Noen blir skremt av filmer. Noen blir redd av fulle menn. Det finnes folk som er redde for edderkopper, mus og til og med klovner. Men ikke jeg. Ikke denne karen nei. Jeg blir bare skremt av musikk.

timthumb

Noen artister gjør alt de kan for å skremme deg. Klassikeren Alice Cooper som hver kveld i 40 år kappet av seg hodet på diverse finurlige vis. Hermegåsa Marilyn Manson som ser ut som et tvekjønna spøkelse. Dødningehodene i The Misfits. Kirkebrennerne i Mayhem. Og ja da, de har skremt løstennene ut av mang ei gammal kjerring siden 1968. Men det er ikke disse som skremmer meg mest.

La_det_swinge

Bobbysocks – har skremt unger siden 1985!

Den første låta som skremte meg var faktisk, og du må gjerne le, «La det swinge». Jeg hadde vel nettopp lært meg å forstå norsk, og jeg syntes dette hørtes veldig skummelt ut, med en radio som spilte sånne gamle melodier, og hvem hadde skrudd på denne radioen i utgangspunktet? Var det et spøkelse som ville høre sanger fra da han var ung? Det var det nok. Jeg våknet opp og spurte meg selv hva som hadde skjedd. Mareritt. I mange år ga denne låta meg mareritt.

Jeg forstår det nå. «La Det Swinge» var egentlig ikke ment å være skummel, og jeg blir ikke skremt av den lenger. Ikke vettaskremt i alle fall.

Senere ble Pink Floyd hovedkilden til marerittene mine. Overpsykedelisk orgelspill, grusomme hyl og flyvende monstergriser jaga meg rundt om natta, og nakne menn uten øyenbryn var etter meg på gata når mørket hadde senka seg. Syd Barret lå helt sikkert under trappa for å drepe meg når jeg kom hjem. Da jeg var 14 var det skumleste jeg visste om Marilyn Manson. Å sitte alene på rommet med lyset av og høre på Beautiful People var nesten uutholdelig.

Syd Barrett drepte barn med tennisracket. Neida. Joda.

Syd Barrett drepte barn med tennisracket.
Neida.
Joda.

Musikk har skremt folk i alle tider. Helt fra en hes og forkjøla huleboer sang Hulebjørnsangen for barna sine mens steinalderstormen ulte forbi huleåpningen en mørk høstkveld har enkelte artister gjort alt de kan for å få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Noen har gjort det bedre enn andre.

Sun Ra - What PlanetSelv om Ruzt.no skal handle mest om rock og sånt, så kan jeg ikke gjemme unna Sun Ra, og om han spiller be-bop, ragtime eller elektronisk space-musikk spiller ikke så stor rolle i denne sammenhengen. Sun Ra var nemlig en helstøpt tulling som påsto han kom fra en annen planet. Og det var ikke bare tull. Sun Ra, eller Herman Poole Blount, var hellig overbevist om at han ikke var fra jorda. Og han fikk gå laust i gata. Og han lagde musikk som folk fikk lov å høre på. Det kan ikke være sunt. Det var altså på 40-talet at Sun Ra datt ned frå Saturn. 10 år seinere kom det en annen klin gæærn neger. Det hadde sikkert vært flere før han, men klin gærne negre var ikke så populære i det amerikanske samfunnet på 40 og 50-talet.

Men i 1956 kom verdens første shock-rocker fram i rampe- eller skal vi si, månelyset; Screamin’ Jay Hawkins.

Screamin' Jay Hawkins og  hans gode venn Henry

Screamin’ Jay Hawkins og hans gode venn Henry

I følge han selv var Hawkins voodoo-prest. Han kledde seg i skrekkelige gevanter, skjegg og hår som en ekte vest-afrikansk zombie, og sang med en stemme som kunne fryse napalm til is på et sekund. Han hadde egentlig tenkt å bli operasanger, men slo seg til ro med blues. Ikke vanlig, akustisk blues med dama som stakk av og bikkja som daua, men kirkegårdblues med hodeskaller og likkister som sceneinteriør. Ikke så rart at låta «Frenzy» fra 1957 fikk være med i en episode av X-files.

alice_cooper

Alice har alltid hatt draget på damene

15 år senere kom en ny død mann på scenen. Alice Cooper fikk navnet sitt via en død jente som kontaktet ham gjennom et spiritismebrett. Han sjokkerte verden med døde babyer, levende slanger og live henrettelser på scenen. Og han drepte dyr på scenen lenge før Black Sabbath. Avisoppslagene var ikke til å ta feil av. Alice Cooper hadde, i følge pressen, ofret ei levende høne på scenen, foran øynene på skrekkslagne ungdommer. Den kjedelige sannheten var at noen i publikum hadde med seg ei høne inn på konserten og heiv den opp på scenen. Alice ville ikke ha høna flaksende rundt fuzzpedalene, så han kasta den ut i lufta, i den tro at høns kunne fly, men i steden havnet det stakkars fjærkreet i en gal mobb av Alice Cooper-fans som rev høna i fillebiter så fjær, blod og innvoller sprutet rundt i lokalet. Myth busted. Dessverre.

En annen kyllinghater er den litt tilbakeholdne og koselige waliseren John Cale, mest kjent som medvirkende i The Velvet Underground. I 1977, under en spinnvill versjon av Heartbreak Hotel, hakket han opp en kylling, reiv ut innvollene og kastet restene av kadaveret over publikum.

«It was the most effective show-stopper I ever came up with.» sa Cale etterpå.

jc_croydon_1977

«Har vi en veterinær i salen?»
John Cale lager hønsefrikasse.

Likskjenderne i Mayhem liker også å kaste ting fra scenen. En 22 år gammel hipsterstudent fikk i 2003 et sauehode i knollen under en konsert på kvarteret i Bergen. Til pass for’n, han burde holdt seg til Ralph Mayerz. Og selv om sauer er ålreite dyr, er det ikke uvanlig blant norske metalband å bruke døde sauer som scenerekvisita. På en konsert i Polen hadde Gorgoroth fylt scenen med 50 sauehoder, nakne mennesker på kors og 100 liter saueblod. Dette gikk ikke ubemerket hen, og stakkars Gahl og co fikk 10.000 zloty i bot.

Jeg er heldigvis blitt en voksen mann, og sjokkeffektene til Marilyn skremmer meg ikke lenger. Blod, gørr, hodeskaller og brennende kors er ikke det som skremmer meg mest. I 2001, i Mullholland Drive, en film av David Lynch, dukka det opp ei søt lita vise, sunget i den mest uskyldige stemmen du kan tenke deg. Det er mulig det har noe med filmen å gjøre, men Every Little star med Linda Scott skremmer vannet av meg. Den gir meg gåsehud selv på hete sommerdager. Ikke noe blod, ikke noen tekst om å drepe barn, ingen zombier eller varulver, bare ei søt lita jente som synger en sang om å være forelska.

Jeg trekker på skuldrene av Satyricon, Rob Zombie er mest morsom, og jeg gjemmer meg ikke akkurat bak puta når jeg ser Gahl frå Gorgoroth.

Jeg er redd ekorn. Jeg er redd gamle menn som lukter kamferdrops, og jeg er altså redd popmusikk.
Jeg er tilbake der det starta. Det som ikke er ment å være skummelt er det som skremmer meg mest. Vil du skremme meg, så ikke prøv.

Av Håvard Margido F. Aspen