Plateanmeldelse: Abbath – Abbath

Gjesteskribent og hedmarking Skrapparkar fra White Trash Mag. analyserer skiva Abbath av Abbaths ABBATH.

Klokka har bikka 08.00. Det er #FREDDA og jeg er hjemme med to snørrete unger. Hva er da mer naturlig enn å anmelde  ei etterlengta skive som går under sjangerbenevnelsen METAL? Nemlig: Abbath av Abbaths ABBATH.

ABBATHS s Abbath er også kjent som TIDENES KIS, en mann som befinner seg i korrekt ende av fethetsskalaen, så langt vekk det er mulig å komme fra eksempelvis Dave Mustaine, Josef Fritzl eller Knut Arild Hareide.

TIDENES KIS, en mann som befinner seg i rett ende av fethetsskalaen: ABBATHs Abbath.

Jeg hadde i grunn forholdsvis lave forventninger til BANDET Abbath til tross for at jeg alltid har de største forventningene til MANNEN Abbath. Jeg har hatt æren av å møte mannen Abbath fra ABBATH, ja, opptil flere ganger. Og hver gang har han pratet til meg. Ikke MED meg, vel å merke. Noe jeg helt seriøst setter umåtelig stor pris på. Toveiskommunikasjon, spesielt for en folkesky hedmarking, er både svett og oppskrytt. Det finnes faktisk ingenting som er artigere og mer givende enn å bli pratet til av Abbath. Han er som en blanding av alle Seinfeld-karakterene ispedd en solid dose Hans William Steinfeld. På amfetamin! Altså, i overført betydning.

En liten digresjon er på sin plass allerede nå: LOBOTOMIZED (bandet til skribenten, red. merk.) skulle spille i 40-årslaget til «søskenbarnet» til Abbath. Abbath var der, selvsagt. Av en eller annen grunn tok undertegnede av seg capsen før vi skulle spille. Abbath kom løpende bort til scenekanten med lettere harmdirrende øyne, hyttende med nevene.

– DU KAN IKJE TA AV DEG KÆPPSEN. KÆPPSEN EEEER DEG! DU MÅ TA PÅ DEG KÆPPSEN! NÅ! ELLERS NÆKTER EG DOKKER Å SPELE! TA PÅ DEG KÆPPSEN! KÅÅÅM IGJEN NO! TA PÅ DEG KÆPPSEN FOR HELVETE!

When in Rome, eventuelt Ljosheim, ungdomshuset i Lysefjorden . Jeg måtte jo ta på meg capsen igjen. Ingen bønn! Abbaths ord er lov.

Men nok snikksnakk, her kommer det mer snikksnakk: Anmeldelsen av skiva «Abbath» fremført av Abbaths ABBATH:

To War

Åpningslåta begynner med hva som kan høres ut som 2-3 skogssteg tett etterfulgt av et hælvsi groovy gitarriff. Det er også trommer i lydbildet som følger riffet. Og en bass. Jeg mistenker at bandet har vært i «studio». Lyden er «studiogod». Det fjomes (Anders Marken™) faktisk før et aldri så lite temposkifte. Vokalen til Abbath er like gjenkjennelig som et herpessår. Innertier som alltid. Muligens er vokalen ørlitt dverg i miksen. Låta er på over fem minutter, noe som selvsagt er helt uhørt. Ingen metallåter bør være over 4.51 minutter. (Bill. mrk. Angel of Death.) Det er egentlig ABSOLUTT maks, med unntak av Chapel of Ghouls (Bill. mrk. 5.02). Vi skipper prematurt til neste låt.

Winterbane

Dette er ei COOL låt. Get it? Vinter, vøtt. Halvnazi takt og vokalen er på plass og greier. Riff nummer to er et såkalt bangeriff. Låta er på nesten sju minutter. Kjære vene! Men låta er ikke så verst, den er faktisk nærmere knall! Jeg tenker på mannen i maska på promobildet. Jeg ler, men er usikker på om det er fordi maska er artig på en LOL-måte eller på en beint ut SLIPKNOT-måte. Uansett, never question Abbath. Det er jo garantert mindre stress å bruke maske enn å sminke seg. 1-0 til Maskemannen™ der altså, men Abbath vinner krigen.

Prikk prikk prikk…

Ashes of the Damned

I denne låta høres det ut som om Abbath ræpper barnevers. For et multitalent! Det er til og med litt synth på noen slag i refrenget. Det er også doble basstrommer representert. Det er melodi og tempo, mye av det som skaper en låt. Ashes of the Damned er den korteste låta på skiva. Det er bra med korte låter. Akkurat som med kvinnfolk, si.

Ocean of Wounds

Tittelen høres ut som et goth-band fra Stavanger typ 1997, et orkester på cirka sju medlemmer med kniplingsskjorter, sparesveis og flosshatter – og ei syngedame med emosjonelle utfordringer. Det trekker opp, ja! Et hav av sår, liksom. Man høster som man sår, si. Dette er ei såkalt rolig låt, vil jeg påstå. En slags ballade? Nei, er du Gaahl?! Abbath lefler ikke med ballader. Uansett, jeg har litt lyst på å sette på Pure Holocaust nå. Men ikke akkurat , for nå har jeg en jobb å gjøre. En jobb jeg verken kan eller har forutsetninger for å gjøre: nemlig å anmelde metallskiver. (I likhet med alle såkalte journalister i Metal Hammer og Scream Mag., med andre ord. Blunkesmiley.)

Apropos Scream Mag. og slik. Namedropping er essensielt i anmeldelser, spesielt for å vise at man kjenner og/eller har møtt «gutta» man anmelder. Det betyr at man er cool. Ikke kald. Men tøff.

Digresjon 2: Apropos tøff. Den første gangen jeg møtte Abbath stjal han dama til en kompis av meg. Jeg og dama til kameraten min satt på Elm Street Rock Café og drakk øl, noe man ofte gjorde da man var på Elm Street Rock Café, det hørte liksom til konseptet Elm Street Rock Café. Kameraten min var jobb, tror jeg. Sorterte post, tipper jeg. Uansett, Abbath kom inn døra. Han hadde sjekkebuksene på. Innen et par timer hadde han kapra hennes hjerte. Noe jeg skjønner jævlig godt. Hvis han hadde sjekka opp meg så hadde jeg lagt meg rett på ryggen selv, eventuelt magen (bak en stein). Hvis du ikke har skjønt det: Jeg synes Abbath er THE MAN.

immortal

Abbath, tidlegare i front av Immortal.

Count the Dead

Låta begynner med noe regn og muligens litt antydninger til tordenvær. Band som bruker regn og tordenvær i låter burde «has hæl» som vi sier i Hedmark, men Abbath kommer selvsagt unna med det. Vi snakker jo om Abbath. Abbath kommer unna med alt. Inkludert andres damer. Låta i seg sjøl glir slik hælvsi sidrumpa av sted, men ikke på en negativ måte. Jeg tenker på den onde tvillingbroren til Alf Prøysen når jeg hører på Count the Dead. Koselig og grimt! «Battle cry» blir skreket på sedvanlig abbathsk vis. Det løfter inntrykket ytterligere. Jeg har fortsatt veldig lyst til å sette på Pure Holocaust.

Malapropos: Folk over 30 burde egentlig ikke lage metal. Metal er en ungdommelig sjanger som krever testosteron og fandenivoldskhet, noe som forvitrer i løpet av 20-åra (vitenskapelig bevist). På samme vis burde ikke folk under 40 lage blues. Det funker rett og slett ikke. På samme vis burde ikke tynne folk synge opera. På samme vis burde ikke hvite folk ræppe. Det faller igjennom. Joda, alle regler har unntak, så ikke surv! Og dessuten, Abbath har ingen alder, han er tidløs, så han kan gjøre som han vil, motherfucker!

Fenrir hunts

Jeg vil anta at «Fenrir hunts» tar for seg en av de mest typiske og tydeligste konfliktlinjene i det historiske Norge: den klassiske konfliktlinja: urban vs. rural-linja; aka by vs. bygd aka økologisk øl vs. hembrent aka sau vs. ulv. Ja, hva hadde skjedd hvis ulven begynte å jakte? Altså, ulven jakter jo allerede, jeg er klar over det, men hva hvis den begynte å jakte på mennesker, slik mennesker jakter på ulv? Ja, tenk hvis ulven kunne kjøre helikopter. Verden hadde aldri blitt den samme.

Abbath er i så måte en foregangsmann, ja, en banebryter, rett og slett en avantgardist i den offentlige debatten. Uansett om man er for eller imot ulv, så må du le av en ulv som kjører helikopter og plaffer ned mennesker. Låta i seg sjøl gir meg lyst til å høre på Pure Holocaust, og muligens Charles & Eddie, men på en annen side har jeg alltid lyst til å høre på Charles & Eddie – og Pure Holocaust. Ja, helt enig. Det er poengløst å sammenligne Pure Holocaust anno 1993 og «Abbath» av Abbaths ABBATH 2016.

Root of the Mountain

Nok ei hælvsi rolig låt. MEN INGEN BALLADE, MÅ VITE. Abbaths raspete halsvokal tilfører låta en dimensjon ukjent (tar du ikke Mortiis-referanser kan du slutte å lese NÅ). Hadde en hvilken som helst annen vokalist, f.eks. Lene Marlin, fremført låta, så hadde den ikke blitt det samme. No shit, sier du sikkert til deg selv. Men det er jo sant. Noen ganger må det åpenbare poengteres. Slik ellers er låta preget av både tempo og lyd.

Digresjon 3: Abbath burde helt seriøst få plass rundt bordet i det idiot-programmet på TV2 hvor mer eller mindre kjente artister sitter og sirkelrunker hverandre før og etter de maltrakterer hverandres låter. Jeg ser for meg at følgende samling kunne funka fint: Abbath, Lars Vaular, Elias Akselsen, Tore Halvorsen, Banjo-Kari, han svarteste i Nico og Vinz og han laveste i Markus og Martinus.

Endless

Nok ei ræppelåt, denne gangen på et lag av halvfullt øs. Også i denne låta er det trommer. Det er et gjennomgangstema på skiva. Trommer. Det er trommer i alle låtene. Og gitar, og bass. Og vokal selvsagt. Og tempo. Og noen taktskifter. Det er noen partier med fint driv her. Men nå blir jeg VELDIG musikkvitenskapelig. Låta gjør seg sikkert bra live. Fikk han Maskemannen™ sparken egentlig? Synd. Jeg tror han kunne blitt et fint trekkplaster på scena. Dette er for øvrig låta som har fått færrest «treff» på streamingsida, noe som er litt trist da den må sies å være en av de beste på skiva.

Mens «Endless» fader sakte ut tenker jeg på bildene av Abbath i London. Det frekkeste som har kommet fra såkalt norsk black metal på flere år. Ja, muligens det feteste som har skjedd i norsk musikkhistorie noensinne.

Oppsummering

«Abbath» av Abbaths ABBATH: TERNINGKAST 7. Løp og download mens du tar selfies i trafikken! Men først, bildegoogle: Abbath. Lev livet! Grip dagen. Bruk kondom! Husk, du skal dø.

Skrapparkar

3 Kommentarer

  1. Dette når nye høyder!

  2. Anmeldelsen begynte bra, men var best så lenge den ikke handlet om Abbath: «Abbath». I det øyeblikket det begynte å handle om musikken, sank det ned på vanlig Ruzzzzt-nivå.

    Forslag: hva om dere bare satser på å være vittige i stedet? Der holder lenge.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Ruzt.no

Theme by Anders NorenUp ↑