seigmen frontbilde

Ikke noe samler haiene i musikkpressen så kjapt og blodtørstig  som et comeback album og i de siste ukene har Seigmens album Enola blitt dissekert ned til beinet. Både omslaget og tekstene favner om noe medmennesklig og det er kanskje bandets kjente musketerånd vi får en fert av, men vil det vedvare? Nesten uavhengig av hvor dårlig Enola kan bli mottatt, så er det en ting som står mellom Seigmen og stupet. En dedikert fanskare.

Med en time igjen til intervjusloten med vokalist Alex Møklebust, dreper jeg tiden på den måten jeg finner mest fornuftig. Med å chatte med ei venninne og se på youtube-klipp. Jeg prøver kanskje å få ut litt damp også. Jeg har lest et utall anmeldelser av den nye Seigmenskiva og de fleste lander et sted mellom tre og fire. Det er ikke noe spesielt mystisk. Etter å sett reunions fra diverse metal og rockeband de siste årene, så tror jeg at jeg har blitt litt nummen mot det hele. Jeg opplevde et noe pinlig eksempel på dette selv, da jeg i fjor skulle intervjue Anders Björler fra At The Gates om platen At War With Reality. Det var noe stress involvert fra Björlers side, men jeg måtte kjempe med meg selv for å virke interessert. Jeg har derfor lært meg å skru ned forventningene. Hva så med den nye platen Enola? Den har noen helt greie låter, hvor du minnes det de ga ut på 90-tallet, men tyngden og atmosfæren er fraværende. Det er nok av allsangvennlige refreng og det eneste sporet som kunne friste til selvmord er den klissete balladen Tenn Alle Lys. Enola er mer pop enn tung og dyster rock. Venninna mi, som er en skribent med en del mer erfaring enn meg, beskrev det på en poetisk og enkel måte – Ikke så ille, men heller ikke så bra. Reunion eller ikke.

Det kunne kanskje vært punktum finale, men da glemmer man hva som gjorde Seigmen populære i utgangspunktet og det som har holdt bandet flytende siden 2005. Konsertene har alltid vært deres styrke, noe jeg kun har erfart en gang og det var under Metropolis-turnèen. På den novemberkvelden i 95, stod vi som sild i tønne i allværsjakkene våre. Siden temperaturen steg begynte tørsten å melde seg og når du ikke kan rikke deg av flekken, begynner du å tenke på skrekkhistorier om folk som besvimer under konserter til generell sjenanse for de andre rundt deg. Etter det er minnene stortsett knyttet til vorspiel hvor Seigmens versjon av Hjernen Er Alene blir spilt. Nesten alle jeg kjenner har et minne om Seigmen, det kan jeg ikke si om At The Gates. Det er kanskje derfor reaksjonene blir så sterke, nå som de har kommet ut med ny skive?

Seigmen press photo by Bjørn Opsahl(3)

Foto: Bjørn Opsahl.

– Etter å ha gjenforent oss i 2005, hadde vi vært gode businessmenn, så hadde vi gitt ut plate da og surfet på suksessen, men vi er ikke spesielt gode businessmen, kommer det humrende fra Alex Møklebust, – Det har vi jo vist tidligere også, hvor vi har reist ut på turnè før plata kommer ut og det gjør vi jaggu meg nå også. Så har du en god business-idé, ikke ring oss! Etter at latteren har død ut forteller frontmannen om prosessen frem mot platen Enola. – Da vi startet opp igjen bestemte vi oss for å bare gjøre konserter som vi hadde lyst til å gjøre. Det var ikke før i 2008 at vi ble satt i en slags fase som på 90-tallet, der vi måtte jobbe med låter. Vi skrev ikke nye, men gamle låter måtte ha nytt arrangement til konsertene vi holdt i operaen. Da begynte vi litt på tanken med å overraske med å spille en ny låt, men det funka bare ikke. Vi var ikke der vi skulle være.

Det skulle gå fire år til før Seigmen virkelig fikk vann på mølla. Anledningen var øvingene opp mot Slottfjells tiårsjubileum. – Kim hadde funnet et gammelt riff som Sverre hadde laget på 90-tallet. Han styrte litt med det og viste ideen til oss i øvingslokalet og så tok det fullstendig av. Vi skrev tre låter på rappen og så spilte vi inn høsten 2012 for at vi ikke skulle glemme dem. Så la vi bare låtene på hylla, men så begynte vi på tanken “Hva med å gjøre et nytt album?” Hvis vi skal gjøre et nytt album, så skulle vi gjøre et album som vi hadde lyst til å lage. Ikke noen form for ytre påvirkning. Vi ville gjøre brorparten av platen på gammelt vis. På 90-tallet satt vi fem stykker i et rom og jobbet frem låtene sammen. Ideene kom fra Kim, men vi satt og jobbet det frem sammen. Det gikk også opp for oss hvor tydelige vi var på 90-tallet og du hører med en gang at det er Seigmen. Det var en fantastisk opplevelse som ga mersmak, så vi bestemte oss for å gå i studio og spille inn de resterende låtene før vi fortalte omverdenen noe.

– Dere har jo en sterk posisjon innen norsk rock. La dere noen premisser eller begrensninger på plata?

– Nei, snarere tvert imot, kommer det kontant, – Når du har holdt på med musikk i så mange år som vi har blir man til slutt yrkesskada. Det var frykten for ytre påvirkning som gjorde at vi gikk og gjorde platen uten påvirkning fra presse, plateselskap og promo. Tanken var å gå inn og gjøre plata. Hvis vi ikke hadde lyst til å gi den ut, så hadde vi mulighet til det også, forklarer han, – Det skulle være en plate som vi var fornøyd med. Det var det som var poenget med å gjøre en ny plate. Vi skulle gjøre noe som er oss fem. Det brorskapet vi har hatt i mange år. Vi gjorde dette på godt gammelt vis. Vi hadde ikke noen andre begrensninger enn det.

Seigmen press photo by Bjørn Opsahl(4)

Coveret på Enola. Seigmens brorskap. Foto: Bjørn Opsahl.

Da jeg satt og gjorde research til intervjuet kom jeg over et nylig intervju med Seigmen som ble gjort av Gaffa. Foruten at intervjuet ble gjort på pop-senteret i anledning av utstilling  til Bjørn Opsahl som er tatt fra boka Seigmen: Monument, 1992-2014, kom det frem at de hadde hadde laget låtene i en containter på et hemmelig sted i Norge. – Det går på det at vi alle sitter sammen og fungerer optimalt. Da måtte vi flytte ut fra det øvingslokalet vi hadde. Det er det man vil kalle et luksuriøst sted å øve, det er rett og slett en konsertscene, sier han med latter, – Vi ville ikke bli distrahert og vi ville påtvinge oss at vi var i samme rom. Hele tiden, alle fem. Det var ikke noen pauser eller folk som måtte gjøre noe annet. Vi fikk tak i en øvingscontainer som det heter. Den ble satt på et hemmelig sted som var helt øde. Det var ikke toalett, ikke vann, ingenting. Det eneste man kunne gjøre var å sitte inne i containeren. Det tvang oss til å være i samme rom lenge. For det var vi nødt til. Vi måtte bruke mange lange dager og timer på å jobbe sammen. Jeg trodde det skulle bli en katastrofe, men det var avgjørende.

– Så lenge ingen spiser bønner.

Først kommer latter og knising, så kommer svaret – Inni containeren er det ganske fint. Det er god ventilasjon og alt er bra. Det er bare ikke så hyggelig på utsiden når det er vinter for å si det sånn.

øvningscontainer

Vet ikke om innsiden av øvingscontaineren til Seigmen var mer eller mindre luksuriøs, men slik kan det altså se ut.

På platen Enola har bandet gått seg i sømmene og noe av grunnen ligger i at de ville gå frem på samme måte som på 90-tallet, men de har også besøkt sin egen fortid på annet vis. De har brukt et riff som Sverre Økshoff opprinnelig lagde til platen Total. De har brukt Atheltic studios i Halden hvor de spilte inn de første skivene og helhetsinntrykket av Enola, er at du kan kjenne litt på et Seigmen “back in the day.” Med tanke på hvordan de har gjort og hvor de er i forhold til karrieren, så er det ikke så mystisk. Noen nye eksempler innen metal er Carcass og som tidligere nevnt At The Gates og det virker som om bandene har hatt samme fremgangsmåte som Seigmen. De har også vært i en lignende situasjon. Det minner meg også litt om noe som ble sagt om Ramones i sin tid – Det er et band, hvor medlemmene hang med hverandre siden high school. Hvordan er det å stå der som førtiåring og se tilbake på det du gjorde i tjueårene?

– Det har vært helt fantastisk og det er fansen som har vært helt avgjørende. Vi hadde aldri gjenforent oss i 2005 hvis det ikke hadde vært for fansen som maste og maste og maste. Vi har jo gitt publikum stor sjanse til å la oss utspille vår rolle. Etter de ti årene siden vi kom sammen igjen, er det fremdeles utsolgte konserter og vi får headline festivaler. Det virker som om folk fremdeles vil ha mer og det er jeg ydmyk for.

Seigmen live photo at Verket 2014 by Bjørn Leirvik

Foto: Bjørn Leirvik

– Jeg tenkte i utgangspunktet ikke på det som et kritisk spørsmål. Jeg var bare interessert i hvordan du og dere reflekterer over deres fortid?

– For oss er det jo den største biten av livet vårt, begynner han, – Det vi har gjort er det vi kan og det er det vi har gjort hele tiden. Det burde jo være veldig rart å spille låter som du lagde da du knapt hadde hårvekst. Det er et eller annet, sier han tenkende, – Et eller annet med den kjemien blant oss fem når vi er i samme rom. Det fungerer som en musikalsk prosess. Vi føler oss veldig tette.

Jeg føler at det er mye av dette som går igjen i tekster og låttitler på platen. Det som beskriver det best er plateomslaget med bandet i omfavnelse og at bildet er tatt ovenfra. Det forteller noe om brorskapet som de kaller det, men også det er en kamp om å gripe om det medmennesklige.

– Ja, det er det, er det raske svaret fra frontmannen, – Vi er et tydelig eksempel på at fem veldig forskjellige individer kan fungere ekstremt godt sammen. Det handler om å respektere andre for det de er. Det er ikke noen hemmelighet at vi hadde både vennskaps og samarbeidsproblemer før vi ga oss i 1999. Det er noe med å verdsette at man er forskjellig. Alle har en eller annen god side. Når man får den frem, så skjer det et eller annet.

11148544_770295506402524_3849535166802929211_n

Fra gigen på Verftet. Tatt fra bandets facebook side. Foto: Audin Nygaard.

Dyret

I glansdagene på 90-tallet og etter at de ble gjenforent, så er det en ting alle er enig i og det er at Seigmen ruler live. Av Seigmens medlemmer blir bandet omtalt som dyret i den sammenhengen og det er ikke uten grunn. Det har gått lovord om bandet fra konsertene de har gjort på små klubbscener opp til Sentrum scene og Rockefeller. I nyere tid så er det jo konserter som Dødens dal, tiårsjubileet til Slottsfjell og konsertene de gjorde i operaen som har fått særskilt oppmerksomhet fra presse og den store massen av publikummere. Konserten i operaen har fått oppmerksomhet fra personer man kanskje ikke med en gang assosierer med Seigmen, men man trenger kanskje ikke bli for overrasket over at svenske Shining har coveret låten Ohm? Den mangeårige Kent-fanatikeren Niklas Kvarforth var overbegistret over konsertopptakene han hadde sett fra operaen. –  Man begynner nesten å tenke “Er det vits å spille live lenger? Går det an å toppe det der og den atmosfæren?” I intervjuet jeg gjorde for to år siden var han da på sitt klareste og mest energiske da jeg spurte om Seigmen. –  Jeg synes det er fantastisk. Det finnes så mye bra musikk der ute, men det er også veldig klare grenser for hvordan det spres hvis det er gjort på bandets morsmål. Det er synd, men forhåpentligvis har vi gjort folk klar over Seigmen utenfor Europa, avsluttet Kvarforth i 2013.

Det kan bli mye teknisk prat hvis man går inn på forberedelser til såpass store konserter som det Seigmen gjorde i Den Norske Opera, men det er alltid rom får at ting går på trynet, spesielt hvis du skal holde en rockekonsert på full guffe i et operahus som ikke er helt ferdig. – Tjue minutter før dørene åpnet måtte vi ha sikkerhetstesting fremfor lydsjekk, så vi skulle slippe å ha på oss hjelm når vi stod på scenen. Det var intenst, men vi fikk til et show på 24 timer som andre ville brukt måneder på, men det var intenst, tro meg, sier vokalisten med innlevelse.

– Hvordan opplevde du å stå på den scenen?

– Rommet hadde jo aldri blitt prøvd ut med PA på full guffe! Hvis man har noe lydteknisk erfaring, så vet man at det ikke akkurat er ideelt og der jeg stod midt på scenen var det som å stå i motorrommet på en gigantisk ferge. Det var bare buldring, helt insane! Vi fikk ikke testa det ordentlig før dørene åpnet, men det var en opplevelse for livet.

Det som kanskje kan få smilet til å blekne er rollen Alex Møklebust har i bandet. Seigmen har ry, med rette, for å være et av Norges beste liveband og det er Alex som skal fronte det. – Det føler jeg på, det må jeg ærlig innrømme, kommenterer han stille, – Ser du på Seigmen-låter historisk, så er det jo en del låter som ikke er så veldig korte. Jeg fikk veldig tidlig trening i å stå på scenen uten å synge. Jeg fikk derimot ikke øvd like mye på å synge som jeg burde i starten, men ja, jeg har blitt trygg på å stå på en scene. Det har vært en del andre uromoment også, men det er en del av jobben. Jeg ønsker bare at publikum som kommer skal ha det gøy og da er det min oppgave å være toastmasteren, smiler han.

– Hvordan fungerer samarbeidet mellom deg og Kim Ljung når det kommer til sangtekstene som du skal fremføre i studio og senere live?

– Siden han skriver teksten og jeg synger den, må jeg kunne danne meg et bilde. Vi snakker ikke om tekstens mening for han ønsker at jeg skal tillegge den min tolkning. Det samarbeidet har bare blitt styrket etter så mange år. Det kan treffe på mine private sider, hans private sider, bandets private sider og publikum generelt. Derfor er det viktig med titler og ordspill.

Alex blir stille et lite øyeblikk før han kommenterer – Man kan mene hva man vil, men hvis folk ikke tror på deg, så er det pointless. Det er det som er tanken. Folk må tro på hva jeg gjør. Det er derfor vi velger den arbeidsmetoden.

Seigmen

Selv om Seigmen spilte sin konsert på Verftet, så er det ikke den venuen som de er mest kjent for å frekventere. Hulen kan regnes som stua til bandet og etter en del konserter der, dukker det alltid opp historier – Under en av de første konsertene vi hadde der, ble et bord ødelagt backstage. Det var ikke meningen at bordet skulle bli ødelagt, det var bare i gledesrus fra bandet. Vi spilte der igjen senere. Da fikk vi beskjed om at vi måtte knuse bordet igjen hvis vi var fornøyd. Tredje gangen så hadde vi hatt en problemkonsert og vi var litt daffe etter konserten. Da kom en av arrangørene og knuste bordet for oss. Han mente at konserten var bra og at vi ikke hadde noen grunn til å syte. Det ble en sånn trend, sier han med et flir. – Det ble litt rart for alle nye som ikke kjente til historien fra gammelt av, men nå vet jeg at de har sveiset sammen et bord, så det er teknisk umulig å ødelegge det.

Svaret avsluttes med latter, men han er ydmyk når han tar til å prate igjen. – Vi har prøvd å ikke glemme de som har stilt opp for oss. Vi var bare et band ingen hadde hørt om. De som stod der og de som hele tiden hjalp oss frem, slike ting respekterer vi. Hulen er et av de stedene og derfor ville vi respektere stedet og spille der som populærartist også. Fordi det er viktig å ikke glemme de som er med deg på veien. Det er naturlig at man spiller på forskjellige steder, men jeg håper at vi har takket Hulen godt nok for den innsatsen stedet gjorde for oss i starten. Det er vi evig takknemlig for.

Jeg velger å avslutte intervjuet med å spørre om Seigmen nå kommer til å være et band som kommer til å slippe plater fremover?

– Jeg vet ikke. Du får kanskje et bedre svar hvis du ringer meg opp om et år. Vi kommer i hvert fall ikke til å oppløses igjen, det er jeg rimelig sikker på. Vi kommer bare til å slutte å spille en gang i fremtiden.

Skrevet av Knut Gigstad