt. Det har vært sånn midt på treet, kommer det fra Andreas Myrvold til mye latter.

– Bare for å komme med en korreksjon, så har jeg aldri kalt meg journalist, men jeg er ei pressehore.

pressehore

Dette er ei pressehore.

– Hva da? Pressehore? Hva faen er det?

– Nei, unnskyld. Pressesklie er den riktige betegnelsen. Jeg gjør jo dette gratis.

pressesklie 1

Dette er ei pressesklie. Spørsmål?

– Men da må du bare skrive hva du vil om oss i ingressen og i mellomgreiene asså.

Det tar noen sekunder før latteren gir seg og Andreas Myrvold begynner å snakke om ambisjonsnivået på Lost in Tartarus – Vi har sikta drithøyt og satte lista høyt for oss sjøl. Vi har brukt mye tid og krefter på dette her. Vi har kanskje mer å gå på, og vi bør sette oss som mål å gi ut en enda bedre skive. Det er kanskje cocky å si, men vi forventa ganske gode kritikker. Pyro satte oss på topp 20-lista av band de har tro på. Det er jævlig kult å tenke på at vi har fått den creden. Når man regner på det, så er det jo sinnssykt mange band omkring, og det å føle at vi har fått til ting når man har jobba for det er veldig tilfredsstillende. Anders Voldrønning fortsetter – Tror det er ganske sjelden å få så mange anmeldelser i så mange land som England, Sverige, Australia og USA. Tror vi har fått tjue anmeldelser, og det dårligste har vært tre firere ellers så har det bare vært toppkarakterer. Alt det der er kjempekult, men det er snart slutt på anmeldelsene. Det som virkelig betyr noe er om folk hører på skiva. Hvis folk ikke hører på skiva, så hjelper gode anmeldelser fint lite.

shevils (11 of 11)

 Hard Gaze

Det er et mylder av sjangre og subsjangre. Noen ganger kan det virke fordummende, spesielt hvis du leser hva enkelte musikkanmeldere der ute skriver. Det er helt sikkert ikke bare deres feil, og musikkjournalister er et veldig lett bytte. I veldig mange tilfeller er det nødvendig å ha et referansepunkt. Når det er sagt, så skal man ikke synes det er kult å få tyggis i håret, og for min egen del blir ofte altfor mye fokus på havet av subsjangere. Faen så irriterende. Denne irritasjonen kan bare døyves av at band kødder med det, og det er her Hard Gaze kommer inn. En betegnelse Andreas Myrvold ga bandet i et intervju.

– He he. Det var da jeg fant på å kalle sjangren vi spiller shoecore. Nå har jeg alltid vært glad i shoegaze som My Bloody Valentine, Ride og Jesus and Mary Chain. Vi har selvfølgelig brukt gitartriks derfra med masse effekter og drit. Det har blitt mindre av det etter hvert og vi har strippa vekk en del av det i løpet av produksjonen nå. Vi har jo brukt Marcus Forsgren som produsent og han har jo litt bakgrunn i shoegazen fra The Lionheart Brothers. Det var jo i utgangspunktet en spøk å kalle det hardgaze. Det å definere sin egen musikk er veldig vanskelig. I de anmeldelsene jeg har lest så har vi blitt sammenligna med jazz, rock, hardrock, symfonisk metal til og med. Det er kanskje fordi vi har en subtil bruk av synth.

– Vi liker å kalle oss et hardcoreband, men mange synes vi spiller litt for mye rock. Det er jo et rockefundament i det vi driver med, fortsetter Anders Voldrønning.

Hvis journalister blir fyrige av sjangerkonvensjoner og deres egne vurderinger av disse, så er det ingenting imot rykter som har med grov fyll å gjøre. Hvis det er noe mer attåt, så er det bare et pluss. Det er visstnok en historie rundt ei fyllekule på backstagen på Garage, hvor et bandmedlem visstnok skal ha blitt antasta av en lydmann.

– Hvor har du hørt det? Spør Myrvold og jeg innrømmer at jeg har lest det i en eller annet nettmagsin.

– Jeg ble antasta av en lydmann på Garage. Jeg stod og ante fred og ingen fare. Han hoppa på meg bakfra og det endte med at vi velta sammen på et bord som var fullt av tomflasker og alt mulig annet rart. Det var et helvetes søl og i etterkant har vi vært litt i kontakt med Garage, men jeg vet ikke helt hvordan stemninga er.

Ander Voldrønning ser trøtt på når historien fortelles og får siste kommentar av bandet angående fyllehistorien.

– For tjue minutter siden spilte konsert. Vi gir alt og noen ganger gir vi mer enn det vi burde.