Mayflower-Madame-real-crop

– Det føles nesten bedre å få sammenligninger man ikke forventer enn å bli sammenlignet med heltene dine. Du tenker da ‘Kopierer jeg virkelig favorittbandene mine?’

Sommeren ender i et langt gjesp som enten er et genuint uttrykk for trøtthet eller noe annet, kanskje fortvilelse? Det minsker ikke av å se innboksen over innkommende poster. Purringer og klager på uferdig og forfallent arbeid. Det er ikke prisen på latskap, men heller prisen på lite struktur og disiplin. Noe Montessori-foreldre kaller et kunstnerisk sinnelag, men fuck de folka. Purringene som er i verstingklassen hva gjelder dårlig samvittighet er mailene fra Mayflower Madame. Intervjuet ble gjort i april og purringene har økt ettersom månedene har gått. Håper dette lille notatet fungerer som en liten botsgjerning for en angrende synder. Jeg tror det var Hubert Selby JR som har gitt det beste rådet for skrivelystne menn: – Få pikken ut av veien og skriv. Jeg tror han mente et eller annet om ego eller noe sånt. Men nå, Mayflower Madame.

knut på fylllllaaaa

Sorry som faen esse, Mayflower Madame.

Det var noe som slo meg med bandet da jeg først hørte dem. En ting var bandnavnet. Jeg er som en autistisk drittunge når det gjelder bandnavn. Hvis bandnavnet høres dølt ut, så må bandet være dølt tenker jeg, og jeg har gått på mang en smell på grunn av det. Ut i fra informasjonen som jeg hadde for hånd, informasjon som jeg trodde jeg hadde gått nærmere i sømmene, så fant jeg det litt utrolig at bandet hadde vært Ukas Urørt. Det er min iboende skepsis mot Urørt og det rådende regimet i P3 som kommer til uttrykk her og det er på ingen måte reflektert eller altfor rettferdig. Mayflower Madame og uttrykket deres som best kan beskrives som psykedelia, hørtes bare for modent ut for medier som er opptatt av det umiddelbare og det umiddelbare kun. Som jeg lader opp til i innledningen så startet intervjuet med en fuck up. Min egen.

– Ja, nå er det jo en noen år siden vi var ukas urørt, men det var jo en viktig greie for oss.

Trond Fagernes forteller rolig om fortiden, men jeg kunne ha bitt av meg hodet i raseri. Jeg gjør det mest profesjonelle. Jeg holder knugende kjeft. – Det var da vi skjønte at vi hadde noe å fare med. Vi fikk en del spillejobber, sånn rett etterpå. Det er jo stas med radiospilling som fulgte med. Vi ble spilt ganske lenge på Urørt og en del andre P3-program. Det gjorde at vi fikk mye oppmerksomhet.

Det jeg trodde var en feil fra Youtube sin side, viser seg å reflektere sannheten. Det var noen klipp ute, hvor bandet spiller på Mono. Det skulle vist ha blitt lastet opp for fem år siden. Har bandet holdt på siden da? – Jeg og gitaristen er barndomsvenner og vi to har spilt sammen omtrent siden ungdomskolen. Vi har laget musikk under bandnavnet Mayflower Madame i lengre tid, men dette bandet oppsto i realiteten ca 2010. Det var da jeg begynte å synge og vi fikk vår nåværende bassist og trommis.

Metropolis-metropolis-1927-15539846-1594-1216

Metropolis – Ekspresjonistisk storby horror

Det er ennå ikke noe særlig informasjon ute om bandet, men bandets Urørt-side, samt deres facebook-side sier noe om hvordan de beskriver seg selv eller kanskje hvordan de vil at andre skal beskrive dem?

Bandet startet opp som en skjødesløs glam-punk kvintett som gjorde seg godt bemerket i lokalmiljøet, men etter mange uenigheter, kjas og mas, forsvant til slutt tre bandmedlemmer.

Slik beskrives starten på bandet på deres Urørt-side. Hvor bandet er nå beskrives slik:

‘Nå hentes inspirasjoner hovedsaklig fra tysk ekspresjonistisk kunst, amerikansk beat-litteratur, sen 70-talls/80-talls post-punk og 90-talls shoegazer og indie-rock. En salig blanding brygget, forvrengt og smeltet sammen til deres distinkte sound.’

Facebook-siden beskriver nøkternt, men lettfattelig i beskrivelsen: Genre: Psychedelic/Postpunk/Postrock/Shoegaze. Lydbildet skal vi tilbake til, men noe av det første du legger merke til i soundet er mørket som ligger og ulmer i bakgrunnen. Bandets psykedelia gjør det, men også Trond Fagernes lavmælte, nesten jamrende sangstemme. Det visuelle trekker videre i hyssingsnøret som vi følger. Som de har beskrevet tar de inspirasjon fra ekspresjonistisk kunst fra Tyskland, noe du ser i videoene til låtene Lovesick og The Longing, hvor filmene i sin helhet er basert på klipp fra filmer som Metropolis og Nosferatu. Deres egen-produserte Into the Haze bærer også sterkt preg av denne filmtradisjonen. Hvordan synes Trond at dette kommer frem i musikken?

– Det er vel i stemningen først og fremst. Jeg har studert kunsthistorie og har skrevet masteroppgave om ekspresjonistisk kunst. Jeg ble vel inspirert også når det gjelder tekster. Spenningen mellom det mørke og ekstatiske. Det er en ambivalens i mye av kunsten som vi også prøver å få frem i lydbildet. Vi er ikke inspirert av ekspresjonistisk musikk på den måten. Vi er inspirert av tematikken og følelsen man får av å se ekspresjonistisk kunst som vi prøver å gjenskape. Det er ikke noe vi tenker bevisst på, kommer det tankefullt fra hans ende, – Det er noe som ligger i underbevisstheten. En slags moderne utgave av ekspresjonistisk horror.

Oslo-bandet har som nevnt brukt sekvenser fra filmene Metropolis og Nosferatu i musikkvideoene sine. Av andre band som har tatt direkte og følbar innflytelse fra ekspresjonismen i nyere historie nede i en og det er Cult of Luna og albumet Vertikal. Det er meget mulig at det finnes andre eksempler, men eksemplet mitt kan overføres i et spørsmål også. For Cult of Lunas del virket det mer som et ønske om å trekke inn andre impulser, tankegods og musikalsk, siden albumene deres siden gjennombruddet med platen Salvation har hatt et litt landelig country-preg. Da jeg snakket med bandet i 2012, dreide praten seg mye om storby-følelsen og ensomheten man kan føle i en menneskemasse. Siden Mayflower Madame kommer fra Norges eneste reele storby, har dette også påvirket dem? – Det kan nok ha noe å si, kommer det raskt, – Det er et slags ‘I storbyen når mørket faller,’ for å si det på en litt klisjeaktig måte. Det er noe av den følelsen man får av kunsten. Noe litt skremmende og du føler deg litt, det stanser litt opp mens Trond leter etter riktig avslutning, – Det er noe psykologisk ved det. Opplevelsen av å bo i en storby. Litt skremmende eller kanskje en frykt? Det er en fremmedgjøring i storbybildet. Det er lettere å miste seg selv.

Cult-of-Luna - vertikal

Cult of Lunas cover til platen Vertikal.

Bandet har også mekket en egen video uten å bruke klipp fra tyske stumfilmer fra 20-tallet. Musikkvideoen til Into the Haze er mildt sagt en blodig affære. Musikkvideoen, som er regissert av Kenneth Karlstad, viser danseren Maria Grazia som gradvis blir mer tullerusk og som etterhvert dynker seg i eget blod. – Det er en video som er lagd spesifikt med tanke på musikken. Det er noe du kan kalle en offisiell musikkvideo. Vi hadde møte med regissøren på forhånd, hvor vi ble enig om manus og det estetiske uttrykket. Vi har også litt felles inspirasjon i gammel tysk ekspresjonistisk film, medgir Trond.

Videoen har en scene som foregår ute i Oslo. En gangtunnel i Oslo blir klint inn med teaterblod ettersom hovedperson Maria Grazia knuser flasker med teaterblod i tunnelveggen. – Akkurat den scena var vi med på, kommmer det humrende fra Trond, – Vi skulle egentlig gå forbi henne i den tunnelen. Det ble spilt inn også, men vi ble enige om å klippe det bort. Det ødela det estetiske uttrykket når fire dudes går forbi, ler han. – Scenen ble gjort etter at siste t-bane fra Majorstuen hadde gått. Så stod vi på hver vår side av inngangen og sørget for at det var minst mulig gangtrafikk der. Vi hadde tenkt å spørre om tillatelse og greier, men så er ikke akkurat t-banestoppet på Majorstuen det mest trafikkerte sent på kvelden, ler han, det hadde vært verre hvis det var midt i sentrum på Nasjonalteateret.

scandals120409_1984mayflower_560

Sidney Biddle Barrows også kjent som The Mayflower Madam

80-tallets horemamma.

Er du i det diplomatiske hjørnet og legger godviljen til, så kommer du til den konklusjonen at Mayflower Madame er merkelig navn på et band. Jeg har tidligere nevnt at jeg lider av en spesiell sykdom, en sykdom som gjør at jeg blir mektig irritert og drittlei når jeg kommer over det jeg mener er kjipe bandnavn. Nå er jeg på ingen måte noen autoritet på området, men takket være deres spesielle bandnavn og min søkelyst etter videoene deres på youtube, fant jeg klipp til en spesiell film som senere ledet meg videre på nett og til en artikkel i The New Yorker fra 80-tallet. Navnet spiller på en virkelig person og historien rundt personen er meget spesiell.

Før historien rundt Hollywoods horemamma, Heidi Fleiss, var det et annet navn som gjorde amerikanske tabloidjournalister mo i knærne. Tidlig på 80-tallet ble leiligheten til en kvinne under navnet Sheila Devin ransaket. Grunnlaget for denne ransakelsen var at utleieren mente den ble benyttet til forretningsvirksomhet og transaksjoner, høflighetsfraser som The New Yorker brukte for å signalisere at forretningsvirksomheten var lyssky. Sedelighetsavsnittet skulle komme over spor som tydet på at det gjaldt utstrakt salg av seksuelle tjenester, noe som resulterte i at tre forskjellige ‘byrå’ for eskortetjenester kom i søkelyset og ble stengt. Selv i Ronald Reagans Amerika var ikke dette unikt og selv om leiligheten befant seg i det rette strøket på Manhatten, var ikke eskortepiker noe ukjent for finansmennene på Wall Street heller.  Det var derimot en liten detalj som skulle ryste etablerte familier i grunnvollene og gi Reagans familieverdier en midt på trynet. Det kom fort frem at den siktede Sheila Devin opererte under et dekknavn og hennes virkelige navn var Sydney Biddle Barrows. Det er det spesielle mellomnavnet dere skal legge merke til. Biddle kjennetegner en rikmannsklan av særs betydning i Pennsylvania. Mellomnavnet signaliserer at hun kommer fra en familie med en direkte etterkommer av de første immigrantene på skipet Mayflower. Derfor smykket pressen Barrows med tittelen The Mayflower Madam, noe saken også ble kjent som i pressen.

Mayflower Madame 1

Mayflower Madame live somewhere

– Det er litt kinky, men det er derfra det stammer, humrer Trond Fagernes, – Det var noe jeg og gitaristen bestemte oss for lenge siden, men jeg vet ikke om det var noen dypere mening bak enn at det er navnet på en berømt horemamma. Vi har jo heller ikke riktig navn, vi har jo en «e» i slutten av madam. Jeg vet heller ikke om vi gjorde det med vilje. Vi har forsøkt å tenke ut en måte å forklare det på, men jeg føler egentlig at vi ikke kommer ut av det på noen god måte, sier han. Trond sier også humoristisk at jeg ikke trenger å skrive noe særlig om det, med mindre jeg har veldig lyst. – Det er et bandnavn som bare har blitt, forklarer han på utpust, – Det er et bandnavn som vi tidvis ikke har vært så veldig fornøyd med. Etter å ha vært ukas urørt følte vi at vi var litt på vei med navnet og at det er litt dumt å skifte bandnavn, men vi vurderte det seinest da vi kom med vår første utgivelse. Det er ikke sånn at jeg hater bandnavnet, men jeg tror at dette er noe som skjer med mange band der ute for det er mange merkelig bandnavn der ute. Bandnavnet vårt hadde kanskje en mening til å begynne med? Jeg vet bare ikke om det er et navn som sier noe om musikken vi spiller, avslutter Trond.

– Det er ikke som om dere heter Aktuell Rapport eller Penthouse.

– Hvis man får et litt kinky inntrykk så er det bare bra, gliser Trond, – Jeg vet ikke om det høres for snilt ut? Man ser navnet uten å kjenne den historiske skikkelsen. Det høres kanskje litt tamt ut? Det er ihvertfall det jeg har tenkt. Kanskje vi burde ha et annet bandnavn, men det har blitt stående og nå tror jeg det er for sent å bytte.

Mayflower-Madame-3

At du har lyttere som ikke skjønner hva bandnavnet sier er en ting. En annen er hva folk mener om musikken og hva de kaller den, noe som er et helt annet dyr. Dette er også intressant når det kommer til Mayflower Madame. Bandet blir ofte sammenlignet med post-punk band. Det kan kanskje ha noe med publikummet det treffer og at det har hatt en revival som har vart noen år. I mine ører beskriver det bare ikke Mayflower Madame bra nok.  – Jeg har alltid syntes at det er vanskelig med sjangere. Det å sette musikken i en bås. Det er jo noe folk alltid vil ha. De vil ha en beskrivelse. Enten vil de ha en sammenligning med andre band eller så vil de putte oss i en sjanger. Det har kanskje en sammenheng med at vi først ble sammenlignet med post-punk band og så begynte vi å bruke det for å beskrive bandet. Vi føler kanskje at det er nødvendig, kommer det stille fra Trond, – Det beste hadde jo vært hvis folk gjorde opp sin egen mening. Det er derimot overraskende mange som mener vi er veldig like 80-talls band. Blant annet band vi ikke har hørt på, knapt nok hørt om som fremste referanser. Det er typisk for anmeldelser også, sier han overrasket, – Det er jo forståelig at man vil sammenligne det med andre band for å gi folk en forståelse av hva slags musikk det er snakk om.

– Er det her sammenligningen med Echo and the Bunnymen kommer fra?

– Echo and the Bunnymen er det bandet vi oftest blir sammenlignet med. Jeg forstår ikke den helt selv, ler han, – Jeg liker noe av det, men det er ikke et band vi har hørt mye på. Igjen så kan jeg bare ikke skjønne at det er den fremste referansen. Jeg synes at det er litt gøy å få referanser som vi ikke har tenkt på selv. Det føles nesten bedre å få sammenligninger man ikke forventer enn å bli sammenlignet med heltene dine. Du tenker da ‘Kopierer jeg virkelig favorittbandene mine?’

mayflowermadame

Mayflower Madame Live! Fullt show!

I og med at doom og doom-inspirert band er såpass i vinden internasjonalt, men også at band som Spectral Haze får ros i økende grad og at de kan spille for spesielt innvidde, men også på Oslo psychfest. Har Mayflower Madame blitt etterspurt på doom eller metal-arrangement? – Der må jeg si nei. Vi prøver egentlig ikke å bry oss så veldig mye om trender, men det er jo klart at man blir influert på en eller annen måte av ting som skjer. Det er kanskje en ubevisst inspirasjon at post-punk hadde en revitalesering for noen år siden. Psykedelia er fremdeles i undergrunnen, men det er jo en neo-psykedelia bevegelse på gang. Det dukka opp som Oslo-psykfest. Det er Bergen…

– København!

– Ja, det dukker opp overalt. Austin, som er selve moderfestivalen tiltrekker seg stadig større navn som Jesus and the Mary Chain, Primal Scream og Tame Impala. Man prøver å ikke la seg påvirke av trender og vi prøver egentlig bare å lage musikk som vi liker selv. Jeg føler at det er den eneste måten å gjøre det på. Man håper jo selvfølgelig at det fenger andre også, men det kan man ikke ta for gitt.

Mayflower-Madame

Trond Fagernes ved mkrofonen.

Mayflower Madame har fått respons i form av spillejobber og utgivelse. De har spilt i Bergen hvor de varmet opp for Disappears Hulen og på Øya for å nevne noen, men de har også fått utgitt en singel på det amerikanske plateselskapet Custom Made Music og deres første fullengder kommer i mars.

– Vi spilte inn en del låter i høst som vi først hadde tenkt å gi ut som en EP, men så fant vi etterhvert ut at vi hadde mange nok låter til et album. Vi sendte noen låter rundt og skjønte fort at markedet for nisjemusikk er mye større i USA og England. Det var slik at vi sendte mail til de plateselskapene jeg hadde hørt om og som hadde gitt ut musikk som jeg likte. De var veldig interessert i å gi ut en singel i første omgang, men også interesserte i å gi ut et album etterhvert. Den er egentlig ferdig innspilt og mikset. Det er bare trykking som gjenstår.

Etter en lang samtale om bandet og utfordringene i musikkbransjen avslutter Trond det på følgende måte. – Dagens utfordring er jo å bli hørt. Det er et voldsomt mylder av band der ute. 

Sannere ord er vel ikke blitt sagt på lenge.

Av Knut Gigstad