Kall meg Nostradamus eller en med mer treffsikkerhet på spådommene sine, for Kanalrocken 1.-2. august innfridde i år. Akkurat som forventet!

skilt

034

Humor og service – en uslåelig kombo!

035

Velkomst med stil

Okei, så er jeg kanskje en smule inhabil med tanke på at jeg rå-digger konseptet, skulle bort for å selge plater og dermed har økonomisk egeninteresse av forhåndsproklameringen min, óg deltok litt mer enn den generelle festivalgjengeren. Men det siste er faktisk litt av greien som gjør Kanalrock og DIY-punkrock så bra også. Kanskje de ikke er like miljøbevisst og ikke har like bred musikkprofil som f.eks Storåsfestivalen hadde et par år før de la ned, og kanskje ikke det var de aller, aller, aller feteste bandene i hele verden som spilte men hallo; ut fra beliggenhet, tilgjengelighet og økonomiske rammer må det sies å være intet annet enn smått imponerende bra gjennomført opplegg.

Ingen festival-suksess uten klemmer

Ingen festival-suksess uten klemmer

Jeg meldte guttungen på 13 år på som frivillig, pakket han og alle platene inn i leiebilen og dro avgårde torsdag kveld. Vi fikk i oss mat og rakk akkurat å få en parkeringsbot fredag formiddag før vi måtte ned på området for å rigge opp standen. Det lille festivalområdet badet i sol, akkurat som for tre år siden. Men var det ikke mye større sist? Og var ikke scenen mer, ehm, gigantisk liksom? Neida, det var den samme som ble brukt ved oppstarten i 1991, da Millions of Dead Cops headlinet og vokalisten visstnok skjøt heroin backstage. Ifølge min kontakt Alex Svanberg ble hele festivalgruppen byttet ut for noen år siden, og man fikk den mer reine punk-utgaven man har i dag. Nisje-orientering mao. Hørtes veldig lurt ut.

Lokalbefolkningen virket ikke å bry seg nevneverdig dog. I følge lokalavisen Gjengangeren var det ikke mange som skulle på årets festival. Så hvor kom de fra, alle disse menneskene? Jeg har aldri sett så mange vakre punkere, hippier, streitinger, rockere, hardcore-hipstere, blitzere, blandingsmisbrukere, kids, gamlinger, hunder og frivillige samlet på ett sted. Med unntak av de mange Pøbelrock-festivalene på UFFA i Trondheim jeg besøkte på midten av 00-tallet, da riktignok i et betydelig mindre antall. Kanskje jeg er litt farget av å ha tilbragt store deler av livet mitt og brukt store deler av DIY-kreftene mine på Bergen by, der punker-folket synes å samles mye på gjerdet i klagekor og hoppe fra side til side etter hvor det grønne gresset synes til enhver tid. Men herregud mann; hvis de klarer de i lille Horten så må det nå faen meg gå an å få det til andre steder også? Svanberg har litt av svaret for deg som går med en gryende festivalidé i magen:

Barren Womb. Maks trivelig.

Barren Womb. Maks trivelig.

– Det er hundre tusen ting å tenke på, og jeg sitter på ingen måte med fasiten. Det handler om vilje og evne. Skal du starte en festival må du først svare deg selv helt ærlig på om du vil legge inn hundrevis av timer på en ubetalt jobb,  klin edru, når alle andre er på fest. Har du ikke noe stress med det, er du langt på vei allerede. Så må du leite opp en gruppe mennesker som vil det samme som deg, mer eller mindre. Hva kan hver enkelt tilføye? Alle har selvsagt meninger om band, men veldig mange har skills utenom det også. Du bør ha en snekker på laget, da er mye gjort. Deleger oppgaver. Følg opp. Sørg for å henge opp plakater, bruk nettet, snakk med folk. Spre ordet, få med deg lokalbefolkningen, men tenk gjerne nasjonalt. Ring alle du kjenner, send plakater til Tromsø og Kristiansand. Er du på konsert, ta med flyers. Skaff frivillige til nedrigg, hold orden på sakene. Dette er ting du må være glad i å gjøre.

 

Ok, så da vet du litt om hva som ligger bak en slik affære. Hardt arbeid og mer hardt arbeid. Headlinerne må på plass, slik Svanberg utdypet i forhåndsomtalen. I tillegg må man selvfølgelig tenke økonomi:

– Alle nisjefestivaler må begynne i det små. Er målet  200 – 500 mennesker? Eller 1000? Hva er risikoen? Ikke gap for høyt, veien ned er lang og med mindre noen sponser deg er du etterlatt til deg selv om festen gikk ad undas. Har du penger til overs etter festivalen, ikke hopp rett på Bad Religion. Kjøp heller et telt, to ekstra driller, en konteiner. Spar til det året festivalen regner bort.

Ingen punk-festival uten den klassiske punkeren

Ingen punk-festival uten den klassiske punkeren

Jeg digger Kanalrock og fant fort ut at jeg måtte ned i år også, uavhengig av lineup egentlig. Jeg visste at jeg klarte å kombinere platepushing, skriving og far/sønn musikk-feie så da ble det enkelt. Desverre for Ruzt-leserne ble platestanden min plassert bak Buret-scenen, så noe fyldig visuell rapport fra de bandene ble vanskelig for meg å gi. Men det jeg hørte fra Sauroprod og Boy Division var intet mindre enn forlokkende. Litt lite folk, men det skulle ta seg opp på Foreign Legion, et britisk punkband jeg ikke knyttet de største forventningene til. Litt fordi jeg er møkka lei punkband med britisk aksent (takk Exploited & c[l]o[ninger]). Men disse guttene lagde virkelig liv og hev klokelig inn et par coverlåter for slå høyere ut på sjarm-o-meteret. Guttungen gikk rundt og samlet tomme plastglass og jeg hadde mitt svare strev med å begrense anarkist-punkerne med å ikke forsyne seg for grovt fra «free/pay what you want»-eskene med klær og CDer uten å legge igjen noe klingende mynt. Ikke akkurat anarki i praksis fra de unge blitzerne der nei kanskje. På hovedscenen pløyde Shevils imponerende gjennom settet sitt etter å ha blitt presentert som det eneste hardcore-bandet på P3-listen. Som om dét var noe å trakte etter. Svenske Mimikry viste at de er mer enn relevant i 2014 – de så uforskammet unge og friske ut forøvrig – og så var det Barren Womb da; den nord-norske støy-duoen bosatt i Trondheim med en håndfull råfriske utgivelser under beltespennen. De hadde vært hyggelige nok til å bytte spilledag siden Asta Kask hadde dobbelbooket og ikke kunne komme før dagen etter og ingen av de lokale bandene kunne bytte (wtf?). Ikke bare er de supertrivelige og super-awesome på scenen men de hadde også lest seg opp på ruzt.no før festivalen. Vi avtalte selvfølgelig bading dagen etterpå det nærmest magiske settet dies.

Fredagskvelden ble avrundet med de britiske legendene Buzzcocks som kjørte en hit-parade som de av oss som hadde stol bare kunne sette seg tilbake og nyte. Forventingene til morgendagen ble ikke senket men ryggen ba meg innstendig om å gjenoppta yogaen snart og det var vakkert deilig å legge seg ned på den oppblåsbare luftmadrassen i teltet. Ørepluggene ble godt plassert der de hører hjemme for å overdøve løsningen av verdensproblemer fra naboteltet. Jeg gikk glipp av både etter-festival konserten og sikkert en million bra etterfester men sjå kor da brydde meg!
bad

Lørdag morgen, Instagram-sjekk.

Barren Womb dukket mistenkelig nok ikke opp til avtalt badetid på lørdag morgen. Vi hadde ikke tid å vente, for far og sønn skulle vise østlendingene at bergensere også kunne spille fotball. På cupen ble vi møtt av en salig blanding av bedriftslag-spillere og pur unge punks med ølboksen i hånden. Laget vårt gjorde ikke akkurat reint bord, men så lenge far fikk et mål så må det vel sies å være en suksess. Så danset vi oss gjennom Knøttediscoen på vei bort til bilen for å hente Platene Som Skal Redde Verden. Og der var hele området åpnet opp for familier med småbarn som danset og lekte til reggae-rytmer. Jeg kjente for alvor på idyllen, og anarkisten i meg begynte å få troen på noe. For en start på dagen! Gode Venner åpnet på lørdagen og passet kanskje ikke musikalsk inn i den reine punk/hardcore-profilen festivalen har lagt seg på. Men når bandet består av medlemmer med utviklingshemming som bare smeller til med den ene godlåten etter den andre, er det vanskelig å ikke like. Alle kan jo ikke være Pertti Kurikan Nimipäivät heller.
Keeperen på fotballcup-laget mitt ser til den selvutnevnte camping-vakten. Festivalkjærlighet.

Keeperen på fotballcup-laget mitt ser til den selvutnevnte camping-vakten. Festivalkjærlighet.

Night Fever var kanskje det bandet jeg så mest frem til på hele festivalen. Et helt nytt, ganske straight-forward hardcoreband fra København som tilsynelatende ikke delte sjangerbrødrene og etterlevningene fra Jagtvej 69 sine synspunkter.  Meget friskt, jækla tøft og veldig synd at de var utsolgt for vinyl. Jeg krøp til CD-korset og laget en avtale om at de må komme seg til Bergen snart.

Så var det Asta Kask da. Og det var akkurat som å treffe en gammel venn. De krydret hitlist-settet sitt med velvalgte kommentarer om politikk og religion, og gud hjelpe meg for en driv det er i en konsert med disse gjenforente svenske trallpunk-pionérene. Hva er det egentlig de har gjort som er så forbanna genialt? Er det trommene som går som en dampmotor? Er det den raspe vokalen alle de tre fremst på scenen behersker så bra? Er det komboen av melodi, tyngde og tempo? Eller er det rett og slett at de har forbanna gode låter? Det eneste jeg har å utsette på Asta, som gjorde to hele runder med ekstranumre, er at de spilte for tidlig på dagen. For nedturen ble merkbar når Anti-Nowhere League tok scenen. Ikke at de gjorde en dårlig jobb eller noe. Det ble bare litt for generisk. Eller som guttungen sa det; «de der var litt kjedelig». Kanskje ikke så rart når hovedvekten av settet lå på låtmateriale fra deres første album fra 1982 og når de liksågodt spilte et par av de mest kjente låtene to ganger. Sånn sett var det kjekkere å sitte å høre på Edgars blæste ut den ene coverlåten etter den andre fra Buret-scenen rett før.
Night Fever. Hopper over politikken. Hah! (fotkred: remyeik.com)

Night Fever. Hopper over politikken. Hah! (fotkred: remyeik.com)

059
Anti-kapitalistisk kanalrock-terminal. Sånn skal det være!

Det nærmet seg slutten på en fabelaktig helg til tross for at jeg i tillegg til parkeringsbot natten i forveien klarte å knuse skjermen på smart-telefonen min laget av små barnearbeider-hender. Dette rett etter jeg hadde kjeftet tilbake på pizza-fyren som trodde jeg var nok en dritings kunde og som sikkert holdt på å eksplodere når jeg på kav bergensk spurte hva «gyro» hva for noe.

«Headlinerne» i Buret i dag var Girl Army fra Bergen, et eksplosivt orkester bestående av blod, svette og brutal hardcore. Jeg fikk ikke med meg en dritt men sendte guttungen bort for å dele ut buttonsene de hadde lagt fra seg på bordet mitt. Mens ett medlem festet til dagen etterpå, gikk ett medlem for å besøke bestemor. Ingen ble med å bading. Usikker på hvor mange punkepoeng som skal deles ut der da.

Passende nok så avsluttet Valentourettes også Kanalrock sist gang jeg var her. Denne gangen var bassist Petter Pogo erstattet med Dan Thunderbird fra Backstreet Girls og Ronny Pøbel. Det går sjeldent feil når dette bandet spiller opp til dans og det gjorde det ikke denne gangen heller. Det  var allsang og dansing spredd utover hele festivalområdet; fulle menn i bar overkropp og het omfavnelse omkranset den hoppende publikumskjernen som, med unntak av et par benkeslitere bakerst, må ha utgjort nærmest samtlige festivaldeltagere. Et såkallt verdig punktum for en fabelaktig festival jeg nekter å tro noen ikke koste seg på.

Okei, så var det med et snev av bitterhet jeg ikke var i samme tilstand som tenåringene som danset til grisehøy 80-tallsk punk og ska foran Buret-scenen etter endt konsert. Men mens jeg stod der med tannbørsten i kjeften og betraktet kidsene (som jo alltid har rett) i full utfoldelse så tenkte jeg at dette har jeg søren meg bidratt litt til at skal finne sted og det gir meg en rimelig god følelse innvendig. Selvfølgelig skal jeg på Kanalrock 2015 også. Men hva i all verden skal man gjøre med tomrommet som oppstår frem mot neste år? Hvordan fylle dette hulrommet av tapt kjærlighet? Svanberg har igjen svaret:

– Det blir pønkfestival i Gamlebyen i Oslo senere i høst. Pål Påsan Johnsen, en av dem som starta Kanalrock, er blant arrangørene. Jeg tror det er plass til flere arenaer for alternativ musikk, jeg mener personlig det er sårt ønsket. 

Og så går det jo an å gjøre noe sjøl liksom.

Av Bjarte Malum