Ruins 1

Karlsbrua. For de av dere som er opptatt av lære ting og sånn. Foto: Reddit.com

Hvordan havnet jeg på en undergrunnsfestival i Praha? Det er faktisk rent tilfeldig, men min mannlige psyke fikk det siste ordet. Rebecca Vernon utfordret meg til å stikke dit for å se bandet hennes, SubRosa. Siden det  er et av mine nåværende favorittband, var det bare å finne et smutthull i en ganske låst sommerturnus og dra. SubRosa skulle spille på en undergrunnsfestival og den arrangeres på et sted de kalte Sqaut Cibulka. Siden informasjonen jeg fant kun var på tsjekkisk, hadde jeg et vesentlig spørsmål; Hvor faen er Squat Cibulka?

Ruins 3

Gamletorget. Et helvete i turistsesongen. Prøv å stagg drapslysten. Foto: Panoramio.com

Go! Drive!

Natta før konsertdagen hadde blitt tilbragt på et åttemannsrom på et hostel. Jeg hadde ikke fått sove så mye grunnet at jeg ufrivillig var tilhører til weedhistoriene til ei amerikansk dame. Tiltrekningskraften til Nederland ligger tydeligvis ikke i Van Gogh. Resultatet var at jeg var trøtt som en dupp på konsertdagen, men jeg hadde ikke kommet ned hit for å menge meg med turistene. Ruins of Intolerance har en egen facebook– og nettside, men selv med et lite kart for å forklare hvor du skal gå, er det litt kinkig. Det er skrevet på tsjekkisk og google translate gjorde saken bare komisk. Jeg så meg ut den hippeste fruentimmeren som jobbet på hostelet. Heldigvis var hun mer enn villig til å hjelpe.  Etter noe leting på nettet, skrev hun ned T-banestoppene på en side av en lapp og gateadressen på den andre. Deretter fant jeg den første og beste taxien utenfor hostelet, ga lappen til sjåføren og sa – Go! Drive! Han gjorde ord til handling og ferden gikk østover mot festivalområdet og det alternative huset Sqaut Cibulka. Frøknen som hadde hjulpet meg hadde også forklart meg at Squat Cibulka er et forfallent gårdsbygg og at du ikke kan se det fra veien. Hun sa også noe om at jeg måtte gå gjennom noe, men hva må jeg gå gjennom? Da vi nærmer oss skjønner jeg det. Stedet er omgitt av skog og et ganske fint nabolag. Det er her taxisjåføren får noe panikk og begynner å gestikulere vilt. Han vet ikke hvor han skal slippe meg av. Jeg ser et skilt hvor det står «Ruins» med en pil som peker innover i skogen. Han blir tipset rikelig og for min del bærer det inn i skogen.

Ruins outdoor 2

Inngangen til gården og Ruins of Intolerance

Where are you from?

Rett foran hovedbygget solgte de billetter. De var overrasket over at jeg ikke snakket tjekkisk og ble enda mer overrasket over at jeg kom fra Norge. Jeg forklarte de omstendighetene for besøket og de kunne i gjengjeld fortelle meg at de er tungt inspirert av festivalen Roadburn og at de ville prøve å lage noe tilsvarende i Praha.

Gårdsbruket er en våt drøm for de som liker små alternative  festivaler, og rommer flere bygninger. Hovedbygget hvor festivalen holdes, består av to ganske store rom. I det ene har man samtaler og det blir holdt foredrag  og det andre rommer scene og en liten bar.

Jeg er usikker på om alle bygningene ble brukt. Jeg spurte uansett om det var noen steder som var off limits? Jeg fikk beskjed om det egentlig ikke var noen steder som var det, men hvis jeg befant meg et sted hvor jeg ikke var ønsket, så ville jeg få klar beskjed. De eneste som ikke menget seg med oss var noen anarkister som satt foran en campingvogn hele dagen og de andre var en teatertrupp som du kunne høre lese replikkene for hverandre.

Ruins outdoor 4

En av bygningene jeg er usikker på om var i bruk. Rett innenfor inngangen.

Siden det var noen timer til konsertstart, bestemte jeg meg for å sjekke ut noen foredrag og jeg kom kjapt inn i varmen hos noen lokale tsjekkere. Foredragene ble i all hovedsak holdt på tsjekkisk, selv om de forsikret meg om at de hadde engelskspråklige foredragsholdere også. Temaene for den dagen  jeg var der var seksualitet og hvordan du kan leve et alternativt liv. Jeg går utifra at det ikke bare gjaldt festivaldrift, men også hvordan du kan gjøre karbonavtrykket ditt så lite som mulig. Det var uansett en fin anledning til å sluke nedpå noen øl.

Ruins speak

Fra Oppland Arbeiderparties håndbok av 1955 – Fyst øl, så politikk.

SubRosa

Jeg hadde sett et og annet bandtryne under foredraget, men etterhvert blir all oppmerksomhet rettet mot tre damer som kommer gående opp bakken mot gården med en van på slep. SubRosa hadde ankommet stedet, anført av Rebecca Vernon. Det var tid for noe preik før konserten og det var hyggelig stemning med amerikanerne som de fleste hadde kommet for å se. Det var interessant å se bandet menge seg med lokalbefolkningen på Cibulka. De var grasiøse gjester, men de var også turister og tok bilder av det de kunne finne av interesse. SubRosa var på sin andre Europa turne og der har vi kanskje forskjellen mellom amerikanere og europere. Europere stikker rundt omkring i Europa på interrail og amerikanere kommer hit på turne. En sannhet med visse modifikasjoner kanskje, men den passet på bandet.

IMG_0913

Scena, Ruins of Intolerance.

Hvis du hadde vært der som utenforstående og sett konserten, så er det som skiller SubRosa fra de andre bandene rutinen. Bortsett fra det, så er de lavmælte og beskjedne når de entrer scenen. Det er ikke noen rockenyker du kan se på små venuer, hvor band som tror de har stjernestatus klager fordi de ikke fikk melk i kaffen. De starter lavmælt også, men så farer all ydmykheten ut av vinduet og seigheten som er SubRosa, slår mot veggene som bølger.

Ruins live 5

SubRosa: Fra venstre Sarah Pendleton, Rebecca Vernon og bassist Levi Hanna.

Det er noen bærende element ved SubRosas musikk, ikke at det er unikt innenfor rockbasert musikk, men de blir fremhevet og nesten misbrukt til døde av SubRosa. Det er også det som gjør bandet så knakanes bra. Det første du legger merke til er fiolinene. De skjærer gjennom musikken som en klagemur. De to respektive fiolinistene Sarah Pendleton og Kim Pack er også de som tiltrekker seg mesteparten av oppmerksomheten, de vugger i takt med musikken mens de spiller.

Ruins live 6

SubRosa: Her med Kim Pack helt til høyre.

Den andre mest opplagte tingen er Rebecca Vernons stemme som bringer inn harme og sinne, men aller mest melankoli. Den passer til hele fargespekteret som er SubRosa, men det gjør også bandet veldig allsidig. Det gjør de også spennende å følge med på. Hva vil de gjøre på neste album?

Den siste biten i puslespillet er at de er genialt enkle. Det høres kanskje ut som en fornærmelse, men det er absolutt ikke slik ment. Den enkle gitarstilen gjør de til et rytmisk slagverk, hvor gitar, bass og trommer klinsjer sammen. Felespillet følger da enten takten eller flyter oppå. Det funker som bare faen og lyden i lokalet er heller ikke ille.

IMG_0935

SubRosas trommis Andy Patterson

Det kule med hele festivalen er at det er så lite pretensiøst. De fleste som kommer hit er mange forskjellige unge mennesker som alle har til felles at de digger musikk. De aller fleste er studenter og alle vil helt enkelt ha det gøy. Stedet er pakka og jeg beveger meg til rytmen av musikken som gjaller gjennom hele lokalet. I mølja merker jeg også at gulvet heller såvidt, så all ølen som blir sølt renner vekk fra scenen. Kult for publikum, kjipt for de som skal tørke opp og spyle stedet.

IMG_0925

Publikum litt tidligere på kvelden.

Jeg nevnte at SubRosa så alle bandene som spilte. Jeg derimot traff på de selvsamme tsjekkerne jeg satt med under foredraget og drakk meg epledrita. Jeg er heldigvis edru nok til å si et propert farvel til SubRosa. Enden på festivalen er at jeg nesten sovner på en benk utenfor og misser siste trikk inn til byen. Heldigvis lå den en bensinstasjon like ved trikkeskinnene. Jeg entret, ga mannen bak skranken nøkkelkortet til hostelet og så – Taxi.

Skrevet av Knut Gigstad

Fotografiene på festivalen er også gjort av Knut Gigstad.