PKN_mongoloidoHva er vel mer punk enn fire middeladrende finner med downs syndrom og autisme som synger om dårlig pedikyrbehandling? Sikkert mye, men dette er iallefall en usannsynlig kul historie. Pertti Kurikan Nimipäivät (Perrti Kurikans Navnedag) starta opp i Finland i 2009. Gitarist Pertti Kurikka, som på bandets nettside beskrives som en «hardcore punk», skriver låtene sammen med vokalist Kari Aalto (Kari er et mannsnavn i Finland), og holder det hele taktfast sammen ilag med bassist Sami Helle og trommepisker Toni Välitalo. I 2012 ble det laget en film om bandet, The Punk Syndrome, som viser bandet i dagligdagse situasjoner, både i boligen og på turné, som punkversjonen av Tangerudbakken. Det må jo sies; det er ikke verdens beste musikk, punk eller ikke, men det er faen så tøft! Jeg vet ikke om det er holdningen til gutta, musikken eller selve konseptet som gjør det så utrolig kult, men denne gjengen er verdt sin vekt i rustne sikkerhetsnåler! Nå er det altså klart at bandet skal representere Finland i Eurovision Song Contest, eller Meldodix Grand Prix som vi sier her hjemme, noe som faktisk gjør denne konkurransen verdt å få med seg for en gangs skyld. Ruzt kommer for første gang i historien til å svi av et kontantkort hver på å stemme PKN opp i skyene (OK da, Knut stemte hardt på Katrina and the Waves i ’97).

PKN_A-2018297-1422034196-7442.jpeg

Og tekstene! Vi må ikke glemme tekstene! Her er låta Pyhäpäivä (Sabbath), fritt oversatt til engelsk av Google:

It was Sunday
I went to church
I got coffee
I went to shit

Hva gir du meg?! Og de har en politisk side også:

In the Parliament, always talking about things
But speech may not be obvious
In the Parliament, things are promised
But promises do not come true

I hate the parliament
I hate this world

Pertti Kurikan NimipŠivŠt SaksassaMen mest handler tekstene om ikke å være fri, et gjengangertema for punk og annen politisk musikk. For PKN er følelsen av frihetsberøvelse likevel mer håndfast og reell, og de setter ord på følelser som jeg vil anta man kan finne hos mange mennesker med ulike handicap som gjør at de må bo på institusjoner, boligfellesskap eller hva man nå kaller det, som tydeligvis kan føles som et fengsel:

Down the street is more fun
Once there you will see the world
The bar is more fun
Once there you will see a bunch of people

When i walk on the street
I see more
When I’m at home
I see less

I do not enjoy at home
I do not want to be at home
I do not feel at home at home
I want to be somewhere else

Om ikke Pertti Kurikan Nimipäivät nødvendigvis får deg til å hoppe rett i mosh piten, så er det iallefall et band som setter fokus på en type mennesker som får alt for lite plass i media og underholdningsbransjen. Jeg håper de slår gjennom og at de blir tatt seriøst, og at de ikke blir bare nok et MGP-freakshow fra Finland.

Trailer til filmen «The Punk Syndrome» med norske undertekster finner du her: https://vimeo.com/42273072

Av Håvard Margido Aspen