Brødrene Dalton har starta band!

YumaSun3

Yuma Sun – bandnavnet gir de helt riktige assosiasjonene. Støvete prærier, støyende damplokomotiver, skitne hatter med kulehull og sånne busker som blåser rundt. Du vet. Du har sett det i Lucky Luke.

Etter å ha jobbet seg opp et stabilt rykte som et forrykende liveband, er de nå i sluttfasen av innspillingen av sitt andre album. To av fem bandmedlemmer sparket opp saloondørene på Apollon en mørk og skitten oktoberkveld og krevde øl. Jeg lystret og bestilte en til meg selv også.

Bandet var nettopp kommet hjem fra en helg på Østlandet, der de hadde spilt konsert i Oslo og Lillestrøm.  

Foto: Ingelin Berg

Foto: Ingelin Berg

– Lillestrøm er en svakere konkurrent enn Oslo, sier gitarist Espen Lund.

– Med bare ti minutter imellom er det jo klart litt mer labert i Lillestrøm på lørdagskvelden, men det var veldig gøy det også! Vi spilte på Crossroad Club i Oslo på torsdag, og der var det jo tjåkfollt! sier han på brei Karmøydialekt.

Det er altså Lund og vokalist/gitarist Jaran Hereid som sitter med meg med ølskum i barten og snakker ivrig om plateinnspilling, turné og vestlandsk bedehuskultur.

Hereid forteller at han hadde litt prestasjonsangst da de spilte på Crossroad uka før.

– Det var visst mye viktige folk i salen kunne manageren vår fortelle oss, og det hadde jeg strengt tatt ikke trengt å høre! Men det gikk kjempebra det. Jeg tror det var en god blanding med folk der, det var mange inviterte fra bransjen, men også mange som hadde sett plakaten.

Unggutta fra Karmøy er ikke helt ukjent med spillejobber i hovedstaden, de spilte på Mono i januar.

– Det var mer publikum nå, stappfult lokale, større scene, mer på stell. Det var dødskult på Mono, det er jo en legendarisk rockeklubb. Men vi trives jo med å ha litt plass, så vi kan showe litt, så sånn sett var det kulere å spille på Crossroads.

Foto: Hallgeir Olsen: http://johannasvisions.com/

Foto: Hallgeir Olsen: http://johannasvisions.com/

Yuma Sun er blitt kjent for sine energiske konserter. De gir alt, kjører utypisk sceneshow med rekvisitter og dramaturgisk framføring.

– Jeg synes det er kjempeviktig med litt energi på scenen. Man kan ikke stå og se ned i gulvet hvis musikken er «in your face»! sier Espen. Jaran følger opp:

– Det er viktig med litt dramaturgisk oppbygning, og oppføre seg slik låtene tilsier. Men det som fungerer aller best er bare god gammeldags kontakt med publikum. Og med hverandre selvfølgelig! Hvis folk ser at du har det fett, så smitter det veldig fort over til publikum.

Espen Lund stirrer deg i senk.

Espen Lund stirrer deg i senk.

Espen kommer med en avsløring om sin egen sceneoppførsel, som ser ut til å komme som en liten overraskelse på Jaran:

– Jeg tar meg selv ganske ofte i å ha stirrekonkurranse med folk i publikum. Jeg finner en i salen, helst rett foran scenen, og passer på å ikke se vekk før «motstanderen».

Selv om 3 av 5 medlemmer er fra Karmøy, kan vi regne Yuma Sun som et bergensband, siden de starta her, bor her, og spiller flest konserter her.

– Bergen begynner å bli veldig gøy, sier gitarist Espen.

– Det er her vi trekker mest folk! Men vi prøver å ikke spille FOR ofte. Vi ønsker ikke å spille hver uke på Garage, for vi ser jo at det er mange av de samme folkene som kommer hver gang. Men publikumstallet øker ved hver konsert, så det blir spennende å se hvor mange som kommer neste gang vi spiller i byen!

Platesalget går ned, kan vi lese hver uke i Dagbladet. Streaming er den nye mp3-en, og den siste store avsløringen fra hovedstaden var det P3 som kom med: Albumformatet er i ferd med å dø ut! Skrekk og gru! Så hvorfor fortsetter band og artister med å spille inn 12 sanger, trykke de på plast og legge ved låttitler på papir når ingen bryr seg? Espen svarer.

– Det er promo. Vi satser ikke på å tjene penger på å gi ut plate, men det er veldig givende for oss å lage de! Jeg kunne aldri tenkt meg å bare lage singler, sånn som Sirkus Eliassen for eksempel. Ei plate er jo et stykke kunst på mange måter!

– Hvis du får mange gode anmeldelser av plata, så kommer det flere folk på konsert, fortsetter Jaran Hereid.

En plakat med musikk på en måte!

En plakat med musikk på en måte!

– Ei plate er bare en plakat med musikk på en måte. Det at plata står i butikken, er viktigere enn at noen kjøper den! Så om vi selger 1000 eller 10 plater har det ikke så mye å si. Vi er veldig fornøyd med det vi har spilt inn, og vil jo gjerne at folk skal få høre det. Men om de får det gratis på Spotify eller kjøper det i butikken eller hører det av noen andre har ikke noe å si, så lenge folk vet om det og har lyst å høre oss live!

– Vi satser på å klare oss som liveband, men vi håper jo på at noen har lyst å sette seg ned med headset og nyte plata. Det hadde jeg gjort i alle fall! Skyter Espen inn. Hereid fortsetter:

–  Den musikken vi har spilt inn til nå har vi satsa på skal høres ut som vi høres ut live, så vi har spilt inn alt 100% live i studio. Vi har stått i sammen og spilt og sunget. Produsenten vår, Yngve Sætre, ville gjerne fange livesounden vår på tape, så hvis vi spiller litt feil eller synger litt surt på plata, så er det sånn vi høres ut live, og det er sånn vi er, på godt og vondt. Enkelte ting får man bare til med øyekontakt med de andre i bandet. Det e jo ikkje metronomtight, men det gir det en helt annen opplevelse. Også er det litt greit at hvis folk hører oss live, synes det er fett, og kjøper plata, så låter det tilsvarende! Det er vanskelig å stå i studio med et vindu mellom hverandre, å prøve å gjenskape det som skjer på scenen.

Superdupert studio!

Superdupert studio!

Om innspillinga forteller gutta at produsent Yngve Sætre i Duper Studio var til stor hjelp og inspirasjon for bandet. 

– Når vi syntes at vi hadde gjort en bra tagning, og vi syntes det låt kjempebra, så kom det fra Yngve: «KJEDELIG! En gang til!». Han sa at hvis vi ikke svetta neste gang vi kom ut av studio, så kunne vi bare stoppe. «Dere synger om djevelen, dere skal ikke stryke dama på kinnet!» Først når bassisten begynte å stønne og hadde krampe i hånda, da begynte vi å få det til å høres rett ut!

Yuma Standpipe

Yuma Standpipe

Yuma Sun, jeg har nevnt assosiasjonene før, støvete cowboyer ogsåvidere, og musikken til bandet står i stil med assosiasjonene. Yuma Sun høres ut som de skitneste røverne vest for Mississippi, og man må tømme ørene for sand etter å ha hørt to låter. Og nei, dette høres ikke ut som Crazy Horse eller Black Crowes. Det høres ut som Brødrene Dalton har starta band med Angel Eyes på vaskebrett! Det høres ut som svartkrutt og tequila blanda sammen i hatten til Ennio Morricone! Jaran forteller hvordan de fant stilen sin:

– Vi spilte i rockeband sammen, og holdt på å utvikle oss. Vi visste ikke helt hvor vi ville, men vi spilte i lag og hadde det fett, og så var det egentlig et uhell at en av låtene vi skrev hadde et litt sånn westernpreg. I tillegg kom Bjørn drassende med en barytongitar, og med en gang vi hørte det, kicka vi på det 100%, så vi bestemte oss bare for å følge den retningen. Så måtte vi finne oss et navn og bare utvikle stilen totalt. Istedenfor å være et band som hadde begynt et sted og utvikla seg, ønsket vi å fremstå som et ferdig produkt. Vi hoppet vel over et par år med utvikling, peiste rett på, spilte inn plate på egen label og dro på turné. Det var en ganske skranglete tur, men det gav resultater, vi så at publikum likte det vi gjorde. Så vi tenkte at når dette funker så bra, så må vi bare fortsette og gjøre det så ofte som overhode mulig.

– Da vi spilte mer generisk rock, hadde vi færre valgmuligheter, fortsetter Espen.

– Nå kan vi gjøre så mye mer! Vi kan lage en kjempetung og seig sang, eller en uptempo, eller en ballade, eller en countrylåt. Det er så mye mer givende å kunne variere mer i uttrykket.

The Yuma Sound

The Yuma Sound

– Er det sånn at dere lager en vanlig rockelåt, og så kler den i Yuma-sounden etterpå?

– Ja, det er det som er litt gøy. Hvis vi lager ei rockelåt, så får den et preg av instrumenteringa. Jeg trur vi egentlig kunne spilt ka låt som helst, og likevel hørtes ut som oss! svarer Espen.

– Og det er litt befriende å tenke på, hvis vi lager ei låt på kassegitar, så høres den plutselig helt annerledes ut når vi prøver den med hele gjengen.

Sounden på det nye materialet høres unektelig mer skjerpa ut enn debutplata. Jeg lurer på hvilke grep de har tatt siden sist.

– Vi har bytta bassist, forklarer Espen.

– På forrige plate hadde vi en bassist som spilte el-bass, men han fant ut at han ikke ville være med å satse, så da fikk vi en ny bassist, som er kjempeflink, mye flinkere enn alle oss andre til sammen! Han er utdanna jazzmusiker, (- Og det er absolutt ikke vi, skyter Jaran inn), så når vi står i studio og tenker at «her bør vi ha noe stryk», så skriver han et arrangement. Når han ble med, så visste vi at han spilte kontrabass, som vi syntes var kult, men vi hadde ingen idé om at han skulle dra med seg en 100 år gammel skitten ståbass med sprekker i! I mange andre band kunne det vært veldig feil, men hos oss er det helt perfekt! Absolutt midt i blinken. Dessuten er vi andre blitt mye bedre også, og låter bedre sammen som band.

Ny bassist, i glass og ramme.

Ny bassist, i glass og ramme.

– Vi har stor tro på bandet, og har store ambisjoner. Det er ikke så mye rom for å ikke ville. Det er enten eller nå. Men heldigvis er alle 5 med 100% og er like dedikerte. Alle har justert jobbene sine, og tjener mindre enn vi kunne ha gjort, sånn at vi alltid kan si ja til å spille konsert. Det er veldig betryggende.

– Vi har jo alle samboere, svarer Jaran på spørsmål om rockelivet lar seg kombinere med den store kjærligheten.

– Men vi må spille! De har ikke pakka koffertene sine ennå, og de kommer på så mange konserter de kan. Vi kan jo flørte litt fra scenen, men det er ikke aktuelt å dra med seg damene backstage. Vi går heller ut på dansegulvet og fester med publikum etter konserten enn å sitte å gnure bak scenen. Vi er jo ikke noen sjarmerende dansere. Men siden vi har damer hjemme, så er det ikke så farlig.

Yuma Sun kler seg ikke bare som Jessie James, tekstene deres hører også til i et bestemt univers, et univers hvor man tar med seg seksløperen og går i kirka. I en tid hvor dommedag og Guds tilstedeværelse hang over enhver synder som en mørk plageånd. I en virkelighet hvor døden ligger under senga og truer med å ta deg med seg til skyggenes dal før du aner ordet av det, og frykten for alt dette er med deg hele tiden.

– Sangene våre er fortellinger. Det er mye religion involvert. Sørstatskristendom, 1800-talls forfalne kirker. Du kan trekke så mye paralleller til bygdene vi kommer fra. På andreplata som vi holder på med nå, har vi tatt mye inspirasjon fra gamle countrytekster, og litt mørkere ting, hvor de snakker om himmel og helvete. Et igjengående tema er hvordan folk har det når de har det vondt, har mista noen og sånt, og hvordan de forholder seg til høyere makter.

-Men, sier Jaran, – selv om det er mye mørkt, så har vi flere låter som er lystigere, og som du kan danse til!

Espen forklarer:

– Når du ligger på dødsleie og tenker at «nå er det ute med meg», så kan det jo hende at du kommer til himmelen, og det er jo koselig, og verdt å danse for!

DSC_7169 kopi

Jeg tenker med en gang på NICK CAVE. Espen og Jaran er enige.

–  Fortellingene til Cave har jo ikke skjedd med han. Han sitter i Brighton og spiller piano. Men jeg tror fortsatt på det. Det er det vi har jobba mye med, å formidle noe med en overbevisning. Hvis låta ikke samsvarer i det hele tatt med det du synger om så blir det kræsj.

Om religiøsitet har de bevisst valgt å ikke svare på det.

Foto: Hallgeir Olsen http://johannasvisions.com/

Foto: Hallgeir Olsen http://johannasvisions.com/

– Vi prøver å vasa det vekk når folk spør. Vi har ikke lyst å bli stempla som kristne, men vi har ikke lyst å være ikke-kristne heller. Det er mer spennende når folk ikke vet det. Vi synger jo både om himmelen og helvete. Vi har for eksempel med oss noen kors opp på scenen, men så kan vi plutselig bruke ett av de til å åpne en øl. Så vi prøver å leke litt med det. Er vi religiøse eller blasfemiske?

Jaran forteller om inspirasjon fra andre musikere, men de bedyrer at de ikke har hørt så mye lignende musikk før. Hvem kan klandre dem, de er jo så unge disse gutta, hvor mye musikk rekker man å høre på drøye 20 år?

– Det er mange som kommer opp til oss etter konserten og sier «er dere inspirert av det og det og det», men vi har ikke hørt så mye på sånn musikk før, så jeg sier bare «jaja, klart jeg har hørt om dem», men jeg blir litt irritert, når jeg skrev og laget musikk til andreplata ble jeg bombardert med kul musikk av kompisene mine, og tenker «hvorfor har jeg ikke hørt dette før da?» Da kunne vi gjort enda mer på førsteplata! Vi ser ikke på oss som nyskapende, men musikken vår er jo mindre vanlig. Det er jo mye musikk som er mye mer spagetti-western, også er det mye musikk som er mer på den rocka sida. Spagetti-western er jo kult, men kanskje ikke så kult live?

2512848825Yuma Sun sin andre plate er altså rett rundt hjørnet, om vi skal tro gutta som har drukket opp gratis-pilsen sin. De har brukt godt over en time på å sluke en liten halvliter, og jeg tenker det er godt de prater så mye, så slipper jeg å spandere så jævla mye. Og så er det jo fint med mye materiale til artikkelen! Uansett, vi avslutter med litt reklame for kommende plate og turné:

– Vi jobber hardt med å få ut plata i slutten av januar. Vi skal på turné på nyåret, og håper vi har plata ut til da. Det klør litt i fingrene etter å få den ut, men vi er litt nervøse også. Vi har brukt såpass mye penger på dette, som vi egentlig ikke har, så vi håper den ikke bare forsvinner i et mylder av utgivelser.

Så er det bare for journalisten å oppfordre sine lesere til å følge med, ruzt.no lover å følge opp og komme med slippdato, plateomtale og kanskje en ny prat med Yuma Sun når plate nr. 2 fra Brødrene Daltons Bøljeband kommer på markedet!

Av: Håvard Margido F. Aspen
Lik ruzt.no på Facebook! https://facebook.com/ruzt.no

Yuma Sun på Facebook: https://www.facebook.com/Yumasunband

Yuma Sun på Spotify: Yuma Sun