Nick Cave vet hva tristesse er. Han har brukt over 30 år på å synge om døden i større eller mindre grad. Fra sanger om Helvete til sanger om Jesus, sanger om dommedag og om drap. Denne gangen er døden så nær som den aldri før har vært.

skeletontreeDen delen av døden som ligger tett i tekstene på Skeleton Tree, Nick Cave & The Bad Seeds sin sekstende plate, er sorgen og savnet. Cave mistet sin 15 år gamle sønn i en ulykke i fjor, noe som gjør sangene mer personlige enn hva Cave har vært før. Han sa i et intervju for et par uker siden at det egentlig ikke handlet om sønnens dødsfall, men som lytter er det vanskelig å utelate dette aspektet ved artistens virkelighet. Skjønt, virkeligheten har alltid vært underordnet for Cave, og vi får heller ikke denne gangen sanger som er strengt personlige. Det er ikke Maria Mena dette her.

You kneel, lace up his shoes, your little blue-eyed boy
Take him by his hand, go move and spin him down the hall
I get lucky, I get lucky cause I tried again
I knew the world it would stop spinning now since you’ve been gone
I used to think that when you died you kind of wandered the world

Kom ikke og fortell meg at det ikke stikker litt i magen når du hører disse linjene fra låta «Girl In Amber», for da er ikke du av typen som hører på Nick Cave. Hvis du hører på Nick Cave må du ha evnen til å få tårer i øynene, gåsehud og klump i halsen. Kanskje du er en tøffing som digger metal, men setter du på denne plata mens høstmørket siger innover fjorden sammen med et løfte om et halvt år med kulde og dårlig vær, da bør du stålsette deg. Dette er NIck Caves versjon av sorg, uten humoren og absurditetene han tidligere har pakket det inn i. Det finnes kanskje noen dråper av håp her, men stort sett føles det som om sorgen har gitt dype stikk av håpløshet som ikke vil gro.

I called out, I called out
Right across the sea
But the echo comes back in, dear
And nothing is for free

nick-cave

Musikken på plata er helt nedpå. Helt, helt nedpå. Den glir under og mellom tekstene som et svart og sørgelig teppe, nesten så man blir utålmodig. Trommis Tomas Wydler er nesten borte, først på tittellåta som avslutter plata legger du merke til at han er tilstede. Det er mye synth og dyp bass, elektronisk buzz og flytende perkusjon. Mørkere og vondere enn alt annet Cave og røvergjengen har gjort før, og selv om det er et nokså åpent lydbilde, føles det hele klaustrofobisk, som svarte tentakler av mørk tåke som klemmer om hjertet ditt.

Jeg klarer ikke å se for meg at Nick Cave kan komme tilbake til sitt gamle, rocka selv etter denne plata. Men det er ikke sikkert vi trenger det. Kanskje vi trenger Cave som en sorgtung, gammel mann som viser oss veien gjennom de dypeste tankene, de mørkeste stundene, de håpløse tidene vi alle må gjennom før eller siden. Du kommer til å miste noen du er glad i, sånn er det bare, og det er da vi trenger kunstnere som Nick Cave, ikke for å løfte oss opp, men for å dytte oss gjennom.

Skeleton Tree kom ut på CD, LP og på nedlasting 9. september 2016. Strømmes på Spotify, YouTube og Apple Music.