Nihilistisk begravelses-kos med Schau og Bikkjene

The Dogs har gått sin seiersgang over hele landet den siste måneden. Ruzt sin nye anmelder er ikke helt overbevist, til tross for iherdig innsats fra bandet.

DSC_0138medlogo
På fredag den trettende, på selveste ulykkesdagen, inntok The Dogs scenen på Hulen. Bandet er frontet av komiker Kristopher Schau, som tidligere har spilt i band som The Cumshots, Hurra Torpedo og Datsun. De ga i fjor ut det kritikerroste albumet “The tears are voodoo” og er nå aktuelle med det nye albumet “Black chameleon prayer”. Steven «Little Steven» Van Zandt kåret sangen «Crime is sexy» til årets låt i fjor, noe norske medier ikke kunne la være å melke for alt det var verdt.

Da oppvarmingsbandet gikk på rundt halv elleve var det få folk på Hulen og stemningen var ganske laber. Bandet het Les Punx og bare på grunn av navnet så jeg for meg dem som et belgisk Crass-inspirert band, noe de motbeviste med å starte settet sitt med en cover av «Bob» av NOFX, Bandet spilte en blanding av pop-punk og 90-talls Fat Wreck Chords/Epitaph-punk som la opp til allsang, dessverre var det ikke så mange som sang. Noe som gjorde bandets lydbilde interessant var tamburinen og den litt orgel-lydende leadgitaren.

DSC_0115medlogo

Les Punx

De var en dyktig gjeng med fengende sanger, politisk ukorrekte tekster og litt vel mange «whoah ah’s». Sangen som slo best an hos publikum var deres cover av «Police on my back» av The Equals (også covret av blant andre The Clash og Honningbarna). Les Punx kan kanskje minne om Bergensband som K-Jell og Still Shaking. En forsåvidt god oppvarming fra et band som kan bli spennende i fremtiden hvis de gir ut musikk.

 Da The Dogs gikk på scenen rundt halv tolv var det kommet langt flere publikummere. Schau og bandet inntok scenen i sine særergne begravelsesdresser. Jeg vil beskrive musikken deres som orgeldrevet garage punk med innflytelse fra The Misfits og The Stooges, med litt psychobilly krydret med Schaus karakteristiske death punk-vokal. Bandmedlemmene gir hverandre en klem etter hver sang og skaper en samlende holdning innad i bandet . Schau skaper også nærvær med publikum ved å kysse publikum på den fremste raden på pannen. Den andre sangen bandet går inn i er «Crime Is Sexy»’s homofone halvbror «Cry Me Sexy».

DSC_0184medlogo

The Dogs

The Dogs spiller et set fullt av sanger fra alle deres tre album: “Black Chameleon Prayer, “The Tears Are Voodoo” og Set Yourself On Fire And Follow The Smoke”. Schau brukte mange av pausene til å fortelle vitser på John Olav Nilsens bekostning. Schau introduserer «Crime is sexy» med å spøke om at John Olav har tatt teksten litt for bokstavelig med tanke på hans fengselsdom. Ikke uventet er det «Crime is sexy» som virkelig får publikum til å ta av. Personlig synes jeg sangen er litt oppskrytt og nesten litt kjedelig, men den funker til å få publikum til å danse, det er til og med tilløp til mosh pit.

 Schau kjører på med sin nihilistiske og litt-på-kanten-humor med et seriøst ansiktsuttrykk konserten ut mens hele bandet lever opp til begravelse-imaget sitt, men ser ut til å kose seg. Tross energien og spillegleden til bandet synes jeg det er litt langt mellom de veldig gode låtene som «Stay away from her», «G.U.I.L.T.Y» og «In this bed» og noen av sangene synes jeg virker litt vel generiske. Utover konserten så publikum ut til å nyte det like mye som bandet selv nøt å opptre, selv om de ikke så like seriøse ut.

DSC_0281medlogo

Schau hilser på publikum

På slutten av konserten er det en gjennomsvett Kristopher Schau som står på scenen og resten av hundene er også våte av svette. The Dogs er et band som gir alt og det er noe som har effekt på publikum, som går fra å være litt tafatte til å bli fulle av energi, et resultat av Schaus scenetekke like mye som eget alkoholinntak.

The Dogs avsluttet med en cover av Turbonegro sin klassiker «Armed And Fairly Well  Equipped» noe som også fikk Turbojugend-medlemmene i publikum til å danse. Det var god stemning i lokalet og den største skuffelsen til fansen var nok mangelen på plater i merchboden.

 René Asgautsen