Orange Goblin Zwei

For mange er musikken til Orange Goblin kanskje enkel. Det betyr ikke at de ikke har variasjon. Orange Goblin har i atten år bevist at det er flere måter å flå en katt på. De har også opplevd sitt definitive gjennombrudd.

Orange Goblin er et band jeg har opplevd på tre forskjellige måter, det er ironisk, men ikke unikt for meg og egentlig ikke for mange andre band heller. Etter å ha blitt utsatt for tverrsnittet av norges mongoloide i to års trofast tjeneste for Kongeriket Norge, reddet Fu Manchu, Queens of the Stoneage og Nebula meg. Dette var høsten 2000 og på den tiden var Orange Goblin kun “det derre engelske stoner-bandet med det morsomme navnet.” Siden jeg hadde hørt noen hviske noe om Kyuss da jeg gikk på videregående, trodde jeg at jeg visste hva jeg snakket om, men på et nachspiel skulle en gjest lære meg ydmykhet, da han krevde at jeg satte meg ned og holdt kjeft. Det eneste jeg skulle gjøre var drikke ølen min og holde kjeft. Albumet han satte på var Coup de Grace og selv om jeg satt der slukøret, måtte jeg innrømme at jeg likte det. Når jeg nå ser på de bandene jeg hørte på da og de jeg hører på nå, så er rollene på mange av de byttet om. Nå gir jeg derimot alltid Orange Goblin en sjanse.

 Jeg tviler sterkt på at de begynnende stonerbandene hadde noen satt karriereplan, i hvert fall ikke utover et fjernt ønske om kanskje livnære seg på musikken. Før hasjtåka hadde lagt seg kunne et liv som musiker kanskje like så godt ha vært på andre siden av regnbuen. Slik føltes det kanskje ut for mange. Orange Goblin har lenge vært blant de etablerte bandene innen sitt sjikt, men inntrykket mitt er at det var langt mer hype rundt band som Fu Manchu og Nebula og det virker som at dette ga dem drahjelp ganske tidlig. For Orange Goblin sin del, så kan man først si at de opplevde sitt virkelige gjennombrudd med A Eulogy For The Damned i 2012.

 – Vi hadde gitt opp å gjøre dette som musikere på full tid, kommer det fra Ben Ward, – Det var en hobby, en hobby som var bygd på mye hardt arbeid og glede. Vi forventet virkelig ikke at A Eulogy For The Damned skulle bli tatt imot så bra. Da agentene kom i etterhånd og sa at vi kunne tjene godt på dette, grep vi sjansen. Du snur ikke ryggen til en slik mulighet, kommer det kort fra Ben. Resten av det han sier kommer som en blanding av lettelse og glede. Det virker heller ikke innøvd – Vi har hatt to gode år. Vi har vært over hele verden noen ganger og vi har skrevet musikk og spilt det inn. Det er utrolig godt å få en slik sjanse så sent ut i karrieren. Vi er det komplett motsatte av en “overnight sensation,” sier han med et flir, – Det tok oss atten år.

Orange Goblin FYLLA

Orange Goblin! Selv nabolagets ten sing kor synes de er gæerne!

 

 Det er kanskje morsomt nå, men du skal ikke lenger enn fem år tilbake hvor du kan lese intervjuer med Ben, at det er lite penger å hente i bandet. Det var jo nogenlunde samme tidsrom at bandet hadde visse kryptiske uttalelser på nett, hvor det virket som at bandet var i ferd med å legge ned. Der virker som at ting bare skjer med Orange Goblin og at alle utfordringer bare blir taklet på et eller annet vis. Påstanden min fører Ben ut i en tenkepause på noen sekunder. Det er en litt mer alvorlig vokalist som svarer. – Det vi nyter nå er fruktene av utholdenhet. Det er helt rett at vi aldri har gitt opp, men vi har ikke skiftet stil heller. Vi har flørtet med noen forskjellige management, men i bunn så er vi et DIY-band. Vi foretrekker å gjøre ting på egenhånd og holde det innenfor vår sirkel. Da vi begynte eksisterte ikke dagens sosiale medier. Det var tape trading og vi måtte skrive til fans. I dag er alt mye lettere. Du kan jo bare starte en facebookside og legge ut noen låter der og så er det tilgjengelig for hele verden.

 Det er ikke bare fordeler med sosiale medier, men det gjør det hele mer demokratisk og på mange måter er det en mer jevnbyrdig konkurranse. – Metallica kommer ikke til eksistere så veldig mye lenger, begynner Ben, – Det samme kan sies om Iron Maiden, AC/DC og Motorhead. Du må se til bandene som kommer til å bære fakkelen videre og som kommer til å være festivalheadlinere om ti år. Forhåpentligvis er det en plass for oss og band som Mastodon og Red Fang, sier han med et glis.

Hvis Metalhammer UKs gjesteanmelders innledende ord om forrige plate blir hamret i sten, så har bandet lite å frykte: – Mange av bandene som prøver seg på stoner-rock blir veldig fort kjedelige. Orange Goblin er ikke et slikt band.

 Poison Idea, ny-nazister og crystal meth

 Selv med et nylig gjennombrudd, så er det noen turnéhistorier som dukker opp når du hører om Orange Goblin, og en av de er rimelig bisarre. Visstnok skal ny-nazister ha skapt kvalme under en konsert de hadde i Portland. Byen har fått stemplet som en musikkby, spesielt siden 80-tallet, da Portland ble et ettertraktet tilfluktssted for USAs punkband. Hvorfor? Leieprisen er lav.  Det er heller ingen hemmelighet at Orange Goblin er uttalte fans av Poison Idea og Red Fang, begge Portland-band.  Etter å ha vært gjennom noen spillelistemøter i min tid i studentradioen, så forbinder jeg også Portland med indieband og veganere. Noe av skylden skal serien Portlandia også ha.

Orange Goblin Oslo

Orange Goblin i Oslo, 2013.

 

 Nå som Orange Goblin skal spille på Blastfest, så er det en litt nærere turnehistorie som ligger i bevisstheten. Da de skulle spille i Oslo med ST Vitus, men endte opp med å spille alene. Grunnen var at Wino (Scott «Wino» Weinrich, vokalist i ST Vitus, red.anm,) hadde blitt hekta på grensa for besittelse av crystal meth. – Kvelden før hadde vi en ganske kul fest i Stockholm og vi festa ganske hardt, smiler han, – Wino var på bussen vår og alle var i et godt humør. Vi sa god natt, fordi vi hadde en lang kjøretur foran oss den påfølgende dagen og Wino kom seg helt åpenbart ikke til Oslo. Vi var på venuen da vi fikk beskjed. Noen fra ST Vitus-bussen ringte oss og fortalte at Wino hadde blitt arrestert for besittelse av crystal meth og at han ville bli kastet ut av landet. Vi måtte spille alene, noe vi var helt komfortable med å gjøre. Publikummet den kvelden var helt utrolig, fortsetter han, – De kunne med letthet sagt “Vel, fuck det her. ST Vitus spiller ikke, så da gidder vi ikke.” De viste oss deres støtte og det ble en knallbra konsert.

 – I den situasjonen var det helt sikkert greit at det var Orange Goblin som måtte spille alene og ikke et band som hadde holdt på i sju måneder.

 – Jo det var nok en fordel det, sier han med et glis, – Jeg vet om mange som sa “fuck makta og grensevakta,” men hvis du krysser grensa med den mengden crystal meth på deg, så ber du egentlig om trøbbel, flirer han. I påskelabyrintens ånd skal vi til en annen by som er kjent for sin meth, nemlig Portland. Historien om ny-nazister som lagde kvalme under en av deres konserter er for meg rimelig uforståelig. Jeg mener, alt kan helt sikkert skje, men ikke noe skriker sterkere “skulle gått til Specsavers” enn ny-nazister på en stoner-konsert. – Det var første gang vi spilte i Portland. Vi var på turne med Alabama Tunderpussy og hele nazi-stuntet var merkelig. Det var sieg heil og nazi-hilsner fremme ved scenekanten. De ble voldelige mot de som stod rundt dem og da hoppet jeg og trommisen ut blant publikum, sier han lakonisk. Det er Ben Ward AKA Big Ben vi snakker om her, så det må ha vært litt av et skue. – Det kom til litt håndgemeng og de ble kastet ut.

Orange Goblin Skakkøgd

Hvis dette bildet gir deg lyst til å synge Hitler hymner, besøk nærmeste legekontor for lobotomi. Du kan eventuelt kontakte oss i Ruzt. Vi gjør det gratis, med slegge, uten bedøvelse. Fuck you.

 

 – Jeg forbinder Portland med veganere og indieband, ikke det pisset der.

 – Jeg vet, sier han, – Byen har en så kul scene med band som Red Fang og Poison Idea.

 – De spilte i Oslo sist august, kommenterer jeg, – Det var en ganske kul konsert. Jerry var noe drita, men sånn er det.

 – Vel, det slik er Jerry. Sist gang vi spilte i Portland overnattet vi hos broren hans og det var en de mer bisarre nettene jeg har opplevd, ler han, – Alle i bandet hadde drukket en del og vi stakk tilbake for å legge oss. De var tydeligvis ikke så glad i den ene leietageren der, han skyldte dem penger eller noe. De bestemte seg for å bryte seg inn på rommet hans og smadre alt han eide. De gjorde det ganske  grundig også. Jeg husker at vi stod utenfor inngangen til rommet hans og bare så på skadene, “hva faen har skjedd her?” Det så ut som en bombe hadde gått av i rommet der.

 Skrekkreferanser møter virkeligheten

 Anmelderen som Metalhammer UK brukte til å anmelde forrige skive sa det best. Jeg tar meg i hvor sant det er, samtidig som at Orange Goblin er flinke til å lene seg på flere referanser og stilarter som er gjenkjennelige, men som også får blodpumpa til å gå. Sitatet fra anmelderen passer like godt på den nye platen Back From The Abyss. – Når vi spiller inn, så knekker vi ikke i gang med å skrive en mengde låter. Vi går i gang med å lage en mengde riff. Så blir det et lite musikalsk puslespill å sette det hele sammen. Det er det som er så interessant med musikk, fortsetter han, – Du kan gjøre det du vil med det. Det er det som er det vakre med det hele.

Orange Goblin Oslo zwei

Orange Goblin, Oslo 2013

 

Det virker som om det er en evigvarende klisjé, en klisjé som bandet ikke er fremmed for å fronte selv. Klisjeen går ut på at alt er i siste liten ved en plateinnspilling. – Denne gangen var vi litt mer forberedt enn vanlig, ler han, – men vi pleier alltid å utsette det til siste liten. Denne gangen sørget vi for at vi hadde det meste av låtmaterialet klart før vi var i studio. På den måten kunne vi bare konsentrere oss om musikken. Det er rett frem rock og vi gjør det fordi vi elsker det. Jeg starta Orange Goblin fordi Orange Goblin ikke eksisterte.

 Jeg husker at mye av det samme ble sagt i forkant av albumet Healing Through Fire. Med et CD-kjøp fulgte det også med en ‘making of’-DVD. Selv om det kanskje er i siste liten, så virker de uforskammet avslappet. – Vi har aldri panikk for noe og vi har alltid vært ganske avslappet. Først og fremst så lager vi musikk som vi liker. Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg tror det sånn du bør gå frem ellers så lager du musikk av helt feil grunner. Hvis vi hadde blitt sittende og grublet over hvordan folk vil reagere på musikken vår, så burde vi ikke spille i et band. Du må gjøre det som føles riktig ut for deg, sier Ben engasjert, – Jeg har aldri forstått band som går inn i studio og så bruker de et og et halvt år på å mekke et album. Jeg mener, hva gjør dere der inne? Latteren sitter igjen løst og verre skal det bli. Jeg beveger meg nemlig inn på låttitlene. – Titlene er et produkt av mitt herpa sinn. Hvis du er på tryne drita og vil ha litt underholdning, så kan du bla gjennom katalogen vår og finne noen solide fuck ups! Song of the purple mushroom fish for eksempel. Det er bare guiness rekord i dumhet. Hvis jeg prøver på noe, så er det å ikke være for bokstavelig eller tydelig i hva som er påvirkningskildene mine. Jeg kan se en kul film og så kan jeg få lyst til å skrive en sang. Det er som regel noe som er tatt fra en film eller en bok jeg har lest. Ingen har lyst til å høre en sang om kjøre til supermarkedet for å handle inn til middag. Det er en virkelighetsflukt på mange måter, avslutter han.

Orange Goblin - Skrækk

Ben Ward legger ikke skjul på hvor noe inspirasjonen kommer fra.

 

Det som er interessant med låttitlene og innholdet i noen av Orange Goblin-låtene, er at det ser ut som om de har sin rot i et fantasy eller et skrekkunivers, men låtene handler egentlig om noe ganske ordinært. Into The Arms of Morpheus er et ganske godt eksempel. Det virker som om låten handler om noe utenomjordisk når det egentlig handler om valium indusert søvn. – Jeg er ikke intelligent nok til å skrive politiske låter og politikk interesserer meg egentlig ikke heller. Into the arms of Morpheus er et godt eksempel. Jeg leste en artikkel om søvnmønster og så leste jeg om søvnguder som Morpheus. Dette er også noe som har inspirert Black Sabbath. De hadde en rar fascinasjon med søvn og drømmer. Jeg dukket litt ned i materien. Det var morsomt og enkelt.

Det er kanskje derfor vi liker Orange Goblin så godt?

Skrevet av Knut Gigstad