Portland, Oregon er for mange synonymt med Gus Van Sants filmer og ræl hipsterband som ikke fortjener livets rett. Etter at filmen Drive udødeligjorde Chromatics-låten Tick of the Clock, så har noe kanskje glemt at dette er en punkby. En liten prat med Toxic Holocausts frontmann Joel Grind kan avsløre at leieprisene i byen er lave, og at de aller fleste husene har en kjeller. Derfor har band som Poison Idea, Tragedy, From Ashes Rise, Final Warning og Murderess denne byen som hovedbase og i enkelte tilfeller som fødeby.

Dette er også byen hvor stonerbandet Red Fang kommer fra. Sjangeren de har blitt plassert i er kanskje ikke kjent for å velle over av selvhøytidlighet, og et kjapp blikk over Red Fangs videoer på Youtube kan fortelle samme historie. Bandet har blitt vist frem som en øldrikkende berm som banker dritten ut av fantasyelskende ungdom som bedriver tiden sin med live action roleplay, som øldrikkende dommere i en luftgitarkonkurranse, og ikke minst som et øldrikkende band som skal spille inn en musikkvideo. Musikken derimot, tar de seriøst. Fra deres første råe selvtitulerte skive, deres andre litt mer rene Murder the Mountains, og nå skiven Whales and Leeches, en skive som ser ut til å ta lærdom fra begge plater. Red Fang er ikke det eneste rockebandet fra Portland, men de er definitivt det mest underholdende.

5964205746_b329b062ab_z

David Sullivan har kult skjegg! Det har ikke du!!

– Slapp av, jeg fikk bytte timen, forsikrer David Sullivan meg, – Det var bare en sjekk og ikke noe rotfylling eller noe. Som den ene av bandets to gitarister har han gitt Ruzt telefonaudiens, men vår intervjuslot måtte flyttes med to timer slik at han hadde mulighet til å sjekke colgategliset. Siden vi i redaksjonen liker å tro at vi er tøffe i trynet går vi til sakens kjerne og spør ut om den siste platen og ikke minst hvordan de kom seg i mål denne gangen. Det begynner med et sukk fra David Sullivan – Denne platen ble skrevet mer med en deadline i bakhodet. Før vi startet å turnere som galninger, så hadde vi gjerne en del tid hjemme og vi kunne egentlig skrive låter mens de kom til oss. På grunn av at vi har turnert såpass mye, så hadde vi bare noen få måneder hjemme, så vi booket studiotid og brukte all vår tid på å skrive låter og å lage musikk, – David Sullivan spytter ut svarene i maskingeværtempo før han sukker igjen, – Det er ikke slik det fungerer alltid. Du kan ikke bare skru på en bryter og forvente at musikk kommer ut av det blå, men denne gangen måtte vi bare tvinge det frem. Det er heller ikke slik at vi kan mekke låter mens vi er på turne. Vi har ikke plass til noe særlig ekstra utstyr, og etter en konsert er vi såpass pumpa og da er det vanskelig å være kreativ på sparket. Resultatet ble bra, men jeg må være ærlig å si at det var ikke alle stundene ved innspillingen jeg likte.

redfang-blurry-kitchen-photo-by-Whitey_McConnaughy2

En helt vanlig norsk fyllekule

For meg er det et eller annet med rå og tung stoner som får blodet mitt til å bruse. Et slikt eksempel er Fu Manchus No One Rides For Free. Platen vitner om et band som kan sin rocke- og metalkatalog, men ikke minst punk og hardcore. I samme slengen kan vi nevne Corrosion of Conformity, doombandet ST Vitus og det langt mindre kjente Greatdayforup, men Red Fangs første hadde også dette primale og drøye drivet. Derfor var andreplaten også litt skuffende. Den var bra, bare litt for ren og pen. Derfor er Whales and Leeches så kjærkommen, den ser ut til å kombinere begge platene – Vi prøver å ikke la oss bli hemmet av en spesiell stil, svarer David Sullivan, – Vi har blitt kalt stonerrock og stonermetal, men det er ikke som om vi prøver å lage musikk innenfor en viss stil. Jeg er enig i at førsteplaten er litt mer punk og litt mer rå. En av grunnene til det er at deler av platen ble spilt inn i mitt gamle hus, så gikk vi over i et lite studio og så et større et. Jeg tror vi gikk tilbake til punken på noen av låtene på den nye albumet og vi liker å bevege oss rundt forskjellige sjangre. Vi prøver bare å lage låter som vi liker. Kanskje vi bare var i et modus som var litt rått og punk på den første skiva.

RedFang tour

Touring is never boring!

Låtene som det refereres til hva gjelder dette drivet er Blood Like Crean, Crows in Swine og Behind the Light. Jeg begynner å gratulere David Sullivan, ikke for de låtene nødvendigvis, men for min favoritt Dawn Rising og ikke minst åpningssporet med den litt merkelige tittelen DOEN

-Dawn Rising har mer doom og noe stonergreier gående, og DOEN har noe mer headbanging metal-greie gående, men igjen vi prøver ikke å blitt fastbundet til en viss stil, for det kan bli kjedelig. Det er noen band som AC/DC og Ramones som gjør det dritbra og det funker nesten vær gang, men det er ikke hva Red Fang gjør.

– DOEN betyr dass på norsk.

– Eh, javel. Vi visste ikke det. Det betyr dass?! Jeg hørte at på nederlandsk så betyr det – gjør det. Det er et akronym for Death of Endless Night og teksten er inspirert av en skrekkfilm, hva faen het den igjen. Det er en vampyr- eller zombiefilm satt til en øde villmark med jævlig mye snø.

– 30 days of night?

– Jaggu, tekstmessig så er den inspirert av den. I stedet for å skrive hele tittelen, så kortet vi det ned til DOEN og da vi var ferdige så tenkte vi – Helvete heller, la oss bare kalle den DOEN. Jeg visste ikke at det betyr dass dog. Det er morsomt. David sier det tørt før han spør om det er en slang term og jeg tar han gjennom barneskoleregelen – En do – doen – flere doer und so weiter.

294579080_640

Red Fang in action. Kilde: http://vimeo.com/exxome

Prat om toalett pleier å være et drap på en god samtale, så jeg dreier det inn på det som gjorde Red Fang kjent i første omgang, nemlig de hysteriske videoene. Å ramse opp handlingen i de tre vil ta evigheter, så søk opp Prehistoric Dog, Wires og Hank is Dead på Oitube. Dette har skapt et fenomen rundt bandet – Videoene har vært helt geniale for oss. Det er en fin måte for folk å bli kjent med bandet på grunn av humoren i de. Musikalsk så er vi ikke et morsomt band. Med det så mener jeg at vi tar musikken vår seriøst, men vi tar ikke oss selv så veldig seriøst. Reaksjonene folk har på det er som regel – Dette er kult og dette er bra og vi må se dette ferdig. Forhåpentligvis liker de musikken også.

 

Har du hatt et a-ha øyeblikk med tanke på videoene?

 

– Jeg husker første gang vi spilte på Hellfest. Jeg hadde aldri spilt for et så stort publikum før. Vi spilte i et ganske stort telt og det var folk så langt øyet kunne se og sollyset vasket ut en del av de, David blir nostalgisk et lite sekund før han fortsetter, – Jeg tenkte for meg sjøl – Dette er mye folk. Jævlig mye folk. Det var ganske tidlig på dagen og vi var ikke så veldig kjent. Videoene hadde tydeligvis gjort oss kjent verden over, så det var et realt a-ha øyeblikk for meg. Jeg var skikkelig nervøs før vi begynte å spille, men i det vi begynte, så levde jeg i øyeblikket.

Regissøren som står bak disse videoene er Rob “ Whitey “ McConnaughy. Han har tidligere regissert musikkvideoer for Turbonegro, Gossip og OFF! for å nevne noen. Har de tenkt til å fortsette dette samarbeidet?

 – Vi liker å jobbe med Whitey. Han er en god venn av oss og han har rett hode for å lage musikkvideoer og film. Han tar Red Fang, blåser oss opp og gjør oss til noe større enn det vi er. Vi har allerede startet å filme en musikkvideo for Blood Like Cream. Vi er ferdig med å filme den delen av videoen hvor bandet spiller, men vi har ikke filmet handlingen ennå. Jeg kan ikke si så mye om det, bortsett fra at det kommer til bli morsomt og at det kommer til å være litervis med øl med, legger han til med et smil.

– Hva er ditt verste fylleminne?

– Aaron kommer til å hate meg for dette. Vi vil spille bra konserter, vi vil ikke fucke opp. Vi prøver å holde oss til noen par øl før en konsert og noen ganger er det vanskelig å ikke drikke seg full, men vi er ganske flinke til det. Vi pleide å ha en regel som sa – NULL SPRIT. Så kun øl og bare noen få. Denne spesielle hendelsen skjedde under Mayhem turnen. Natta før hadde Aaron hengt med et annet band og blitt ekstremt full og så full at når vi skulle ha soundcheck, så var han så bakfull at han mente at han ikke kom til å greie å spille konserten. Det bare går ikke, han er for bakfull. Så der står vi og spiller uten bassisten vår og han har en stor del vokalen også. Det gikk bra med kun to gitarer og trommer, men det føltes veldig merkelig ut.

Det er stort slag for småbarnsfaren Aaron Beam og alle dere forfylla småbarnsforeldre der ute. Drekk Aass!