PIL&BUE 3 (PRINT) Photo by Carsten Aniksdal

Pil til venstre, Bue til høyre. Eller omvendt. Who knows? Foto: Carsten Aniksdal

Jeg forsøkte meg på et spørsmål om sjanger da jeg prata med Petter Carlsen i Pil & Bue. Som faste lesere har fått med seg, blir jeg lett irritert over hva PR-folk kan få seg til å skrive i presseskrivene de sender ut sammen med promoer, og noe av det som irriterer meg mest er når rockeband beskrives som noe nytt og spennende med inspirasjon fra 14 forskjellige sub-sjangre innen rock og metal. Med Pil & Bue var det ikke noe unntak, de beskrives nemlig som et melankolsk stoner-rockband som beveger seg i et landskap mellom indie, rock, shoegaze og prog. Jeg bare: Hæ? Jeg hørte på plata og kom fram til at det rocka, ergo må det være rock. Så enkel er jeg. Men hvem er det da som er så opptatt av disse sjangerbegrepene? Jeg spurte gitarist og vokalist Petter Carlsen: Blir dere sure hvis jeg kaller dere et rockeband?

– Nei, svarer Carlsen, vi blir ikke sure. Kall oss gjerne rockeband.

Så var den diskusjonen ute av verden, og jeg har forhåpentligvis stilt det spørsmålet for siste gang (men jeg garanterer ingenting!). Så hvem er Pil & Bue, annet enn et indie-shogaze… Unnskyld, rockeband? Pil & Bue består av to personer; nevnte Carlsen og en trommis ved navn Aleksander Kostopoulos, og de kommer fra henholdsvis Alta og Bodø. De starta i 2013, og er nå ute med sin andre plate, «Forget The Past, Let’s Worry About The Future» som kommer ut 29. januar på Name Music. Denne duoen høres dog ikke ut som noen duo, iallefall ikke på plate (jeg har ikke hørt dem live, men ryktet sier det skal være bra). Det er fullt trøkk hele veien, noe som i stor grad skyldes Kostopoulos sin energiske trommestil (jeg trur han spiller på alle trommene sine samtidig), men også Carlsens valg av gitar; han nøyer seg ikke med en puslete Les Paul denne Finnmarkingen, neida, han spiller på barytongitar!

– Jeg fikk barytongitar i julegave, forteller han. – Spleiselag. Stas. Det er en Dusenberg Starplayer. Vi kommer godt overens. Den har personlighet, men er veldig stabil.

Petter Carlsen med sin barytongitar. Foto: Ole Martin Krokstrand

Petter Carlsen med sin barytongitar. Foto: Ole Martin Krokstrand

To mann med henholdsvis barytongitar og en drøss med trommer lager sjukt mye lyd, og høres ut som et skikkelig band (jeg sier ikke at Pil & Bue ikke er et skikkelig band altså, slutt å kveruler!). Men klarer de å gjenskape platelyden live? Og hvor mye må man jukse i studio for å få det lydbildet de har på plata?

– Lyden fra live og studio er nok litt forskjellig, sier Petter Carlsen. – For oss er det ikke et mål at det skal være likt. Vi har gjort det vi mener er best for låtene på plata. Live er vi to, og vi får stadig tilbakemeldinger om at folk ikke savner flere.  ​For meg er det ingen regler i musikk, og dermed umulig å jukse. Det er gjort flere gitaropptak og vokalopptak og perkusjon. Slik sett er plata annerledes. Låtene er skrevet av oss sammen på lokalet og det er det spontane som er fundamentet. Det betyr at vi ikke savner en gitarist og bassist når vi går på en scene. Vi har heller ingen hjelp fra tracks eller annet på tape. All lyd kommer fra arma, bein og stemmebånd.

 

Aleksander Kostopoulos dæljer løs! Foto: Ole Martin Krokstrand

Aleksander Kostopoulos dæljer løs! Foto: Ole Martin Krokstrand

Pil & Bue skal på turné med El Caco, så jeg spør: – Hvilke likheter har dere med bandet dere skal dele scene med?

– Vi spiller begge rock men vi er nok et stykke fra hverandre innafor den store sjangerbetegnelsen. Likhete​r​ mellom oss er lidenskap og energi, og ikke så mye sound​, ​dette ​gjør oss til en interessant kombo synes jeg. ​

– Det sies at Forget The Past, Worry About The Future handler om undertrykte kvinner, er dette er forsøk på å komme ned i buksa på skribentene i Fett, eller er dere engasjert på ordentlig?

Forget The Past, Worry About The Future

Forget The Past, Worry About The Future

– For en tid tilbake var det mye ​medie​fokus på kvinner i India som er utsatt for så mye faenskap at det ikke er til å fatte. Dette gikk inn på oss. Syreangrep og under-trykkelse. Det kunne like gjerne vært om andre undertrykte mennesker på et annet sted på planeten, for det er jo dessverre helt vanlig. ​Det spontane er​ en viktig del og slik sett er det vel kanskje tilfeldig at dette ble tematikken. Det inspirerte til tekster og det var akkurat da vi hadde satt av tid til å lage ny plate. ​

 

– Jeg synes mange av utøverne i indie-land bare synger om seg selv og sine first world problems. Er det på tide at det kommer flere sterke politiske stemmer inn i deres sjanger også?

– Musikk er for meg et fristed, både som lytter og som utøver. Et sted der magi fins og regler ikke eksisterer. Jeg liker tekster man kan tolke på sin måte. At vi skrev om dette tema var vel fordi ytterpunktene ble så klare. Alle bør være frie i den forstand at man skal kunne mene hva man vil, og gjøre det man tror på, men ikke hvis det skader andre mennesker. Vi er frie når vi spiller, og vi har også sjans til å påvirke verden, til en viss grad. Og om den graden er 0,0001 % så er det e​t viktig​ ​bidrag.​

Forget The Past, Worry About The Future er ute på Name Music fredag 29 januar. Les anmeldelse av plata her!

Av Håvard Margido Aspen

pilogbue