Intervju: Kal-El

– Fuck moderne! Man fikser ikke ting som ikke er ødelagt!

pakalKal-El får høre det hele tida: De høres ut som Black Sabbath. Pyro på P3, heavymetal.no, og selvfølgelig Ruzt, påpeker til stadighet at de frekt og freidig stjeler fra Black Sabbath, ja vokalisten høres til og med ut som Ozzy innimellom! Men uansett hvor mye pressefolk kaller de et Sabbath-coverband, påstår bandet selv at det aldri var meninga å høres ut som Birminghams mørke fyrster.

– Det er jo den største æren man kan få, sier vokalist Ståle Rodvelt aka Ulven over en øl på Inside i Bergen.

– Men det har aldri vært intensjonen. Når vi var i studio og spilte inn, så var jo ikke planen at vi skulle være så like som Sabbath som vi bare kunne, for hadde vi gjort det, så hadde det blitt helt annerledes. Vi vet jo ikke hvordan det gjøres! Vi vet hvordan det høres ut, men ikke hvordan vi får det til. Vi har bare gjort vår greie, og at det blir litt likt er litt tilfeldig. Det er stas å bli sammenligna, men det har aldri vært planen!

Jeg påpeker at de avslutter debutalbumet sitt med en Black Sabbath-cover, så helt tilfeldig kan det ikke være. Trommis Bjørn Harald aka Bjudas forsøker å bortforklare:

– Det var noe vi jammet på på øvingene, bare for å varme opp. Så ble det kjekkere og kjekkere å spille den, også er det en kjekke sang, og det er ikke så langt vekke fra det vi holder på med! Den ble spilt inn bare på innfall i studio, og vi hadde tatt oss et par øl, så den er ikke spilt inn edru!

DSC_7911Gitarist Roffe ser opp fra pilsen og kommer med aftenens største sannhet: – Hvis noen som spiller i hardrock eller heavymetalband sier at de ikke er inspirert av Black Sabbath, så lyver de.

Sabbath eller ikke, det viktigste er at debutalbumet Pakal som kom tidligere i år, er ei knalltøff plate. Men til tross for gode kritikker fra hele verden, er ikke vokalist Ulven fornøyd.

– Vi var vel mer heldig med den enn vi hadde trudd. Vi var ikke helt fornøyd. Det er egentlig mer lyd der enn det du hører. Det ligger mye lyd gjemt i miksen. Han som miksa hadde øreproblemer den siste delen av jobben, så vi var mer eller mindre heldig at det kom såpass greit ut som det gjorde. Men vi var på ingen måte fornøyd rett etterpå. Altså soundet er jo likt uansett, men det var en del nyanser der som ikke kommer godt fram. Det er for eksempel mye intrikat gitarspill som ligger gjemt. Hvis du hører godt etter på låta «Qp-9», så hører du at det er der, men det kommer ikke fram så godt som det var meninga. Men plata er som den er, og den er jo ikke dårlig!

DSC_7930Det er en tykk vegg av lyd på plata, og jeg liker det sånn. Det trøkker som faen, og høres autentisk 70-talls ut. Jeg er sikker på at mange kunne blitt lurt til å tro at dette var et band som kom i kjølvannet av Sabbath tidlig på 70-tallet.

– Da vi gjorde dette, så var min visjon å lage et så analogt album som mulig, sier Ulven, – selv om det er nesten umulig å gjøre dette 100%. Det skulle høres ut som det var gammalt, og det trur jeg vi klarte ganske greit. Vi jobba ikke så mye med det, for vi fant fort ut hvordan ting måtte være for å komme fra til det lydbildet. Hadde det ikke vært for den miksen på slutten som jeg er litt misfornøyd med, så hadde jeg vært jævlig godt fornøyd! Men jeg må si at i bunn og grunn så fikk vi fram det som jeg hørte i hodet mitt før vi gjorde det.

Det nikkes bifallende rundt bordet. Det er altså meg, vokalist Ulven, gitarist Roffe og trommis Bjudas som drikker og prater denne ettermiddagen. Liz, den tatoverte bassisten som møtte meg med en røyk utenfor inngangen for et kvarter siden har gått opp i andreetasjen for å gjennomføre lydsjekk før kveldens konsert. Vi andre har funnet oss et bord lengst unna inngangsdøra, og sitter midt mellom stanken av stekefett fra kjøkkenet og gammelt piss fra dassen. Heldigvis får vi øl til personalpris alle mann, så vi kan bedøve sansene våre. Hørselen blir bedøvd av Liz fra overetasjen. Det buldrer godt gjennom gulvet.

DSC_7926Kal-El fra Stavanger er, jeg skal ikke si unge, men fremadstormende! Kvartetten er tuftet på restene av blant annet Theatre of Tragedy og Six Eyes Lost, så de har lang erfaring med fuzzgitar og skinnbukser.

Bandet var Ulven sitt prosjekt i utganspunktet, forteller han meg.

– Det var min visjon som jeg har dratt de andre inn i. Men etterhvert så har de andre våkna og, om ikke våkna, så har de blitt mer stefedre. Jeg hadde en visjon som jeg hadde tygd på lenge. Hvordan bandet skulle se ut, hvordan vi skulle lyde, måten ting skulle gjøres på. Og jeg fikk Roffe ganske kjapt med på tanken. Jeg hadde låter, jeg hadde bandnavn, alt var på stell, så da var det bare å få med noen idioter som var med på ideen. Og det fikk jeg!

– Jeg var ikke vanskelig å be, ikke i det hele tatt! sier Roffe. – Før det gamle bandet vårt var avslutta så hadde vi jo planen klar. Vi spilte sammen tidligere, og så er vi jo begge store fans av gammel hardrock og stoner, så jeg var med med en gang!

– Det er litt uvanlig å starte sånn, sier jeg. – De fleste band starter jo som noen kompiser som jammer litt.

– Det var bare oss to, sier Ulven. – Vi hadde et par sanger, men ikke noe mer. Så ringte jeg til Bjørn Harald (Bjudas) og spurte om han ville være med å jamme litt så vi kunne prøve de nye riffene. Vi hadde et par bassister som kom og gikk, helt til vi fikk med Vegard Thorsen fra Theatre of Tragedy. Så allerede første gangen vi fire hadde session laga vi sangen «Falling Stone», og merka at det var en tråd der. Vi skulle spille på Musikkfest i Stavanger, men det ble bare den ene konserten. Men vi fikk en jævlig god feedback, for jeg trur ikke den type musikk hadde blitt spilt på lenge. Vi ble enige om at vi skulle spille inn de tre sangene vi hadde, og til slutt sa Bjørn Harald som egentlig var opptatt med et annet band at «OK jeg er med»! Men Vegard gidda ikke, han var lei av turnelivet og så at dette kunne bli mye jobb. Så fikk vi med Liz istedenfor, og siden har vi hatt den linupen.

DSC_7893

Selv om det er mye Sabbath og stoner i Kal-El, så høres det at de består av musikere med forskjellig bakgrunn. Rytmeseksjonen høres ut som de kommer fra en annen planet enn vokalisten og gitaristen.

– Liz er psychobilly så det holder, men hun gjør det på sin måte, og Bjudas er trashmetal fra gammelt av, så har han det med seg, jeg og Roffe har heavy metal-bakgrunnen, så det blir en miks av rare greier, forklarer Ulven.

DSC_7939– Jeg hadde ikke snøring på denne musikken da jeg kom inn! bedyrer Bjudas. – Når de begynte å spille sangene nedstemt, så tenkte jeg hva er dette for tull? Men det falt i god jord med en gang, og jeg kjente at jeg blir jo ikke yngre, og å spille med flat pedal blir jo ikke enklere med årA, så det er bedre å sitte og spille skamseint! Jeg har hatt trommelærere som Lars Ulrich og Dave Lombardo og John Bonham, og har lært alt sjøl gjennom de. Jeg prøver ikke å være de, men tar inspirasjon og finner en stil, og da blir det litt energisk uansett. Om jeg hadde spilt listepop hadde jeg vel likevel spilt flat pedal!

Listepop ja. Kal-El er vel så langt fra dagens P3-musikk som man kan komme, det er så umoderne at kidza antagelig ikke hører forskjell på dem og en ape som slår på en stubbe. Jeg synes selvfølgelig det er kembo-kult at det finnes band som tør å kjøre full retropakke, når alle dagens rockeband skal være så moderne, til og med Mastodon og QOTSA er blitt popband, så kommer det noen halvgamle siddiser og setter ned foten og sier «Føkk it, vi speller rocknroll»!

Ikkje sei det navnet eingong! sier Ulven når jeg nevner Josh Homme og gjengen.

– Når vi ser på anmeldelser, så er det en ting som går igjen, og det er at det ikke er noe nytt. Men det har aldri vært planen! Planen er å spille ting vi synes er kult!

– Vi tenker ikke «kan vi putte inn noe synth eller en blåserekke her for å gjøre det moderne». Fuck moderne! Man fikser ikke ting som ikke er ødelagt! sier Bjudas.

DSC_7896

– Når jeg la fram dette prosjektet, så var planen at det skulle det være en retrostil på hele bandet, forteller Ulven. – Pulp sci-fi var det jeg ville ha. Så prata jeg med en fyr i Stavanger som lager kule bilder, og spurte om han kunne lage noe kult til bandet vårt. Så kom han med det som er coveret på Pakal, og vi ble slått i bakken alle mann. Det var jo akkurat sånn vi så for oss! Det er vi som staker kursen videre framover, og er klar på at det er sånn vi vil ha det. Og vi trives i det hjørnet der! Så hvorfor skal vi gjøre noe som vi ikke synes er noe?

NRK har nylig lagt ut dokumentarserien «Metal Evolution«, eller «Tungrockens Historie» på nett-tv. Der så jeg en psykolog som snakket om at uten rockemusikk ville det vært mer vold i samfunnet, fordi vi får utløp for både utrygghet og aggresjon bare ved å høre på rockemusikk, men særlig ved å høre det live. Jeg synes dette er et interessant tema, og spør bandet om hvilken funksjon de tror rockemusikk har i dag.

– Er det et seriøst spørsmål? svarer Ulven som tydeligvis mener dette spørsmålet har et opplagt svar, men han svarer likevel: – Det er så enkelt som så: Folk trenger rockenroll fordi det er en frigjørelse. Det er halvannen time med gje-faen-øyeblikk. Har du hatt en skikkelig dårlig dag på jobben og går på en rockekonsert etterpå, så kan du ta deg faen på at smilet kommer ganske kjapt. Jeg tror det er en ventil for tidsklemma og alt det der marakkelet som vi lager sjøl, vi trenger ventiler av og til for å lette litt på trykket, ellers kommer vi til å kollapse alle mann. Du kan sitte og høre på tyggegummi-pop, men det er ikke det samme.

DSC_7902– I dag er det masseprodusert musikk som gjelder, fortsetter Bjudas. – Det du ser er glansbilder på TV, og de synger låter som 17 mann har skrevet. De får beskjed om hvordan låta er, så bare syng. Dytt den ut og tjen penger. Jeg er av den gamle skolen: ta fire folk, sett de sammen, kjør ideer, og det er det jeg håper publikum vil høre.

– Jeg tror det utløser noen endorfiner når man er aktiv på en konsert. Det frigjør noen knuter i kroppen, sier Ulven. – Du skal føle at du er på en plass hvor det er litt utrygt. Det skal være litt greier, men den viktigste grunnen er å komme seg vekk fra dagliglivet. Når du kjører bil, og du skrur opp en sang du liker veldig godt, så skjer det noe med pulsen din. Det kommer vi aldri vekk fra, det er noe primalt som ligger der. Det er noe med den 120-beaten som trigger noe i mennesker. Det kan sikkert forklares fysisk, ring Steven Hawking, kanskje han kan svare!

Jeg ringte Steven, og etter 20 minutter hadde han sagt «I don’t listen to rock music» før han la på.

Metalbyen Stavanger. Foto: https://www.flickr.com/people/ronnybhagen/

Metalbyen Stavanger. Foto: https://www.flickr.com/people/ronnybhagen/

Med band som Kvelertak, Purified In Blood og Jagged Vision har Stavangerregionen befestet seg som en god by for hard musikk Jeg spør Ulven hvordan han synes miljøet i byen hans er.

– Det er rimelig brutalt. I og med at Kvelertak flyter så høyt, så vil alle være Kvelertak. Vi står gjerne litt på sida, mens alle kidsa skal spille knallhardt. Det har vel egentlig vært tradisjon for det i Stavanger helt siden black metal-bølgen og alle disse gothebanda slo gjennom i utlandet, men det har alltid vært nisjer. Det er et bra miljø, for all del! Vi er jo ikke så mange. Alle kjenner alle, og det er viktig for distriktet og miljøet at det går veien. Så det er bra miljø, litt lukka kanskje for menigmann. Man må være en del av miljøet for å få oversikt over hva som skjer. Tidligere var det mye stoff og sånt som ødela for mange band, men det er det lite av nå. Det å ta seg en øl er mye mer det folk gjør enn å stappe seg full av andre substanser, noe jeg synes er helt fint.

Jeg har inntrykk av at det er flere og flere snille og flinke gutter som begynner å spille gitar, før var det bare rebelske utskudd som måtte få utløp for faenskapen sin gjennom musikk og hærverk. Er musikkmiljøet blitt snillere? Hva har skjedd?

– Jeg tror det er fordi band som Metallica har åpna øynene til mange flere, ,svarer Ulven. – På 80-tallet når vi vokste opp, var det et veldig snevert miljø. De som var i det miljøet ble sett på med skrå blikk, for det var jo sex, drugs and rock & roll. Men det har forandret seg i og med at banda har fått mer sosialt gehør, uten at noen har stoppet dem. Så band som Metallica har vist at det går an å gjøre dette her og være snille gutter likevel.

– Men er det ikke litt kjedelig at det er Justin Bieber som hiver TV-en ut av vinduet? Hva skjedde med Keith Moon-typene?

Original troublemaker Keith Moon. Foto: https://www.flickr.com/photos/jlacpo/4475261/sizes/o/

Original troublemaker Keith Moon. Foto: https://www.flickr.com/photos/jlacpo/4475261/sizes/o/

– Jo, men det er for påtvunget. Det ligger nok mye frustrasjon bak. Husk at den gutten er aleine, han er ung, han har sikkert få folk som forstår hva han går igjennom. Han har ingen å stå til ansvar for. Det var det som skjedde med Mötley Crüe også. De var 20 år og hadde rauva full av penger og brydde seg ikke om en drit. Men jeg tror han er misforstått og aldeles på bar bakke uten noen til å støtte seg. Jeg tror ikke Justin Bieber er et ondt menneske. Jeg tror bare han er frustrert. Jeg har sympati for det presset han er under, men jeg har ingen sympati for den musikken han lager. Den skal jeg vedde på at djevelen har tatt til seg.

Jeg har prøvd å få gjengen i bandet til å lette litt på rockenroll-maska, men de er visst pur rock & rol i alt de sier å gjør. De går kledd i svart, røyker og drikker øl, hater popmusikk og kapital. Jeg spør om det hender at de smughører på gamle jazzplater og nipper portvin en gang i blant.

– Det kan kanskje ikke kalles jazz, svarer Ulven, – men jeg har en hang til Frank Sinatra innimellom.

Roffe innrømmer at han faktisk eier et par plater av Miles Davis. Skulle bare mangle, spør du meg.

DSC_7911– Det er noen nye band jeg må høre på fordi dattera mi liker det, sier Ulven. – men det betyr ikke at jeg liker det. Eldstegutten har funnet ut av det. Han er kjempestor Ghost-fan. Jeg synes det er Abba med fuzz, men det får gå! Det er langt mellom de nye gode bandene. Det er for mye oppskrifts-rock. Det blir ikke ekte nok, det høre kanskje gammelmannsaktig ut, men sånn er det. Det blir for systematisert og kommersielt.

– Apropos det, sier jeg, – har dere noen forhåpninger om å tjene penger selv på musikken?

– Vi har sagt at vi står denne bølgen ut så lenge den varer, og vi har såvidt startet stigningen. sier Ulven, og forteller at de snart skal lanseres i Japan. – Vi har fått CD-plate som skal gis ut, og jeg skal bort og gjøre radio- og TV-intervju i oktober. Vi har gjort det her så lenge med andre band, at jeg tror ikke vi skjønner selv hva som skjer her. Vi har det såpass kjekt akkurat nå, og er veldig kreative. Det er utrolig kjekt at vi skal gis ut i Japan, og det er kjekt at vi har et plateselskap som bryr seg og synes dette er viktig å få ut. Det hadde vært fint å komme så langt at vi kunne betale regninger med bandet, men inntil videre må vi ha dagjobber hele gjengen. Men hvis den dagen kommer at vi kan ta et valg, så er vi innstilt alle sammen på at det er Kal-El som vinner.

– Spiller dere mye i Norge?

DSC_7884– Vi har spilt ganske mye i Norge, svarer Ulven. – Vi har spilt sammen i ett år, og har gjort ca. 20 konserter i Norge. Vi skal til Nederland å spille i das Haag, vi har et større potensielt marked i utlandet enn i Norge. Norge er delt i fire sjangere som jeg ser det. Du har black metal, som er kjempestort, så har du Kvelertak, Skambakt og Gluecifer/Turbonegrorocken. Det er de fire. Vi detter aldeles på utsida av alt det det. Men de som er involvert i de banda jeg har nevnt, har sagt at vi er et friskt innslag. Seltzer sa at han var vokst opp med denne musikken, og det er jo kjekt!

– Er dere i gang med noe nytt?

– Ja, svarer Ulven. – Det blir litt blanda drops denne gangen og. Det blir alt fra blodtung og seigt til ja, litt poppa faktisk! Når jeg har hørt på den låta lenge nok, så tenker jeg at det er en popsang! Refrenget er faktisk litt for catchy! Men når vi fikk til låta i øvingslokalet, så sa alle WOW, dæven dette var greier. Men nå begynner jeg å se svakheter. Eller kanskje det bare er egoet mitt som begynner å pirke.

– Jeg tror at vi er inne på et eller annet, sier Roffe. Vi er voksne folk og har vært ute en vinternatt før. Det var ikke bare å hoppe på en platekontrakt, det var veldig gjennomtenkt. Jeg tror veien framover er sånn at vi har tyngden til å ta de rette valgene. Hadde vi vært 18 år så hadde det bare vært tut og kjør. Vi har det ikke travelt, veien blir til mens vi går, men vi vil jo ting! Vi sier aldri nei til å spille, vi tar kosten sjøl, og betaler alt sjøl. Vi sier ikke vi ikke kan komme hvis vi ikke får penger. Vi må markedsføre oss på et vis. Jeg gjorde kanskje en liten brøler. Vi skulle spille på Toten, så ser jeg at alle bandene hadde t-skjorter til 150-200 kroner. Og det er jo ingen som kjøper skjortene til alle disse ukjente banda, tenkte jeg. Så mens Ståle lå og sov, så tok jeg bagen med t-skjortene våre, og sneik meg ned bort i salgsboden og ba de som sto der om å gi de vekk, alt sammen! Ta CD-platene og! Når Ståle kommer med så ser han masse folk med Kal-El-skjorter, og trur at vi har solgt alle sammen og tjent penger! Så da må jeg fortelle hva jeg hadde gjort Men vi vant mye på det. Før vi begynte å spille så hadde folk Kal-El-skjorter på seg, de gikk rundt på festivalområdet og var reklameplakater! Vi er jo i startfasen, som du sa. Vi er voksne folk med ungdommelig glød!

kal-el_noir_web

Ulven forteller at de tar sikte på å gi ut neste plate i løpet av sommeren 2015. Debutalbumet ble utgitt på egenhånd i 500 eks, før plateselskapet relanserte den i mai i år, dog bare på CD og digitalt.

– Vi har lyst å få den på vinyl, sier Ulven, – men plateselskapet har sagt at de ikke vil gjøre noe med det ennå, fordi trenden er at folk laster ned og streamer. Så de vil først og fremst få toppa digitale kanaler, og så gi ut på vinyl senere til de som vil ha det.

Men først skal de altså bli big in Japan!

– Det er jo spennende at et lite band fra Norge kan få asiater til å hoppe litt, mener Ulven. – Når folk kommer og skal ha autografen blir vi litt satt ut. Folk kommer bort på gata og skal ta selfies med oss. Det er litt rart. Det har gått litt fort. Jeg hadde ikke trudd at det skulle ta sånn av. Men vi har vel truffet en nerve. Det er jo dette vi vil, og det er dette vi brenner og lever for. Lage musikk, spille den for folk, og se reaksjonene til publikum.

Kal-El spiller i Bergen igjen 29. november. I mellomtiden kan du sjekke ut bandet på Spotify og sånn, eller prøve å oppdrive en fysisk utgave på 90-tallsmediet «CD«! 

Av Håvard Margido Aspen

943324_241600529297969_1709583852_n

2 Kommentarer

  1. Trenger vel strengt tatt ikke å omtale qotsa på slik en negativ måte, det er lov å utvikle seg musikalsk sett og i den forstand er queens of the stoneage nytenkende og kreative og har utviklet seg til det bedre. Min mening såklart.
    Spill den type musikk dere ønsker, men ha respekt for nytenkende artister som vil skape noe nytt, hadde vært kjedelig om alle skulle henge igjen i samme sjanger.

    Ellers vil jeg ønske dere lykke til med lansering i Japan :-)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Ruzt.no

Theme by Anders NorenUp ↑