Last house on the leftRelapse Records ble først kjent for gi ut ekstrem metal og de utmerket seg tidlig som global aktør. Selskapet er derimot ikke bare kjent for å gi ut fæl metal. De har streite og ganske tilgjengelige band som Royal Tunder og Torche på listen, og selskapet har også gitt ut plater av band som Mastodon og Baroness. Utgivelsene for januar og februar viser at selskapet ikke har glemt gamle kunster. Tvilte vi?

Magrudergrind – II

magrudergrind2_1500

De ser kanskje ut som hipster-kids og de har flyttet fra hovedstaden til New York, men det er ikke uten grunn at amerikansk metalpresse har de som noen av sine favoritter og i dette bandets tilfelle, etterlengtede favoritter. Det har gått seks år siden deres selvtittulerte slipp utenom deres kontroll, på selskapet Willowtip Records. Skiven viste grindcore og powerviolence av ypperste klasse. De kunne sin sjanger nok til å ta med morsomme lydklipp og sitater fra filmer til å sparke i gang låter eller avslutte dem. Kort og godt, fans kjente igjen det gamle trikset og det ga låtene farge. Etter seks års ventetid lurer kanskje mange på hva de har i vente? De finner ikke opp kruttet igjen, men det betyr ikke at det er en dårlig skive.

Platen II viser Magrudergrind fra sin nådeløse og kompromissløse side. For å komme med en digresjon: Det er enkelte lesere der ute som mener at jeg har et skittent sinn. At jeg bruker en hver anledning til å komme beskrivelser av seksuell art og seksuelle handlinger. At jeg bruker en hver ledig stund til å flette inn litt kjønnshår og naken, dissende hud. Til de vil jeg si følgende: Jeg betegner det som en barnslig fremstilling av min skrivestil, det er fornærmende og en krenkelse mot det skrevne ord, men jeg vil også tilføye dette: Jeg fikk et bilde i hodet da jeg hørte på platen. Jeg så for meg SU sin årlige sommerleir og at ungdommene sitter rundt leirbålet. Plutselig sier en – Hvorfor gidder vi å prøve? Verden går til helvete uansett hva vi gjør. Før jorda bader i blod, la oss bare legge oss inntil hverandre og ha en 24-timers 69. Soundtracket til den påfølgende orgien ville vært Magrudergrinds nyeste. For som du merker, så kunne mange av låtene blitt plukket ut fra parolene til rød blokk i 1.mai toget.

Magrudergrind_Relapse-Records-Ebru-Yildiz_03_wm

Det er ikke det drøyeste av det drøye du får fra Magrudergrind og det er kanskje bra. Hvor mange grindcoreband finnes det der ute, hvor vokalen høres ut som en rap med noen sekunds pause? Det er heller ikke et album med 50-70 låter.  Det største problemet jeg har med sjangeren dukker opp umiddelbart. Låtene høres jævlig like ut, men når jeg hører på platen en gang til og lar helheten tale for seg, oppdages de andre sidene ved II. Låten Sacrificial Hire viser seigheten til bandet. Selv om de første fem låtene har blåst av deg ørene og vist noe variasjon, så er det først War For Resources som griper meg. Låten har jævlig bra struktur og kule solide riff. Deretter følger det opp med  Black Banner. Den går litt typisk i sporet som crust og black metal band har, men punkdrivet i låten gjør at det skjelver i mine 37 år gamle knær. Du har noen ytterligere lyspunkt i  Incarceration State og Icarus, men det er ikke noe du hopper i været og slår ræva i taket av. Albumet avsluttes brått med Pharmacide og da trenger jeg en pause.

Magrudergrinds II, er et drøyt album og for de som har ventet på en kraftutblåsing, så er kanskje dette en plate du vil like, men det er et kanskje der. Problemet med grindcore og tildels powerviolence, er at det er en protest mot alt det som skal være hørbart og catchy. Det er derfor ofte sett på som en umulig oppgave å kritisere grindcore og powerviolence ut i fra vanlige musikalske kriterier. Problemet blir ofte at låtene blir altfor like og selv om det er skrudd bra sammen, så blir reaksjonen ofte gjesp og tvinning av tomler. Albumet har noen skikkelige lyspunkt, men jeg vet ikke om det holder.

Seven Sisters Of Sleep – Ezekiel’s Hags

GD30OB2-N.cdr

Seven Sisters Of Sleep (fra nå av forkortet til SSOS, fordi jeg har et fuckings liv) sine medlemmer kommer fra to band. Det ene bandet er Tafkata og det andre bandet er The Arm and Sword Of A Bastard God. Jeg ber dere tenke over følgende. Tenk hvis det siste bandet hadde eksistert på samme tid som Beatles, tenk hvis det hadde blitt større. Forestill dere en verden hvor The Arm and Sword Of A Bastard God pryder matbokser og at brorparten av sangene du synger med klassekoret i musikktimen er deres hits. Jeg tror det hadde vært en bedre verden. Og jeg kan drømme.

Bortsett fra vitsene rundt bandnavnet, så har de helgardert seg når det gjelder å beskrive musikken sin. Ifølge beskrivelsen spiller SSOS en blanding av doom, death metal, black metal. d-beat og grindcore. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke beskrivelsen. Det kan være bra og det kan være forferdelig dårlig. Deres nye album Ezekiel’s Hags, har lyspunkt og noen kuruker i seg

SSOSPRO-5

De prøver å dra på med noen atmosfæriske introer i noen av sangene og jeg synes det er kult, men jeg skjønner ikke hvorfor de kutter det ut på noen av sangene. Er det ment at de enkeltstående låtene det gjelder, skal tale for seg selv? Jeg vet ikke, men det blir litt platt på grunn av det. Det er en liten detalj, fordi de får det til på en del av låtene, selv om det noen ganger blir skummelt likt Eyehategod. Andre låt ut, Denounce, er en seig jævel. Den viser den skitne siden av doom og punk og det funker like godt sammen som badekar og barberblad.  Plateau er en låt i samme gate, men det minner kanskje litt for mye om en polert versjon av Eyehategod. Favorittsporet er Ud-Nun. Den begynner langsomt før crusten tar over og helvete er løs. Låten er kanskje litt kort, men er faktisk den låten jeg husker plata for. Så hva er dommen? Den er langt mer doom og crust enn noen av de andre sub-sjangrene SSOS hevder den inneholder, men de andre sub-sjangrene glimter til nå og da. Det er ikke den verste måten å kaste bort 49 minutter av ditt liv på, men noen ganger blir det så nært Eyehategod at du skriker – PLAGIAT!

Bloodiest – Bloodiest

bloodiest_1500

Medlemmene er fra Russian Circles, Corrections House og Yakuza. Nå er jeg ikke kjent med sistnevnte band, men jeg var spent på hvilket sound som ville komme fra bandet. Jeg regna med at det ville være i den eksperimentelle gata, men at det ikke ville tippe over i verken det ene eller det andre. Det skulle vise seg at jeg fikk nogenlunde rett. Det som overrasket meg er at platen virker så tilgjengelig.

Etter å ha skrevet det, frister det meg egentlig å slette det med en gang. Hvor mange ganger hørte du gjennom skiva? Var det hele tre ganger før du bestemte deg for hvilket inntrykk den hadde på deg? Ach so. Det er korrekt. Bloodiests selvtittulerte andreplate er kanskje ikke en som treffer deg umiddelbart, men du får belønning for strevet. Hvorfor er den tilgjengelig? Bloodiest befinner seg i spennet mellom alternativ rock og metal. Beskrivelsen bunner først og fremst ut i alle lydene som dukker opp på platen. Den skingrende gitaren, men også synth og piano. Du har den primitive kraften fra metal, mens de andre tingene jeg trekker frem minner om triks fra indie-og alternative rockeband  fra 80-tallet. The Cult og Nick Cave er det første jeg tenker på i så måte, men det kan hende at jeg trekker for mye inn i det jeg hører. Låten Broken Teeth er den sangen det skjer mest i. Det er en skrulling av en sang som får mer kraft utover. Man skal heller ikke glemme de to innledende sangene Mesmerize og The Widow. Her setter vokalen til Bruce Lamont seg. Mesmerize har mye lyd i seg og er ganske lystbetont. Det er noe helt annet med The Widow (sic). Den er rolig, saktmodig og trist, men en rocker i bunn.

_MG_6512_large

Albumet avsluttes med to låter som går i hverandre, Separation og Suffer. Separation begynner langsomt og øker gradvis i styrke, mens Suffer gir flatt jern. Jeg er litt skuffet over at Suffer er så kort, men det er en perfekt sang å avslutte albumet med og det er en av de låtene jeg også sitter igjen med som ‘kulest’ fra platen. Bloodiest slipper heller ikke unna noe kritikk. De har med to korte sanger, Mind Overlaps og He is Disease. De er ikke dårlige, men jeg synes de ikke passer så godt inn på platen og de ødelegger helheten på albumet. Det kan derimot hende at jeg overanalyser og kompliserer noe som egentlig er enkelt. Ut fra de tre platene som er anmeldt er dette favoritten.

Av Knut Gigstad