Frontcover-Kom-inn-slipp-meg-inn-535x550Ruzt har ikke skrevet så mange plateanmeldelser i vår korte tid som nettmagasin, for det er ærlig talt ikke så interessant å lese. De fleste plater blir anmeldt både her og der, og får stort sett relativt like terningkast. Når det nå gjøres et unntak, er det flere grunner til det. For det første så er MarOder et band som fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått til nå. For det andre har jeg vært blodfan av Duplex-gjengen i mange år, og ønsker at resten av Norge også får øynene opp for andre ting enn Black Debbath og Bare Egil Band. For det tredje digger jeg MarOders nye album «Kom inn, Slipp meg inn».

Samleobjekt?

Samleobjekt?

Når MarOder slipper sitt andre album, «Kom inn, Slipp meg inn» 10. januar, slippes det kun digitalt og på vinyl. CD-formatet er altså, som alle ekspertene til Dagbladet skriver annenhver uke, dødt. Mange av dagens artister gjør nå ekstra mye ut av sine fysiske utgivelser, som for å belønne oss som fortsatt ikke klarer å bli heldigitale. MarOders nye album slippes i et særs lite, eksklusivt opplag med farget vinyl, ulike splatterfarger og håndklippet design. Men det hjelper jo lite med farget vinyl hvis innholdet i rillene ikke holder mål. Så, for at du, kjære forbruker av analoge medier, skal slippe å kjøpe en LP-plate bare for coveret sin skyld (joda, det hender man gjør det også, men da er det gjerne noe du finner i 10-kronerskassa på Samler’n), så skal du her få en forhåndsomtale av lyden på denne utgivelsen som altså heter «Kom inn, slipp meg inn», innspilt av tremannsorkesteret MarOder, og utgitt av plateselskapet Duplex Records.

 

Fra videoen til "Alle Kroppene"

Fra videoen til «Alle Kroppene»

MarOder beskriver seg selv som et slowrockorkester, og består av vokalist, gitarist og frontfigur Aslag Guttormsgaard, Atle Hassel på trekkbasun, synth, casio- og hammondorgel, og Gunnar Berg Nielsen på trommer og klokkespill. Litt bakgrunnsinfo kan du finne i mitt intervju som jeg gjorde med Guttomsgaard i fjor høst her på Ruzt: Intervju – Aslag Guttormsgaard. Kort fortalt har Aslag en lang og brokete karrière i band som Hurra Torpedo, Lyd og Black Debbath.

Tant og fjas fra gamle dager

Tant og fjas fra gamle dager

I MarOder har han funnet sin helt egen stemme, og det er ikke den sedvanlige fjasesteminga som vi har hørt i de tidligere bandene på Duplex Records. MarOder er mer underfundig enn morsomt, mer ettertenksomt enn tøysete, mer velregissert enn spontant. Selve musikken er ikke akkurat hitmateriale, og med det mener jeg at det er musikk som vokser på deg. Joda, det er absolutt velklingende fra første gjennomlytting, men det er ikke The Fox, heldigvis. Enkelte av låtene, som tittelsporet, setter seg fort, mens andre låter sniker seg saktere inn i lillehjernen og vaker litt der før den kryper inn i Hypothalamus og sprer seg rundt i kroppen din. Hovedsaken er at det er mange gode låter her, både når det gjelder tekst, melodi og produksjon.

Men hva slags musikk er det? Vel, jeg kunne sikkert dratt en Natt & Dag og ramsa opp seks-sju indieband fra Canada som du aldri har hørt om, men jeg har ikke hørt om dem selv heller, så jeg driter i det. La meg heller klippe fra presseskrivet: «Trioen opererer i grenseland mellom nattklubb og grendehus; mellom hornmusikk og Pink Floyd.» Det er altså rock (ellers hadde vi ikke skrevet om det på Ruzt), om enn ikke av den hardeste sorten. Det beveger seg sakte, dystert og svevende, og hadde egentlig passet aller best september til den årlige høstdepresjonen din.

IKKE slipp inn denne fyren!

IKKE slipp inn denne fyren!

På det eminente tittelsporet synger Guttormsgaard om kulda og mørket som kryper sakte, og musikken understreker teksten til det ypperste. Gitarene høres ut som de har stått i en fuktig kjeller sammen med Yamaha-orgelet i mange år, og du kan kjenne lukta av mugg og spindelvev. Innimellom smyger klangen fra et klokkespill seg inn i lydbildet, sammen med en hel del andre lyder man aldri blir helt sikker på hva er eller hvor kommer fra. Lyder som bare passer inn og hører til i det soniske universet som MarOder har skapt. Så sammenligninger er egentlig totalt bortkastet, for MarOder høres bare ut som, og her kommer det en klisjé; Seg selv. Guttormsgaard har brukt 20 år i Duplex Records på å skrive låter og leke seg i studio, noe som høres på denne plata. Jeg tenker på sangen «Mot i brystet», ikke Prima Vera sin versjon, men den vi sang på barneskolen. Lek er øving til alvoret. Og Guttomsgaard har tydeligvis øvd masse, for dette er solid håndverk.

Kom inn, slipp meg inn er velskrevet, velspilt og velprodusert, en behagelig dyster og ettertenksom plate som er verdt å lytte til. Og du; Kjøp plata da, og la Spotify hvile seg litt!

Terningkast: En helflaske brunsprit!

brunsprit

Av Håvard Margido Aspen