Harry_Nilsson

Det er så deilig å oppdage ny, gammel musikk, og jo eldre man blir, jo deiligere er det. På en måte er det litt trist og, å vite at man kunne hørt på denne fantastiske musikken i mange år, hadde man bare visst om det tidligere. Men følelsen av å finne ny musikk som treffer rett i ryggmargen i en alder av 33 og et halvt inntreffer altfor sjelden. Denne gangen var det Harry Nilsson som kom snikende inn fra sidelinja. Det var Alice Cooper som fortalte meg om ham, gjennom sitt coverlåt-band The Hollywood Vampires, hvor Cooper og gjengen spilte låtene «One» og «Jump Into The Fire» av Nilsson. Når konseptet til Hollywood Vampires er å spille låter av sine «dead, drunk friends» visste jeg med en gang at Harry Nilsson var død, men at han måtte ha vært en kul fyr da han levde. Han var jo med i drikkeklubben til Alice Cooper, sammen med blant andre John Lennon, Keith Moon, John Belushi og Marc Bolan. Det er instant stjerne i boka mi, og i tillegg var låtene kule som faen! Next stop: Spotify Avenue!

Harry_Nilsson_(1974)_(tall)Harry Nilsson er ikke hardrock, han spilte knapt nok rock i det hele tatt. «Singer-songwriter» kaller man visst sånne som Nilsson. Orkestral psych-pop, med en stor dose Van Dyke Parks og Phil Spector på fylla med The Monkeys. John Lennon og Paul McCartney skrev ikke låter sammen lenger i 1967, men hadde de gjort det, hadde de hørtes ut som Harry Nilsson. Cabaret-pop med skrudd humor og en vokal som spruter av følelser og innlevelse. John Lennon ringte faktisk til Nilsson etter at andrealbumet Pandemonium Shadow Show kom ut. «It’s John…John Lennon. Just want to tell you your album is great! You’re great!» sa han. Nå inneholdt albumet to Beatles-covers, så det er kanskje ikke rart at Lennon digga det: «She’s Leaving Home», som kom ut et halvt år før Shadow Show (de var kjappe på 60-tallet!), og en speisa verjson av «You Can’t Do That», re-arrangert og omkomponert med referanser til omlag 20 andre Beatles-låter gjemt rundt omkring i vokalmiksen.

Harry_Nilsson_Aerial_BalletÅret etter, i 1968 kom albumet Aerial Ballett, et tvers igjennom genialt pop-album hvor alt sitter som det skal. Fantastiske låter, deilige arrangementer og igjen, en vokalprestasjon som mangler sidestykke i 60-tallets popverden. Slutten av 60-tallet var gjennomsyret av artister og band som ville gjøre rocken voksen ved å dra inn seriøse temaer i tekstene og lage kunst av låtene, men Nilsson har klart å gjøre dette med en type pop som tidligere har vært å anse som lett underholdningsmusikk. Pop har aldri vært så lekent og så voksent på en gang, hverken før eller siden. Her finner du også låta «One», som er blitt grundig covra og brukt i flere filmer, blant annet Magnolia.

2016-04-29 16.34.52-1

Min utgave av Nilsson Schmilsson

I 1969 klarte Nilsson å komme på Top 40-lista med albumet Harry, en eklektisk blanding av kabaret-pop, ballader og Tin Pan Alley-låter. 60-tallet var merkelig. I 1971 kom Nilssons mest kommersielle album, Nilsson Schmilsson, som også fikk en viss suksess, særlig med låtene Badfinger-balladen «Without You» (hvis du er født etter 1980 kjenner du den sikkert som en Mariah Carey-låt, men det er like mye en Mariah Carey-låt som «Behind Blue Eyes» er en Limp Bizkit-låt!), den trommedrevne rockelåta «Jump Into The Fire» (her rocker Nilsson skikkelig!) og den merkelige calypso-låta «Coconut». Du har garantert hørt den: «Put de lime in de coconut, and drink ’em both up«. Med på denne plata er Jim Gordon, trommisen som har jobba med Clapton, Joe Cocker, Tom Waits og tusen andre, Beatles-kompisen Klaus Voorman på bass i tillegg til Bowie-bassisten Herbie Flowers.

 

Harry_NilssonJeg vet ikke om den vesle suksessen gitt til hodet på Nilsson eller hva som skjedde, men i 1973 gikk Harry på en skikkelig rockestjernesmell i California sammen med ny-separerte John Lennon. Lennon skulle egentlig produsere Nilssons neste album, men det endte isteden i en 2 år lang fyllefest med hotellromtrashing og alt det andre som hører til. Den mest kjente historien fra  denne tida er da Harry og Lennon gikk på nattklubben Troubadour i LA for å se The Smothers Brothers, og begynte å plage bandet og ansatte på stedet fra balkongen sin. “I got drunk and shouted,” fortalte Lennon. “It was my first night on Brandy Alexanders — that’s brandy and milk, folks. I was with Harry Nilsson, who didn’t get as much coverage as me, the bum. He encouraged me. I usually have someone there who says ‘Okay, Lennon. Shut up.’” Det endte med at de ble forsøkt kasta ut, som videre førte til slosskamp og enda flere sikkerhetsvakter som til slutt fikk slengt Nilsson og Lennon ut på fortauet. Lennon mistet visst brillene sine i basketaket, stakkar.

I et forsøk på å sobre opp, leide Nilsson et hus sammen med John Lennon og Ringo Starr, noe som høres ut som tidenes dårligste idé! Samtidig hadde Nilsson en leilighet i London, hvor både Mama Cass og Keith Moon døde, begge i en alder av 32!

Harry Nilsson holdt ut litt lenger, men ikke lenge nok. Han slutta å gi ut musikk i 1980, og i 1984 kreperte han av hjerteinfarkt.

Etter å ha hørt mesteparten av katalogen til Nilsson etter at Alice Cooper presenterte meg for ham for noen måneder siden, innser jeg at jeg har hørt en del av låtene før. Power-balladen «Without You», «One» og «Coconut» iallfall, men hvorfor har jeg ikke hørt etter før? Kanskje tiden var inne akkurat nå? Kanskje de låtene jeg har hørt før ikke har vært representative nok (selv om jeg elsker power-ballader fra 70-tallet)? Kanskje jeg faktisk bare har hørt Mariah Carey-versjonen? Uansett vet jeg at jeg kommer til å svi av noen lapper i årene som kommer på originale Harry Nilsson-LPer.

Av Håvard Margido Aspen