Strange-Flowers-970x970Juhani Silvola er ikke særlig kjent. Det er mange som kjenner ham, men som musiker er han nok ganske ukjent for de fleste, iallefall for de som ikke er dypt inne i Oslos folkemusikkmiljø. Men de som kjenner ham, vet at han er en meget dyktig gitarist, produsent, musiker og en kul kis. Han har blant annet jobbet med Highasakite, Sacred Harp, Barren Womb og Adjágas. Hovedprosjektet hans har til nå vært folkemusikk sammen med kona Sarah-Jane Summers. Nå kjører han solo (selv om kjerringa hans har klart å snike seg med denne gangen også) og gav ut sin første plate under eget navn på Periskop 4. mars. Platen er en slags oppsummering av karrieren min og inneholder 8 spor som henter inspirasjon fra bl.a. ørkenblues, doom, krautrock, folkemusikk og eksperimentell elektronisk musikk, sier Juhani selv om plata. Og det er mye forskjellig som foregår på albumet, men lydbildet og stemningen er helhetlig og lekkert produsert av Juhani selv. Plata åpner med en seig låt med akustisk gitar og litt småskummel Morricone-stemning. Sørstatsblues med mørke undertoner som liksom varsler at dette kommer til å gå til helvete. «The Gods That Build This Place» heter låta, og de gudene virker ikke helt stabile. I «Vents Of The Underworld» blir stemninga hakket skumlere, mer elektronisk med skrekkfilmpuls og skurrete el-piano. «Strange Flowers Bloomed» åpner litt mer opp, og har noe håpefullt over seg, men det er fremdeles skumle undertoner her, særlig hjulpet av fela til konemor Sarah-Jane Summers. Låt nr. 4, «The Last Modernist» er den første låta med litt tempo på plata, med en frenetisk gitarsolo som høydepunkt. Jeg skulle ønske gitarsoloen var litt lengre, for denne låta er kanskje den svakeste på albumet, bortsett fra denne gitaren som nesten tar av. Et godt forsøk på en skikkelig rockelåt, men den mangler liksom ett eller annet.

WEBRES-2-mørkPå «Black Breath, Black Blood» er Juhani tilbake i skrekkfilmland med forvrengte lyder, dørknirkfele og dype droner. Denne låta kunne vel skremt vannet av en og enhver, og er en studie i musikalske skrekkelementer, som leder oss fint over i neste låt, «Nyctophonia», en låttittel som er et ordspill på det medisinske begrepet for «mørkredd», nyctofobi. Det merkelige her, er at «Nyctophonia» nesten er en koselig låt. Her hører jeg litt Sven Libaek, litt Warren Ellis og litt småkjedelig elektronisk perkusjon. En litt kjedelig oppfølging av forrige spors ekstreme skummelhet.

Nest siste låt, «The First Beast» er også ganske nedpå, men det er mye gitar her, så den er ikke helt bortkasta, tenker jeg i løpet av de første minuttene, før denne seige ørkenlåta tar av i en deilig gitarlåt hvor gitaristen Silvola trøkker gitarhalsen gjennom høytlaerne og slutter å leke beskjeden.  Og på «All That Is Solid Melts Into Air» skinner Silvola i all sin prakt. Det åpnes opp og eksperimenteres, det er lydkunst, det er nydelige akkorder med helt riktige dissonanser, og en puls som spretter fram og tilbake under Sarah Jane-Summers drømmende ambient-fele.

Strange Flowers er en variert og absolutt lytteverdig plate, like mye kunst som underholdning, men den krever nok en del aktiv lytting. Noen av sporene glir forbi som bakgrunnsmusikk, mens andre drar deg inn i dystopi og angst og slipper deg ikke løs før til siste slutt. Men plata har ett stort problem, som er ganske vanlig når artister gjør «alt» selv; Den mangler en kreativ motstemme. Når komponisten skal spille både gitar, bass, perkusjon og synth, og i tillegg produserer selv, så blir ideene ofte ikke utfordret nok, og det hele kan virke litt flatt til tider. Det er nemlig derfor det å ha en ekstern produsent er så smart, en utenforstående som kan komme med kreative innspill, som kan legge til og trekke fra. Særlig slike prosjekter som dette, som virkelig skal utfordre og skape nye lyder og stemninger, trenger flere gale hjerner til å trekke låtene i forskjellige retninger og skape kreativ friksjon. Jeg vet ikke hvorfor Silvola har valgt å gjøre så mye selv, det kan være et spørsmål om penger eller tid eller noe annet, men jeg håper han vil ta med seg flere av sine musikerkolleger neste gang han skal spille inn sine egne låter for å gjøre dette enda galere og villere. Men til tross for sine selvpålagte begrensninger så er dette altså et velprodusert, velskrevet og ikke minst meget velspilt album som trekker deg inn og ut av mørket og vanviddet. Og jeg håper vi får høre mer fra denne smågale finnen, for han har absolutt mye interessant å komme med!

Terningkast: Tangerine Dream på meskalin i en ’67 VW Transporter på roadtrip i Nord-Finland hvor de blir jult opp av kusina til Stephen O’Malley.

Strange Flowers er ute på Periskop.

Av