"The Clay Is People", a part of the Costin Chioreanu exhibition in conjunction with the VVulture Industries performance of "Turning Golem" with the Happy Gorilla Dance Company.

«The Clay Is People», Costin Chioreanu

Ekspresjonistisk galskap

Innen den harde sorten av musikk som setter sitt egne preg på Bergen, så er det ett band som ingen tørr å sette en merkelapp på. Jeg møter alltids på folk som sier at «De er litt slik og bitte litte gran slik, men jeg greier faen ikke å sette en merkelapp på de.» Det er kanskje ikke så viktig, og jeg vil våge å tippe at bandet Vulture Industries gir en god faen i det. Personlig ble jeg først virkelig gjort oppmerksom på bandet da de ga ut platen The Malefactor’s Bloody Register (2010). Platen tar for seg forbrytelse og ikke minst straffeutmåling, da kanskje spesielt i den endte delen i så måte, hvor den uheldige henger dinglende fra et rep til folkemassens forlystelse og rakkerungens evige skam. Vulture Industries har nå gitt ut albumet The Tower. Bandet befinner seg på selskapet Season of Mist, de har brukt kunstneren Costin Chioreanu til å designe coveret, og musikken er fremdeles vanskelig å sette en merkelapp på, og da jeg sitter der med frontmann Bjørnar Nilsen, tenker jeg tilbake til de trygge tidene da alt annerledes kunne kalles crossover og alternativ.

– Denne platen er vel bredere enn de tidligere platene, begynner han, – samtidig som den lener seg mer mot rock enn hva forrige plate gjorde. Vi har alltid blandet mye, men hvis du ser på det dynamiske spennet mellom låtene, så er det nok større denne gangen enn hva det har vært tidligere.

Er du vinylfrik, vil du kanskje skynde deg å skaffe et eksemplar av "The Tower" på hvit vinyl! http://vultureindustries.bigcartel.com/

Er du vinylfrik, vil du kanskje skynde deg å skaffe et eksemplar av «The Tower» på hvit vinyl! http://vultureindustries.bigcartel.com/

Vi sitter i de trygge og kaffepregede omgivelsene på Apollon mens Bjørnar legger ut om den nye skiven Tower og det er mye som kan sies om soundet til Vulture Industries.

"Hvis du ikke spiser grøten din, kommer Bjørnar Nilsen og synger nattasangen i kveld!"

«Hvis du ikke spiser grøten din, kommer Bjørnar Nilsen og synger nattasangen i kveld!»
Foto: Marco Manz

– Det vi hele tiden har vært opptatt av, er at vi ikke blander ting for å blande og for å være sære. Ting blir lagt sammen og kokt slik at det blir en suppe som hører sammen i stedet for tapas med mye smågreier. Alt henger sammen og du kan ikke plukke ut løken hvis du ikke liker den. Veldig mange av bandene vi har blitt sammenlignet med blir termet som eksperimentelle og avantgarde og som blander mye sjangre. De har en tendens til å låte veldig påtatt. At de i et hvert skifte makser ut den dynamiske kontrasten, så du har knallhard death metal i et øyeblikk, så har du et rolig ompa jazz tempo før det går over til a cappella skriking eller noe sånt. Det kan være festlig å høre på i ti minutter og så blir du ganske lei. Vi fokuserer heller på å lage låter.

Costin Chioreanu tegner motiver fra egen hage

Costin Chioreanu tegner motiver fra egen hage

Etter å ha sett coveret på platen, som Costin Chioreanu har stått bak, og det skakkjørte tårnet som rager over folkemassene med en gribb på toppen, og du på forhånd har lest deg opp på at tematikken for albumet er samfunnet og hvordan det virker inn på mennesket og verden, så ser det ikke ut til at vi er på en forlystelsestur på dette albumet. Hva er Bjørnars syn på det moderne samfunnet som vi lever i?

– Det er en forbanna komplisert struktur og den er enormt vanskelig å få fullstendig oversikt over og det er fort gjort å føle seg fanget og ikke ha kontroll. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse om at denne strukturen er fullstendig skakkjørt og at vi er på vei til helvete. The Tower er et veldig godt bilde på det. Et skakkjørt overbygg som er fullstendig umulig å få fullstendig kontroll på og å se skjevhetene til. Jo mer integrert og fanget du blir i dette, jo vanskeligere blir det å se problemene.

Foto: Robban Kanto

Foto: Robban Kanto

Det er ikke alltid populært å blande inn politikk i musikkintervju, men har de fem siste årene med økonomisk motgang og resesjon verden over preget tematikken på albumet?

– Grunnen til at jeg har sporet inn på temaet har jo helt klart en sammenheng med hva som foregår rundt meg. Man greier jo ikke å være upåvirket, men jeg synes ikke platen tar for seg noen spesifikke saker, – forklarer Bjørnar, – Det er heller å problematisere overbygget og den dogmatiske virkeligheten. Ting er satt sammen i et system hvor man sliter med å plukke ut delene uten at det raser sammen. Det økonomiske systemet som er basert på fractural reserve banking, der bankene kan låne ut vesentlig mer penger enn det de har, og at hovedmåten man lager penger på er å gi ut nye lån og at alle disse lånene skal rentes på og du får en renters rente-kraft på det hele og hver gang det betales inn renter, så kan de ta ut nye lån på disse rentene. Da må jo dette kontres med ressurser på en eller annen måte for at det ikke skal bli en helvetes inflasjon. Det er et system som ikke fordrer god bruk av ressurser i det hele tatt. Det er et system som fordrer overforbruk og overkonsumerisme. Det er en solid økonomisk bakrus. Enten må man ha små kollapser som vi har hatt frem til nå eller så må hele systemet bryte sammen.

Skrekkblandet fryd
Mmmm, chicken legs!

Mmmm, chicken legs!
Foto: Marco Manzi

Det er alltid en ting å høre en plate, men å se og oppleve et band live er en helt annen sak. Vulture Industries har i så måte ikke skuffet sitt publikum. Bandet har scenekostyme og har inkorporert forskjellige andre virkemidler inn i sceneshowet, som gjør at du blir fengslet. Et eksempel er at Bjørnar Nilsen ble heist opp i et rep som en dødsdømt. Selv om han hadde på seg en klatresele i gjerningsøyeblikket, så var det forrykte ansiktsuttrykket hans det som satte en støkk i publikum. Bjørnar er kanskje en av de mest joviale menneskene du kan møte ute på byen, men på scenen fremstår han som en person som har rømt fra det lokale psykiatriske akuttmottaket.

– Det er heller ikke poenget at min egen personlighet skal fremstå på scenen. Sceneopptredenen har ikke noe med meg å gjøre. Det er en personlighet som er der for å uttrykke noe annet. Jeg ser ingen sammenligning bortsett fra at det er samme kropp.

Blir du en annen person på scenen?

A rabbit comes out of the hole, goes around the tree, and back in the hole

A rabbit comes out of the hole, goes around the tree, and back in the hole
Foto: www.eye-of-metal.com

– På sett og vis, begynner Bjørnar tenkende, – Jeg gjør helt andre ting enn det jeg er i stand til å gjøre. Jeg tar noen ganske drøye risker noen ganger som jeg ville vært mer tilbakeholden med å gjøre til vanlig, og du får jo et adrenalinkick som er helt annerledes når du spiller konsert. Det går inn et ekstra gir som man vanligvis ikke har. Jeg vil ikke gi scenepersonligheten min noe navn og bygge opp et alter ego, men at det er en annen versjon av meg er helt klart. De få gangene jeg har stått på en scene og ikke har kommet i kontakt med den personligheten, så har jeg vært ganske misfornøyd med konserten etterpå.

Bjørnar fortsetter med å fortelle om da han ble heist til topps etter nakken:

– De måtte jo jobbe for å få justert inn den selen og det var ganske mye som potensielt kunne gått galt. Rett rundt samme tid leste jeg om en brasiliansk skuespiller som skulle være med i en forestilling, og han ble faktisk hengt. Folk trodde det var en del av showet da han ble hengt, men han strøk med gitt! For meg gikk det helt greit. Jeg hadde noen litt ubehagelige opplevelser da vi justerte inn selen. Det var vesentlig mindre behagelig enn det jeg hadde trodd å henge etter halsen.

Siden latteren er løs, spør jeg om de har hatt noen Spinal Tap-øyeblikk i så måte

– Spinal Tap-øyeblikk er det jo alltids, men heldigvis ingen fatale.

Foto: Andrea Chirulescu

Foto: Andrea Chirulescu

Scenekostymene til bandet har et gammelt preg, og under The Malefactor’s Bloody Register, så kunne de minne om begravelsesagenter fra en forgangen tid. Hvor kommer ideen med scenekostymene fra?

– Det er vel egentlig bare en naturlig konsekvens av å levere alt som en pakke i stedet for at musikken skal være en del og at sceneopptredenen skal være en del. Vi er veldig opptatt av å bake det sammen. Totalen skal være mer enn bare summen av alle delene. Musikken kommer stort sett først, så blir tekstene til og scenekostymene og sceneopptredenen blir en forlengelse av det. Mesteparten av dette har blitt til over tid. Vi har startet med noe og så har vi tatt til noe nytt og så har det blitt et levende vesen som har utviklet seg over tid.

Design av Costin Chioreanu

Design av Costin Chioreanu

Coverne og noen av tekstene på de to siste albumene har et preg som får meg til å tenke på gamle skrekkfilmer og ikke minst verk som Metropolis.

– Det har ganske mye med mine estetiske preferanser å gjøre. Du har ganske mye tysk ekspresjonisme innebakt i det. Det er en kunstretning som appellerte veldig til meg. Det var jo lenge før jeg ble født, ler Bjørnar, – Der har du jo også mange av de tidlige skrekkfilmene som Dr Caligaris Kabinett og Metropolis. Det mikses godt sammen med uttrykket vårt og det passer godt sammen med musikk som maler stemninger. Det har vi ganske mye av, i tillegg til den teatralske greia. Tysk ekspresjonisme har gjerne den karikerte teatralske greia og helhetsmessig har det bare falt seg naturlig å gå den veien.

I noen intervjuer med Vulture Industries, og spesielt Bjørnar Nilsen, så er det ett band som dukker opp og det er bandet Devil Doll. Det Italienske bandet er i tillegg til Vulture Industries et ytterst spesielt band og som bærer på noe av det samme preget som Vulture Industries. Bandet er også et av Bjørnar Nilsens favorittband.

Mr. Doctor

Mr. Doctor

– Jeg kom over det på midten av 90-tallet, begynner Bjørnar, – Det var litt vanskelig å svelge i begynnelsen, det er noen ganske spesielle vokaler. Etter noen gjennomhøringer vokste det og vokste på meg og det utviklet seg til slutt til å bli favorittbandet mitt. På den nye skiva er det et bonusspor. Det er en medley mellom en gammel Vulture Industries-låt og deler fra to forskjellige Devil Doll-plater som er vår lille hyllest til Devil Doll, og jeg er veldig stolt over at vi fikk offisiell godkjennelse av Mr Doctor til å gjøre det og å gi det ut på plate.

Med tanke på at Vulture Industries har tatt for seg den regellagende og utøvende makt på The Tower og den dømmende makt på The Malefactor’s Bloody Register. Vil den fjerde statsmakten stå på Vulture Industries skafott på et fremtidig album?

– Vi får se, ler Bjørnar, – Anmeldelsene har vært greie, så foreløpig er vi venner.

Av Knut Gigstad