Galskapen kommer naturlig til oss

458914_10150860195995197_875694721_o

«Hei igjen Håvard! Ett av mine desidert største favorittband i Norge slipper ny singel den 29.Nov!! Finnes det mulighet for å gjøre en sak på nett, eller intervju med dem?» sto det i e-posten fra promoteringsselskapet til Major Parkinson. Og jeg tenkte at jeg egentlig ikke har hørt noe særlig på MP før, noe som slo meg som merkelig. For de er jo vitterlig et av Norges mest spennende rockeband, og kanskje et av Europas tøffeste alternativband! De er et fyrverkeri av sjangersprengende galskap, ispedd Tom Waits, Mike Patton og fandens oldemor på syre. De er et band som høres ut som de er på skogstur iført flosshatt med flein i soppkorga. Jeg kasta meg over Spotify og hørte gjennom begge albumene deres to ganger på rad. Så om du er som meg, og ikke har viet Major Parkinson noe særlig oppmerksomhet før, så er du nå i alle fall advart: HØR PÅ MAJOR PARKINSON for faen. Og du store min, de slipper ny singel i dag, fredag 29. november, og den kan du høre her:

Hvis du digga denne, sånn som jeg gjorde, finner du den selvsagt på Wimp og Spotify!

Men joda, jeg fikk plutselig veldig lyst å intervjue Major Parkinson, for å finne ut hvor denne galskapen kommer fra. Og lo and behold, vokalist og låtskriver Jon Ivar Kollbotn fra Odda kunne over en kopp kaffe fortelle meg at han jobbet nattskift på Sandviken Psykiatriske Sykehus.

Ruzt: Har det hendt at du har tatt inspirasjon fra en pasient på Sandviken og gjort det om til en sang?

Jon Ivar: Jeg har jo taushetsplikt, så jeg kan ikke referere direkte til personer eller hendelser. Men jeg tar inspirasjon fra mange steder, som alle andre. Jeg jobbet nattskift på Sandviken, og så veldig lite dagslys en periode. Sommeren ble ganske amputert på grunn av den jobben. Mye av tekstene er skrevet der, og litt av stemningen på den nye plata er et resultat av det.

Tilstede på dette kaffeslabberaset er også tangentmajor Lars Christian Bjørknes. På kveldene er han rockestjerne, men på dagtid lever han stille dager på Bergen Offentlige Bibliotek. Vi bruker tirsdagskvelden over noen kopper kaffe med forbetalt påfyll på en familievennlig kafé på Bystasjonen for å snakke om ny låt, ny plate, crowdfunding og salgskåte telegründere.

Impermanence - Ny singel ute NÅ! Løp og kjøp!

Impermanence – Ny singel ute NÅ! Løp og kjøp!

Lars: Vi har brukt jævlig mye tid på tekstene denne gangen. Jon har hatt stammen, og så har vi liksom hamra ut teksten med blod, svette og tårer.

J: Jeg trenger ofte litt input, det kan fort bli litt way out. Så vi må sentrere det mot noe mer håndgripelig. Det er utfordringen. Jeg tar mye ting fra forskjellige steder, og så handler det om å få det konkretisert til en viss grad, uten at det blir for sosialrealistisk. Det er en forvrengning av virkeligheten. Litt av det som er hovedtematikken i plata.

R: Er det viktig å gjøre tekstene til historier som folk kan forstå?

J: Jeg liker historiefortellertilnærmingen i musikk, men vår musikk er såpass ekspressiv og har så mye emosjonelle skiftninger, at en tekst som har en historie fra begynnelse til slutt ville bli litt påtatt og påtvunget. Det handler mer om å understreke en følelse av låta ved hjelp av symbolbruk og bildebruk, som et innestengt og klamt univers.

L: Det er jo ofte en historie eller en ramme rundt, uten at den nødvendigvis er åpenbar for lytteren. Men vi har alltid et eller annet vi skriver ut fra.

J: Kunsten er vel å ikke sette for mange griller i hodet på lytteren, men heller la de få lov å utforske ting sjøl. Spørsmålet er vel hvor mange som er interessert i tekster i dag, det er kanskje ikke så mange, men det er i alle fall en ekstra bonus for de som er interessert.

R: Er det ikke litt forskjell på band som dere, som lager lyttemusikk, sammenligna med idiotpop som bare er laga for å folk til å danse?

J: Man skal jo ikke skjære all popmusikk over en kam, men musikken skal ha en brukervennlighet. Altså, du skal kunne høre på det mens du støvsuger, eller mens du tar oppvasken, ikkje sant, det skal være noe du kan forholde deg til uten at det krever en for høy grad av involvering. Det er ofte noe av det som representerer popmusikk i dag, og da er det helt klart at teksten ikke vil stå så sentralt.

L: Den plata her vil kanskje kreve litt mer av lytteren enn de to forrige. Den er veldig mørk.

R: Men går det an å støvsuge til plata likevel?

J: Det går an å støvsuge til den, men jeg vet ikke om resultatet blir så bra da. Jeg trur du vil komme til å overse et par viktige områder i leiligheten, rundt lampa og rundt senga. Det ville ikke blitt så grundig støvsugd som om du hadde hørt på Bruce Springsteen for eksempel.

Jon Ivar knasker trommestikker på Hulen.

Jon Ivar knasker trommestikker på Hulen.

R: Har dere tenkt på at det skal være litt krevende, eller er det bare blitt sånn?

J: Det har blitt sånn, men følelsen av plata, i forhold til de to forrige, er sånn at fortelleren, altså leadvokalen, trekker seg litt tilbake i rommet. Det er ikke så klaustrofobisk som de første platene, der leadvokalen er mer inn i ansiktet ditt, mens nå er det mer, jeg skal ikke si klang, men det er mer atmosfære rundt vokalen. Da får du en følelse av at du blir fortalt en historie fra en større distanse. Prog-referansen er kanskje litt tydeligere på denne plata, vi har et par låter som er over sju minutter, og det har vi ikke hatt tidligere. Yngve Sætre, produsenten vår sa at å mikse en låt med oss er som å mikse en hel plate til et annet band. Det er fordi det er veldig mange musikksjangre i ei låt. Det er jo et konglomerat av forskjellige stilretninger. Utfordringen har da vært å få det til å føles helhetlig, og ikke få det til å bli for defragmentert.

423841_10150607297655197_2003843671_n

Trekk tilbake folkens! Nothing to see here!

L: Yngve har gjort en fantastisk jobb med lydbildet. Det er et bedre regissert lydbilde enn det vi noensinne har hatt. Så selv om plata kanskje krever mer i utgangspunktet, så er det en mer inviterende lytteropplevelse faktisk.

R: Det er veldig mye som foregår i lydbildet på de to første platene. Dere høres ut som 20 mann!

J: Låtstrukturene er også veldig forskjellig på de to første platene, så det har på en måte vært et bevisst valg å ha et mer direkte lydbilde på de to, kontra denne siste plata som er mindre slitsom i den forstand, men det dreier seg vel i bunn og grunn om smak og behag.

L: En ting vi har gjort de siste årene er å istedenfor å legge ti melodier oppå hverandre så velger vi ut én melodi.

J: Mesteparten av prosessen har handla om å skrelle vekk ting kontra å introdusere nye ting. Det å ekskludere er det mest tidkrevende i en sånn prosess. Det gjelder også hele låter, vi har kasta sikkert 10-15 låter fra plata.

Major Parkinson har ikke bare én plate klar, de har alt låtmateriale klart til plate nummer fire også, som de forventer å få gitt ut høsten 2014 hvis alt går etter planen.

J: Vi oppdaget ganske tidlig i prosessen at det var et ganske klart skille mellom to forskjellige typer følelser.

L: Det er der Major Parkinson alltid har vært. Du har minst to helt forskjellige fasetter, og på de forrige platene har vi bare puttet alle disse fasettene på samme plate, men nå har vi delt det opp sånn at vi får ei plate som er veldig mørk og dyster, og så vil det komme noe som er helt annerledes.

R: Er dette en del av en helhetlig masterplan som dere har jobbet med siden starten?

J: Det begynte egentlig nå, og er kanskje et resultat av en modningsprosess. Vi er blitt eldre, og ser ting mer i perspektiv. Vi prøvde litt mer denne gangen å lage et mer helhetlig produkt, stemningsmessig.

L: Vi har gjort det før også, men ikke vært like knallhard med kniven som denne gangen.

J: Galskapen er der, men det er ikke et aktivt virkemiddel. Det er noe som kommer veldig naturlig for oss i prosessen. Det er ikke påtenkt galskap, det er bare måter å lage låter på som er naturlig.

Helt naturlig galskap!

Helt naturlig galskap!

R: Jeg leste at du var blitt sperra inne i en likkjeller for inspirasjon?

J: Det var for å skvise ut essensen av førsteplata, på ei låt som heter Silicon Hips. Sylvia Messi, produsenten vår den gangen, ville at det jeg sang skulle være troverdig. Veldig mye av teksturen i førsteplata dreier seg om lemlestelse og feberfantasier, ikkje sant, og da ba hun meg om å komme inn i en tilstand når jeg skulle synge, og være in caracter, og det var litt sånn jeg hadde tenkt sjøl, men hun fant en alternativ metode for å skvise dette ut av meg, så hun stengte meg ned i en gammel likkjeller som var under studioet. Der stengte hun meg ned en hel dag, og sa at jeg ikke kom ut før teksten var ferdig. Vi hadde organisert vokalinnspillingen til kvelden denne dagen, så når jeg kom ut av likkjelleren i åtte-nitida, så var jeg klar. Da hadde jeg vært der i 12 timer, og hadde litt av den klaustrofobiske følelsen, så da var det bare rett opp trappene, inn i vokalboden og spille det rett inn. Låta ble veldig in caracter, med en sterk følelse av å ville bryte ut av noe.

Kalkovn på smelteverket i Odda. Foto: Svein Harkestad

Kalkovn på smelteverket i Odda. Foto: Svein Harkestad

R: Hjelper det på galskapen å komme fra innerst inne i en dyp, mørk, norsk fjord?

J: Det ligger noen elementer der, ja. Lars er fra Mo i Rana, som er en ganske lik plass som Odda, hvor jeg er fra.

L: Men det har gått litt bedre med Mo enn med Odda.

J: Vi bodde rett ved siden av smelteverket da jeg var liten. Faren min jobbet deltidsskift på smelteverket, og han gikk alltid på jobb gjennom et lite hull i gjerdet, så når jeg skulle leke, gikk jeg gjennom det hullet, og inn til diesellageret og gjemte meg innimellom maskinene. Det var veldig spesielt, og det er mulig det har vært en påvirkning der, uten at det har vært bevisst. Men det ligger noe i dette klamme, innestengte, det at Odda er kilt mellom mange fjell, og det er et lite lokalsamfunn hvor folk lever veldig tett innpå hverandre. Du kan se på det som en skog av greiner der du har tettpakka skog, kontra en skog hvor trærne står langt unna hverandre. I en tett skog vil ikke lyset slippe ned til bakken, og det vil ikke bli grobunn for vegetasjon. Så Odda er kanskje ekvivalenten til en skog hvor trærne står tett, og greinene i det nedre sjiktet er døde, mens de i det øvre sjiktet folder seg ut og lager skygge på bakken.

Lars ler litt av dette svevende svaret, og jeg tenker at det kan jo ikke ha vært sunt for unge Jon Ivar å leke inne på smelteverket, kan han ha pustet inn noe som har satt seg på hjernen? Hva var dette pratet om ekvivalenten til en skog? Jeg tenker at det sikkert er viktig for den store sammenhengen, kanskje noen som er klokere enn meg setter pris på det, så jeg tar det med i artikkelen. Lars er tydeligvis enig i at Oddinger er litt rare:

Foto: Astrid Westvang http://www.flickr.com/photos/astrid/

Foto: Astrid Westvang
http://www.flickr.com/photos/astrid/

L: Det kommer jævlig mye spesielle folk fra Odda. Det ser ut som det brygger fram en spesiell type mennesker. Veldig mange folk fra Odda driver med kunst og kultur.

J: Det er jo blitt en litterær hovedstad i Norge på grunn av Litteratursymposiet og sånt, så det er en spennende utvikling. Vi prøver å følge den utviklingen litt, men ønsker ikke å være så litterære i tilnærmingen. Jeg synes egentlig det er litt skummelt å fusjonere de to sjangrene. Musikk skal få fram følelser som du ikke helt klarer å sette fingeren på, og det skal være hovedfokuset, snakker jeg veldig mye nå?

L: Neida, det er bra! Men ja, det skal være litt beyond words. Det handler ofte om følelser du ikke klarer å sette ord på.

J: – Jeg synes konseptet tilhørighet høres litt skummelt ut sammen med musikk. Mange søker tilhørighet, og er mer opptatt av artisten, hvor han kommer fra, heller enn å fokusere på følelsene musikken gir. Og den litterære tilnærmingen til musikk hyller gjerne artistene som synger om hjemplassen sin og lager realistiske skildringer fra sin egen barndom. Dette er typisk for singer/songwriter-tradisjonen. Jeg hører veldig mye på singer/songwriter selv, av den eldre garde riktignok, men det er en helt annen sjanger. Å prøve å være en singer/songwriter inni en progressiv kontekst, det er det ingen som har klart før. Du kan jo se på det som en utfordring, men Bruce Springsteen i Emerson, Lake & Palmer, det blir en kollisjon. Kanskje vi burde ha prøvd det i framtida?

R: Så du går ikke og brygger på et konseptalbum om The Rise and Fall of Odda?

J: Ja, å lage Bikubesong på meskalin, der veggene smelter! Ja, det kunne vært en spennende tilnærmelse!

Sommersingel om en morderisk berg- og dalbane.

Sommersingel om en morderisk berg- og dalbane.

Den nye låta, Impermanence, beskrives som mørkere enn tidligere MP-materiale, men jeg synes da at mye av det tidligere materiale deres er ganske mørkt også. Har de ikke alltid dvelt litt i skyggene?

L: Det er en veldig vinterlig følelse på hele låten. Samtidig som den har en silver linging av håp gjennom hele greia.

J: Den er mørk og kald. Den er veldig forskjellig fra det vi har gjort tidligere. Litt mer dynamisk kanskje? Etter den forrige singelen [Euthanasia Roller Coaster fra i sommer, journ.anm], som lå litt nærmere enn det vi har gjort tidligere, så tenkte vi at den ikke kunne passe inn på neste plate.

R: Impermanence er en ganske rolig låt til Major Parkinson å være. Får vi noe som trøkker litt mer også på kommende album?

J: Ja definitivt. Den slutter i totalt galskap. Den siste låta er det galeste vi har gjort. Du mister fullstendig fotfeste til virkeligheten når du kommer dit. Du blir tatt opp i en høyere instans uten at du vet helt hva det er. Det ligger en trygghet i de tre første låtene, og så kommer det et lite vendepunkt hvor du blir dratt ned mot purgatoriefjellet, og plutselig er du inne i et helt annet univers. Men den skogligheten ligger over hele plata likevel.

L: Men dette er jo vår oppfatning av plata! Det kan jo hende folk oppfatter den mye lysere?

J: Vi hadde en lyttefest nå nylig, og da var det noen som sa de fikk en maritim følelse.

L: Det hadde ikke vi tenkt over, men den er der den også.

J: Hva var det han sa, et sjørøverskip dekt med tjære, så det er mange assosiasjoner!

R: Dere har et bevisst forhold til helheten av et album. Det å høre musikken er en ting, men når lytteren også får platecover, vil vel det sette en stemning som dere har bestemt litt tydeligere?

J: Vi jobber med Martin Kvamme om coverdesign, og vi har fortalt ham at vi vil ha artwork som matcher den mørkere stemningen vi har prøvd oss på. Han har vært med på de to forrige platene, så vi har et godt forhold.

Tidligere bragder av Martin Kvamme

Tidligere bragder av Martin Kvamme

Crowdfunding (eller folkefinansiering som den norske utgaven av Wikipedia kaller det) er noe nytt og rart. Dette konseptet går ut på at fans av et band, eller tilhengere av et prosjekt, går sammen for å støtte dette bandet/prosjektet/filmen/whatever med penger før prosjektet er ferdigstilt. Noen ganger er det folket/tilhengerne/fansen som går sammen, andre ganger kan bandet/prosjektet/produsenten gå ut og be folket/tilhengerne/fansen om penger. Og dette har Major Parkinson gjort, med hell! De laget en nettside hvor de la ut en del objekter for pre-salg, til støtte for den nye plata. Dersom du hadde 9 euro, kunne du få håndskrevne tekster. For 25 euro kunne du få plata på CD før alle andre. For 125 euro får du en trippel vinylboks. Og for 1357 euro, en sang om deg selv. Prosjektet er nå avsluttet, og bandet har fikk inn 13.000 euro fra fans over hele verden!

L: Vi fikk inn 13.000 euro. Det var skummelt, for vi visste ikke hva vi kunne få inn. Den summen der dekker ikke det vi har lagt ut, men vi prøvde oss på dette tallet, og det gikk!

J: Det var utrolig befriende at vi klarte det. Vi tenkte det skulle være en lakmustest for hvor stor interessen var for oss. En sånn type crowdfunding kan være en slags wakeup-call.

L: Vi hadde et reelt behov for penger. Den forrige plata fikk vi en del støtte til, som vi ikke fikk denne gangen, så vi hadde et stort hull i budsjettet som vi fikk dekt gjennom crowdfunding. Så vi er veldig takknemlig for at det gikk!

Blir du klam i kløfta av svart plast? Da kan du glede deg til januar!

Blir du klam i kløfta av svart plast? Da kan du glede deg til januar!

J: Det var alfa omega for vinylopptrykk. Det er der den største kostnaden ligger.

L: Crowdfunding skjedde som et resultat av nødvendighet. Vi har spøkt litt med at vi er drømmebandet til den nye borgerlige regjeringen som tar tak i situasjonen og tar tak i det på egenhånd, uten sugerør i statskassa!

J: Vi nekter å ta imot støtte! Vi er kanskje det minst blålige bandet i verden egentlig…  Men det må ikke komme på trykk, for da får vi ikke støtte neste gang!

R: Jeg vet ikke om Erna leser ruzt altså! Hei Erna, trykk “liker” hvis du leser dette! Hva var det dyreste objektet dere solgte?

L: Det var en dame fra England som kjøpte en sang om seg selv for 10.000 spenn.

The Cardiacs - Is This The Life

The Cardiacs – Is This The Life

J: Det er en relativt lang historie dette, men det er et band fra England som heter The Cardiacs som starta en bølge av musikk på slutten av 70-tallet, i en sjanger som kalles «pronk» som er en blanding av punk og prog. Det var en progressiv utgave av progen. Så, punken tok livet av progen, men så tok de det beste fra punken og fusjonerte det med prog. På slutten av 80-tallet ble de en inspirasjon for band som Radiohead, Faith No More og veldig mange band som driver med alternativ rock i dag. De er forblitt et kultband, og fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente. Så for noen år siden fikk vokalisten, Tim Smith, hjerteinfarkt på scenen og havnet på sykehus. Etter dette ble det en innsamlingsaksjon til bandet, og veldig mange håpet på at de skulle komme tilbake og gjøre en reunionturne. Hun som kjøpte denne låten av oss for 10.000 spenn, arrangerer en festival i Manchester som er en hyllest til Cardiacs, og hun har booket oss til Manchester! Så hun, og Tim Smith, er store Parkinsonsfans, og går med MP-t-skjorter. Det er veldig stas for oss å få anerkjennelse fra dem!

L: Vi visste ikke om The Cardiacs før lenge etter at førsteplata vår var utgitt, også fikk vi høre fra mange forskjellige hold at vi hørtes ut som dem. Også fant vi ut at dette var et band som har gjort en ganske lik greie, bare 20 år før oss! Vi har ikke etterligna dem, men vi er inspirert av andre band som er inspirert av de, Faith No More, Pixies, Nirvana. Så det det dyreste vi solgte var altså en sang til 10.000 kroner, for å svare på spørsmålet!

R: Kommer den med på plata?

L: Nei, men den kommer kanskje med på plate nummer 4. Og det som er fint er at denne dama som kjøpte låta har et velklingende navn: Deborah Love Lewis!

R: Det må bli en hit! Kommer dere til å kjøre crowdfunding igjen?

L: Ja, men ikke med en gang. Jeg tror vi må gi fansen en liten pause.

J: Jeg fikk litt vondt av den der Idar Vollvik-tilnærmingen. Kom og kjøp, kom og kjøp, det er jo det verste vi veit, folk som har lyst å selge ting på Facebook, og som presser seg inn.

L: Vi var veldig påpasselig med å ikke være for aggressive i denne kampanjen, for det kan fort virke mot sin hensikt. Vår største frykt er å bli Idar Vollvik.

Foto: https://www.facebook.com/StiPa.Photography

Foto: https://www.facebook.com/StiPa.Photography

Crowdfundinga dro inn penger fra hele verden. Gutta forteller at alle verdensdeler er representert, og at bare halvparten av de 13.000 kom fra norske fans. Jeg spør om de er store i Japan, og får svar på noe helt annet.

J: Vi ser på Norge som en slags treningsarena. Du venter til produktet er perfeksjonert. Vi gir ut en plate, drar på turne, og så en til, også kjører vi den Genesis-løsningen, du vet forhistorien til Genesis, ikke sant, de første platene er veldig progressive, og ifølge Patrick Bateman, litt for artsy. Det var ikke før Genesis kom inn på 80-tallet at Patrick Bateman virkelig begynte å like Genesis, og da har han denne monologen i American Psycho om Genesis, da de virkelig begynner å få et definert lydbilde. Også tenkte vi – Å herregud, er vi i ferd med å bli Genesis? For på neste plate, etter denne, så skal vi begynne med litt synthbass og litt 80-tallssound, og bare begynne å gå litt mer i popsjiktet, og da ser vi for oss at vi blir Phil Collins!

R: Er det ikke typisk at eksperimentelle band blir mer poppa utover i karrieren? Blir man lei av å holde på med det samme?

J: Du blir lei hvis du bare gjør det samme, men hvis du klarer å gå inn i nye former vil du kunne fortsette, og det har vi muligheten til å gjøre nå; Å gå inn i nye former men samtidig beholde uttrykket som vi hadde. Jeg synes pop-sjangeren er veldig pirrende å operere i, nettopp fordi fallhøyden er så stor. For det verste som finnes i hele verden er mislykka kapitalister. Så om du prøvde å lage popmusikk men ikke fikk det til, da har du gått på trynet og er ferdig som artist. I alternativ musikk har du ikke den fallhøyden, du kan gjøre hva du vil, du kan kalle det freaky kunst eller hva du vil. Men i popmusikken står du helt naken.

L: Du kan rett og slett ikke gjemme deg bak diffuse formuleringer når du lager pop. Da skal det være umiddelbart altså.

J: Men det må være interessant, for sellout-pop er det verste som fins. Da mener jeg Stargate-typen. Samtidig har du god popmusikk som av og til treffer deg.

L: De siste fem årene som jeg har vært med i bandet, så har det gradvis samlet seg opp mer og mer låter som ikke har kommet med på platene, så det ligger et helt fjell av potensielle hits! Eller, det er kanskje ikke alle låter som er hits, men det er et fjell av mange forskjellige bergarter, hvor noe er kvarts, og noe er kråkesølv. Men det finnes hits der, hvis de blir gjort på riktig måte.

R: Dere hadde jo en liten hit på førsteplata?

J: Ja, Death In The Candystore fikk faktisk radiospilling! Den ble C-lista på P3, som kanskje ikke høres så bra ut, men det betyr at låta ble spilt opptil tretten ganger hver dag, og kjører full Vollvik! I tillegg så spilte Drillpikene oss hver dag.

L: Det som er morsomt er at det var den mest populære låta, så rundt ’08 – ’10 så var det alltid hæla i taket da den kom, men den har fadet litt de siste åra. Jeg tror folk er blitt litt lei Candystore. Så vi trenger en ny hitlåt!

J: Nå for tiden er det Heart Of Hickory som slår best an på konserter, kanskje på grunn av hoppefaktoren?

L: Men tilbake til fjellet, så finnes det ting som kan toppe alt, men først skal vi lage en mørk progplate!

Tilsett en dose Nick Cave og en klype gitarstøy!

Tilsett en dose Nick Cave og en klype gitarstøy!

J: Ja, mange av disse låtene krever et annet lydbilde. Se for deg Invisible Touch-plata til Genesis, så har du en pervertert Nick Cave-skikkelse som har rota seg inn i dette glossy pop-landskapet og bare lurer på hvor i helvete han har havna. Og i tillegg kan du ha veldig frenetiske gitarlinjer som roter seg inn i miksen. Men denne plata kommer nok ikke før til høsten neste år.

L: Selv om låtene er ferdige, så vil det ta litt tid å få ferdig uttrykket og sounden.

J: Vi har låtmateriale nok til at vi kunne slutta å lage musikk nå, og likevel hatt nok til å gi ut fire plater til. Så vi har et enormt overskudd å ta av.

L: Og fordelen vi har, er at dette er musikk som vi kan holde på med lenge. Nå er vi runda 30, men vi kan holde på til vi blir gråhåra uten at det ser patetisk ut.

J: Jeg gleder meg til å bli gammal, jeg ser for meg at den visuelle opplevelsen blir enda bedre når vi begynner å bli skikkelig gamle.

L: Det er enkelte sjangre hvor det ikke funker så bra, så vi har en fordel der.

J: Spiller du i Blink182 så ser det litt rart ut. Holder de på fortsatt?

Ikke vet jeg, men 17. januar kommer Major Parkinsons nye plate Twilight Cinema på CD, digitalt, og selvfølgelig svart, deilig, glatt, blank übersexy vinyl! Dagen etter bør du pelle deg på Ricks i Bergen og se dem live, før de tar turen videre til Oslo, Trondheim, Tromsø og Kongsberg, av alle plasser, uka etter.

Av Håvard Margido F. Aspen

Sjekk ut Major Parkinson på Spotify!