A piece of iceland

I rundt en måned har blikket kun vært rettet mot intervjuer som skulle vært skrevet for lengst. Overraskelsen var derfor stor da jeg etterhvert fikk sett over promoer og utgivelser for februar og mars, hvor det var tre islandske utgivelser.

Takket være islandsvennen Kim Kelley, så er ikke islandsk metal lenger noe fremmed. Det er heller ikke bare snakk om intrikate og hyggelige band som Solstafir, noe nicket hennes (GrimKim) på Twitter vitner om. I likhet med resten av verden står metal sterkt på Island, men landet har sterke  bånd til punk også. Min første smak av noe musikalsk fra Island var The Sugarcubes på begynnelsen av 90-tallet. Det jeg fikk presentert på MTV var musikkvideoen til låten Hit. Det jeg ikke visste da var at bandet hadde ridd en internasjonal undergrunnsbølge som skulle treffe verden som en flodbølge, noe konserten deres på Universitetet i Alabama fra 1988 viser. Post-punken fra The Sugarcubes kom fra noen kjenninger av punk og medlemmene hadde fortid fra bandene KUKL og Purrkur Pillnikk. KUKL – med blant annet Björk i rekkene – ga blant annet ut to plater på Crass Records og Crass spilte i sin tid på Island.

Nå er jeg kanskje ikke verdens største Björk-fan. Jeg drakk med passe drita for å holde ut hele konserten hennes på Roskilde i 2012 og Sigur Ros er det bare å glemme.

Musikalsk er Island mye. For min egen del virker Island nesten som en David Lynch film. Jeg skylder på tidlig eksponering for Björk. Uansett,  det er tre skiver fra rockesjiktet som skal presenteres og de  gjenspeiler landets to «cool camps» som jeg har beskrevet, men også hva som har foregått utenfor Island.

Muck – Your Joyous Future

Prosthetic Records

Muck

Muck har blitt beskrevet som ganske mye, men det alle er enig om er at det er et hardcoreband.  Jeg ser at mange refererer til bandet som «black metal møter hardcore», men jeg mistenker at dette har en sammenheng med at de har turnert med de danske bandene Hexis og Whorls, som i sterkere grad kan beskrives slik. Med tanke på hva som har foregått på plateselskapene Candlelight og Southern Lord, hvor de i noen år nesten konkurrerte om hvem som kunne ha flest crust inspirerte metalband i stallen, så er det kanskje ikke så rart at folk trekker konklusjonen om at et ganske bråkete hardcore band kan virke mer ekstremt enn det er. Det minner meg kanskje litt om utsagnet til Wil Cifer i hans anmeldelse i cvlt nation, som ironisk kommenterte at mens alle band sør for Skandinavia prøver å være black metal, så har hardcore nordpå ganske gode levevilkår.  Det være sagt, så traff ikke Muck meg med en gang.

MUCK_by_Alisa-Kalyanova

Muck

Det kan være noen av fordommene som kommer av å bikke 36, men ved første øyekast slo Muck meg som en gjeng gutter som en høstdag kom over de dystopiske tekstlinjene til Black Flag. Jeg var nesten villig til å vedde på at de alle er kunststudenter og at de kun er det fordi det er det eneste stedet hvor de kan finne folk som gidder å høre på alt tåkepratet deres.  Første gjennomlytting imponerte meg heller ikke nevneverdig og det er kanskje fordi jeg hører på med skandinaviske ører. En god del av oss har hørt på Haust og Dark Times i noen år. Ormeyngel Records er heller ingen hemmelighet.. Det være sagt,  er jeg  en patetisk enfolding som fremdeles forguder tekstene til Black Flag? Ja? Okay, er platen catchy og kul? Deler av den er det.

Muck har i mine ører kommet langt siden deres forrige fullengder Slaves(2012). Den platen var hardcore på ganske  mange måter, men her er ikke det ensbetydende med noe positivt. Lyden og uttrykket er altfor tynt og det virker som ingenting av det de gjør har noen retning. Det virker også som om de er på leting og det er få av låtene på platen som overbeviser meg.  På Your Joyous Future har bandet funnet stilen og den kler dem langt bedre. Støyen i soundet gjør at lyden og bandet ikke høres så forbanna spinkelt ut som på debutplaten. Bandet er heller ikke redd for å stjele. På Slaves kunne mye av det de gjorde minne om noe fra JR Ewing og som igjen er eltet og veltet med et hvilket som helst hardcore band fra New York. På andreplaten skjer mye av det samme, men det har mer ryggrad og det har mer sjarm. Det er faktisk kult når du hører de forskjellige hardcore og rockereferansene. Bandet har også blitt flinkere med tanke på låtstruktur. Før kunne det nesten virke som om de var flinkere til å avslutte låter enn til å starte låter. Begge to krever evne, men det første alternativet virker litt mot sin hensikt hvis du suger på det.

Dette er ikke et dårlig album, men det er en plate hvor jeg måtte lete ganske nøye etter nyansene. Your Joyous Future er helt sikkert bedre enn det nye albumet til Agnostic Front, så jippi! Muck – Your Joyous Future

Momentum – The Freak is Alive

Dark Essence Records

KAR089Cover

Gutta i Momentum er ingen nybegynnere.  De slapp EPen The Requiem i 2003. På den tiden spilte bandet død-metal med gode impulser fra svart metal, men de gikk heller ikke av veien for tilføre musikken noen litt mer eksperimentelle drag. Det første beviset på det kom i 2010 med debutplaten Fixation at Rest. Lydbildet som satte Momentum er post metal, men da også med noen tydelige progga elementer. Hjemmet som bandet etterhvert fant var hos Bergenske Dark Essence Records, hvor de er labelkamerater med bergenske Krakow, et band Momentum forøvrig heller ikke er altfor ulikt.

band1_HP

Momentum

 

Islendingenes nyeste album The Freak is Alive ble sluppet tidlig i februar og vi ble lovet en reise gjennom underbevisstheten, noe musikken, artwork og tekstene skulle være en slags katalysator til. Albumet har vart kanskje et minutt da jeg sier til meg selv at dette begynner å bli ensformig.  Jeg har knapt rukket å tenke tanken før et temposkifte slår til og den messende og sakrale vokalen dundrer i hodet mitt. Disse skiftene fortsetter, men ikke på samme måte. Som anmelder kan jeg ikke si at jeg følte at jeg var på noen reise akkurat, men jeg merker at det drar i én retning og at det er en rød tråd.

Det eneste irritasjonsmomentet mitt på denne platen er stortsett flisespikk. Det dreier seg om en overgang eller to som  kommer litt for brått. Det jeg synes er kult med albumet er at det virker som at det gradvis blir litt mer intenst utover i albumet, ikke nødvendigvis musikken men stemningen. Jeg vet ikke om de gjør det for å underbygge poenget, men de bruker en del sitar på denne platen på akkurat de passende stedene, sånn tilfelle du skulle lure – Cue Weirdness – Cue Sitar – Alright, let the weirdness begin.

Alt i alt, så er kanskje det mest imponerende med denne platen hvor mye lyd og forskjellige lyder de har greid å pakke inn på en plate. Den passer til en flaske cava med dama, rollespill med nerdene eller en konversasjon om diverse hallusinogene stoffer med din psykolog.   Momentum – The Freak is Alive

Kontinuum – Kyrr

Candlelight Records

CANDLE491CD

Kontinuum hadde kanskje mer å leve opp til enn de to foregående skivene. Debutplaten Earth Blood Magic ble tatt godt i mot og det er det jævlig god grunn til. Det er nemlig en fengende og atmosfærisk skive. Den er også proppfull av variasjon – og det er nettopp det bandet er så forbasket gode til – og den kom med på mange «årets beste»-kåringer. Bandet kan helt sikkert plasseres i postmetal-kategorien, men dette er jævlig billig. Skulle jeg sette noen streker mellom Kontinuum og noe annet, så ville den beste sammenligningen være Alcest med noen dragninger mot tidlig Paradise Lost.

kontinnum new

Kontinuum

 

På andre platen Kyrr finner vi Kontinuum i samme landskap som sist, men det virker som de har gitt seg selv litt begrensninger og at den berømmelige røde tråden er litt mer tydelig. Det negative er at du får kanskje ikke frem den musikalske gelden som ligger i Earth Blood Magic sine krumspring. Det betyr ikke at Kyrr er en dårlig plate.  Albumet åpner stort med låten Breath som blir til en fengende rockelåt og det er nettopp her du finner Kontinuum. Mellom det fengende, det litt melankolske, men alltid spennende. Det er en jævlig mektig plate som begynner sterkt og glir inn i noe melodiøst og seigt for så våkne opp igjen med tittellåta Kyrr og den påfølgende Undir Punnu Skinni. De siste tre låtene blir anført av instrumentalsporet Lone. Det starter kraftfullt og skremmende og går over i et rolig driv. Det anfører de påfølgende In Shallow Seas og Red Stream. Begge to er tunge, fengende og jævlig kule. En dritkul avslutning på et jævlig bra album.

Kyrr viser et sterkt band som kan være lavmælt og rolig, for så å eksplodere i rå kraft. Kontinuum ga meg et real støkk. Jeg kunne ikke fatte og begripe at et så bra band har fått så lite eksponering. Det er kanskje et av de beste bandene jeg har hørt fra Island. Faen heller, Kontinuum ville vært et bra band og en styrke for hvilken som helst by og land. Det vitner om en gjeng som vet veldig godt hva de skal gjøre og at de ikke gjør noe halvveis. En soleklar anbefaling for en utgivelse som kommer den 20. april.

Skrevet av Knut Gigstad