leonard_cohen_1988_01Jeg kan ikke skryte på meg et langt liv som Leonard Cohen-fan. Ikke i det hele tatt. Jeg syntes faktisk ganske lenge at Cohen var en trist og kjedelig sutrepave. Men så skjedde det noe. Jeg har fått mye av min musikksmak av mamma. Beatles, jazz (Basie, Ellington, Parker, Armstrong og de der), norsk visemusikk (Paus, Nilsen, Eggum, Sunde) og norsk 70-tallsrock (Åge, Vømmøl). Men Cohen funka ikke for meg. Som barn og ung måtte musikken være livlig, morsom eller rocka. Den gamle bohemen med kassegitaren var ingen av delene. Han var bare kjedelig. Kjeeeeedelig! Folk som hørte på Cohen var gamle kjerringer og myke menn. Da jeg ble «voksen» (les. over 18) og jeg traff på folk, og særlig menn (les: gutpjokka) som likte Cohen fikk de ei skyllebøtte ingen forunt. Jeg sabla dem ned og kalte de sikkert sutrepaver, mammadalter og sengevætere mens jeg kuppa winamp-lista på nachspielet og satt på Åge istedenfor. At det gikk an liksom! «Du er sikkert veggis også, din homo!». Sånn var jeg. Jeg kan sikkert være sånn en gang i blant nå også, når brennevinet har overtatt reptilhjernen min på julebordet. Men det skjedde noe i løpet av 20-årene, som sikkert skjer med mange menn. Kanskje jeg ble voksen, kanskje var det hendelser som satte spor i meg, men det som skjedde gjorde uansett at jeg fikk en hang mot melankoli og tungsinn, og jeg oppdaget at gamle Cohen hadde evnen til å dra hjertet mitt ned i magan på meg før han dro for gardinene. Og denne følelsen var noe jeg trengte. Jeg trenger den fremdeles. En form for musikalsk selvskading kanskje. Musikk som kan trenge inn i blodstrømmen min og dynke meg i selvmedlidenhet.

leonard_cohen_2008Jeg er blitt en melankolsk romantiker. Ikke en sånn som kjøper roser til kjæresten min (sorry Sara!), men en sånn som Rob Flemming i High Fidelity som finner umulig romatikk i sanger og musikk og har et elsk/hat-forhold til det. Og det er ingenting som er så romantisk som gamle menn som synger om tapt kjærlighet. Det gjør så godt-vondt at det er en helserisiko. Leonard Cohen var mester i dette faget, og de tre siste platene hans er så dypsindige, mørke og triste at jeg ikke tør å høre på dem i bilen lenger. Å sitte i bilen, alene, på vei hjem fra jobb en kveld mens solnedgangen farger det mørkeblå i horisonten i dyp indigo mens Leo synger «And nothing but the darkness / Makes any sense to me at all», det er bare ikke trygt.

Nå er han altså dau, og det er ikke trist i det hele tatt. Faen heller, gubben var 82 år, og sang «There’s no one left to blame / I’m leaving the table / I’m out of the game» på den siste plata si. Nei, han var klar som et egg. Men hvis du vil bli skikkelig trist er det bare å sette på ei Cohen-plate.

So long!