melechesh_t_shirt_design_by_bloodyfountain-d5gn2xf

For to uker siden spilte MelecheshBlastfest. Da hadde de ikke spilt i Bergen på åtte år. Bandet fra Israel er tett knyttet til sine røtter og Midtøstens myter og sagn, men det viser seg fort at disse sagnene kan knyttes til moderne tid.

– Det dreier seg om manpower, kommer det som et sukk fra gitarist og vokalist Ashmedi. Nuclear Blast sørger for at Promokverna går så lenge som mulig for Ashmedi og bandet han fronter. Siden datoen for slippet er slutten av februar, så vil jeg tippe  at Ashmedi og resten av gjengen har drevet med promotering i rundt to måneders tid. Først skal de store bli tilfredsstilt med intervju og anmeldelser, så går turen til lavmål som meg. Jeg overdramatiserer sikkert det hele, men jeg føler meg litt som nummer 750 i køen. Ashmedi lar meg ikke merke det i noen særlig grad. Jeg kan heller ikke kreve at vedkommende skal være interessert i svare på de samme spørsmålene han har svart på hundrevis av ganger før. Bandet har brukt fem år på det nye albumet Enki og jeg begynner intervjuet med å spørre om hvorfor ventetiden ble så lenge? Jeg skjønner først etter at jeg har sagt det at det kanskje er et litt negativt ladet spørsmål. Bra jobba Knut.

 – Jeg skriver alt og det tar lang tid, begynner Ashmedi, – Vi gjorde åtte turner på det forrige albumet og en hel haug med festivaler. Mellom disse strekkene, så driver jeg med band management. Når du da er ferdig for dagen, så er det å plukke opp gitaren det siste du vil gjøre. Du får heller ingen kontinuitet i skrivingen med alt dette hengende over deg. Det er en fulltids geskjeft og jeg gjør det alene, uten noe støtte. Jeg tror jeg kan trenge en manager som kan hjelpe meg, sier han tenkende, – Da kan jeg fokusere på gitarspillingen.

10454480_891433517555979_675727034901962956_n

Ashmedi er ikke fremmed for promokverna. Her er Subterranea sin forside for februar.Kilde: Subterranea, Facebook.

Musikken til Melechesh tar mye inspirasjon fra Midtøstens historie, sagn og mysterier. Deres nye album Enki er intet unntak. Uten at du har tekst-materialet foran deg, så hører du inspirasjonen i musikken, kanskje ikke i hele låter og heller ikke på det billige viset som en del ekstrem metal band har gjort det, ved å ha noen svulstige introer som har noen afrikanske trommer og noen andre etniske instrument. Du hører de i skalaene og skiftet atmosfære og lynne, hvis det i det hele tatt ble beskrevet forståelig. Det være sagt, så er det fremdeles relativt store band som Behemoth og Nile som har gjort metalfans eksponert for Midtøstens og Nord-Afrikas historie og eventyr. For min egen del har det vært to filmer som har ført til at jeg har fattet interesse for regionen hva gjelder metal. Den ene er Sam Dunn sitt andre sosialantropologiske dypdykk i sjangeren, med filmen Global Metal. Her får du se scener med flere band fra Midtøsten og et av de mer kjente er det israelske bandet Orphaned Land. Den andre filmen er den Vice produserte Heavy Metal In Bagdad. Filmen følger det irakiske metal bandet Acrassicuda i det krigsherjede Bagdad etter Saddam Husseins fall, frem til de er i Syria som flyktninger. Bandmedlemmene bor nå i New York og er trygge.

Jeg kan ikke klandres for å være en ekspert på regionen, men jeg tror jeg har skissert hva vi alle forbinder med med Midtøsten. Historien, mystikken og tragedien som har utspilt seg tidligere og som fortsetter å utspille seg der. Hvor kan det nye albumet Enki plasseres i dette?

– Ingenting av det vi gjør er enkelt og greit, men Enki er magiens og gudenes gud ifølge sumerisk mytologi, begynner Ashemdi rolig, – Enki skapte mennesket og vi følte at det var en passende tittel, men det er også en del metaforer på platen. Det er visse teorier som går ut på at gudene vi skriver om egentlig er romvesen som har blitt sendt til jorda for å hjelpe menneskeheten med å utvikle seg som sivilisasjon og å utvikle seg teknologisk. Det er også en dualitet i dette. Enkis bror, Enlil, er forbanna og kommer for ta knekken på menneskeheten. Han er alltid sånn, humrer Ashmedi, – Han er triggerhappy. Det er fascinerende, men vi bruker det som en metafor.

– Mye av det dere synger om er satt til sagn og myter fra lang tilbake, men kan noe av det også belyse ting som skjer i dag?

 – Absolutt, utbryter Ashmedi, – Ikke i hver sang, men i mange av sangene. Vi har gjort det før også i låter som Leper Jerusalem og The Magickan and the Drones. På dette albumet tar vi for oss flere ting som kan bli tolket som sannheter og jeg legger også et budskap i noen av låtene.

melechesh_nancy_13042013_06

Ashmedi. Somewhere on stage in bleedin Europe.

 Avslutningen var noe kryptisk og jeg tenkte at det enten var på tide å bevege seg videre eller komme med oppfølgingsspørsmål. Jeg gikk videre, men angret umiddelbart etterpå. Temaet og budskapet som Ashmedi refererte til skulle dukke opp igjen og da skulle det treffe hardt.

Det var dette med gjestemusikere på det nye albumet. Her har Melechesh brukt tre stykker og de tre valget har falt på er forventet, men også overraskende.

Sakis fra Rotting Christ er på en måte selvskreven, siden han er venn av bandet og fordi skiven ble spilt inn i Athen. Det er kanskje et litt utradisjonelt valg i form av Rob Caggiano(ex Anthrax, Volbeat), men som Ashmedi sier – Han er en flink gitarist og han brisker seg ikke. På låten Lost Tribes har de fått hjelp av en av verdens mest ettertraktede og legendariske frontmann. Hans person og historie kler sangtittelen også. Ingen ringere enn Max Cavalera.

 – Så fort du hører tittelen på den låten, så tenker du på Max Cavalera.

 – Det er det som er hele poenget! Jeg og han startet band på steder man ikke tradisjonelt forbinder med metal. Bortsett fra ekstrem metal, så var ikke metal noe man assosierte med Brasil. I dag er situasjonen noe helt annet og det samme kan sies om Jerusalem. Vi hadde også det samme utgangspunkt i black thrash og vi har begge en slags stammefølelse når det kommer til metal. Når det gjelder bruk av metaforer så tar Lost Tribes for seg de gamle stammene fra Midtøsten, men låten handler også om det som skjer med den nåværende diasporaen. Kurdere, armenere og kristne blir alle massakrert av ISIL og på en måte forandret jeg noe på teksten, avslutter han lavmælt og tonen i intervjuet er totalt forandret. – En av fetterene mine ble skutt i Syria og jeg ble sinna, kommer det litt stakkato og innbitt. Resten av historien følger på samme måte, – Noen karer i ISIL skjøt han, men han er i live. De skjøt han i skulderen. De gikk inn i hjembyen hans og han kommer fra den armenske delen av byen. Vel, jeg tror han er i live fordi han var i live sist gang jeg snakket med han. Ingen kan ringe til han. All kontakt foregår på satelittelefon. Jeg ble forbanna, sier han lavt, – Jeg la derfor et budskap i låten.

Mine damer og herrer. promokverna har offisielt stoppet.

Røttene

Jerusalem

Greit nok, det er ikke Lillehammer, men Jerusalem for duge.

Ashmedi snakket om en dualitet på skiva og akkurat det ordet passer utmerket på hvordan jeg vil beskrive mine møter med menn og kvinner fra krigsherjede og urolige land. De blir møtt med våre fordommer og vårt syn på landene som vi har fått presentert gjennom noen drøvtygde fem minutters reportasjer fra dagsrevyen. De på sin side prøver å få deg til å forstå at de ikke bare enkle karikaturer som enkelt kan kalles offer, terrorist eller langt mer vanlig, kriminell. – Jerusalem der jeg kommer fra er på mange måter en vestlig by. Den er lik Tel Aviv på mange måter. Det er også den hellige byen og når jeg stikker på besøk dit, så sier jeg alltid til meg selv “Den hellige byen! Der alle hater hverandre.” Han humrer godt før han fortsetter byskildringen – Det er en by som har nattklubber, uteliv og fine damer, men noen ganger smeller det. Jeg har ikke bodd der på lenge, men jeg husker hvordan det var før, sier han ettertenksomt, – Jeg husker en gang da jeg ble oppringt av gitaristen vår, han bodde i Betlehem og da jeg svarte han, lå han på gulvet ved vinduet med telefonen i været. Han bare ba meg om å lytte og det jeg hørte var vill skyting. Det var helt vilt og jeg tenkte bare FUCK, sier han med etterslep, – Det er fordi han bodde i det palestinske området i byen.

Melechesh2014b-e1418399010507

Slapp av. Det er ikke ISIS på sjekkern. Det er Melechesh, så slepp løs døtrene.

Det er slik jeg har opplevd samtaler med folk fra krigsrammede land og steder som er i umiddelbar nærhet. Du får situasjonen beskrevet rett fra levra og uten altfor mange detaljer, men jeg vet av erfaring og fra venners erfaringer at slike steder har en grobunn for mye paranoia og det er akkurat det jeg har hørt om Tel Aviv. – Folk er vant til det der, men hvis du ikke er det, så merker du paranoiaen, sier Ashmedi helt rolig, – Broren min jobber i Ramallah og der prøver de å nå en slags normaltilstand. Jeg var der for ikke så lenge siden og jeg fikk tid til å shoppe og å oppleve noe uteliv. Dette er begynnelsen, men de prøver, avslutter han stille.

 Musikk spres i dag via internett og det er ikke lenger så rart at man kan finne metal band i Pakistan eller på Sri Lanka. Da scenen oppstod i Jerusalem på 90-tallet, var det takket være tape trading og Ashmedi var en vesentlig del av den scenen. I tillegg til å dette, så vokste Ashmedi opp i et musikalsk hjem og ble tidlig eksponert for rock.

 – Det var mye musikk i huset jeg vokste opp i. Jeg kjente aldri faren min, fordi han døde da jeg var fem måneder gammel, men moren min og broren min spilte musikk hele tiden. Det var band som Beatles, Foreigner og The Eagles. Siden da har jeg alltid likt gitarmusikk og musikk med beat. Det ble naturlig for øret mitt og strukturen som rockesanger har, ble også naturlig. Det overrasker moren min er at jeg liker østlig musikk. Hun trodde aldri at jeg skulle digge det. Jeg fortalte henne at jeg ikke liker det pop-kulturelle ved østlig musikk, men jeg liker klassisk sufi-musikk som indian raga. Ingen i Jerusalem hører på det.

6124472047_23847c2327_z

Moloch! Baddest mofucka on da planet yo!

– Jeg har en følelse av at tradisjonell folkemusikk går ganske bra sammen med metal og de gangene jeg har hørt mixen, så passer det som hånd i hanske.

– Jeg har en teori om akkurat det, men også en kommentar, begynner en engasjert Ashmedi, – Jeg hater det når det blir en gimmik. For meg, så er Melechesh først og fremst et metalband. Vi har våre røtter i rock, men skalaene våre og identiteten vår er østlig. Akkurat som i Tyrkia, så har du noe som blir kalt anatolisk rock(tyrkisk rock jour.anm) som har eksistert siden 60-tallet. Jeg kan ikke fordra det hvis det er som en gimmik eller en spøk, men jeg synes det er helt ok at folk har det gøy med det.

– Hvorfor tror du at det fungerer så bra?

 – Metal er en primal kunstform og det samme er folkemusikk og definitivt stamme-musikk. Det kommer fra det primal instinktet. Det samme kan sies om metal, så når du putter det sammen kan du fremdeles headbange til det, men ikke så veldig mye annet, humrer han, – Noe av det blir jævlig jovialt. Noe av det blir jævlig pusete, Ibiza klubb og kitsch, men noe av det holder på kredibiliteten og det rocker. Det er min mening om det hele. Det må rocke og du må kunne headbange til det.

melechesh-rm-2012-06-06

Moloch og Ashmedi. Hvis du ikke kan posere, kan du ha rei ut av bandet.

 Melechesh er basert i Nederland og har vært det siden slutten av 90-tallet. Det er flere historier om bandet fra tiden deres i Jerusalem, blant annet at de ble beskyldt for å være en satanistisk kult. Den hellige byen burde kanskje ha tatt dem imot med åpne armer, men slik var det ikke bestandig. Slike historier er i beste fall underholdende, men det som er langt mer interessant er hvordan death metal oppstod i Jerusalem i første omgang. – En scene oppstod på tidlig 90-tall og dette var i dø-metalens glansdager. Det var så merkelig, for av en eller annen grunn digga alle death metal og med tanke på at Jerusalem er ganske liten by, så var det ganske mange som digga det også, sier han med et smil, – Det var nesten slik at på hvert gatehjørne stod det en kid med dø-metal skjorte. Folk elska det. Det er fremdeles en scene der, men den er ganske liten.

– Men med internett, så har blitt verden blitt en stor scene?

– Det stemmer ganske godt. Bortsett fra i Israel, så var det ikke mye metal i Midtøsten. Med internett så har det vokst så ekstremt mye at jeg er overrasket over hvor mange som faktisk hører  på metal der. Grunnen er internett ene og alene, fordi det er kun via internett at de kan få tak i metal.

Metal har for lengst kommet til midtøsten og der vil den ikke slippe taket.

Skrevet av Knut Gigstad