ALT BLIR BEDRE MED DUCT TAPE

Albumet City Of The Sun er ute nå!

Albumet City Of The Sun er ute nå!

Apollon i Bergen, mitt sedvanlige åsted for intervjuavtaler, er smekkfullt denne mandagen, men den alltid upåklagelig trivelige betjeningen på byens beste platesjappepub lar oss få sitte i bakgården, så lenge vi ikke tar med oss alkohol ut. Jeg puster lettet ut da jeg innser at jeg slipper å spandere øl på hele bandet. Så får det heller gå at min nyinnkjøpte 20-pakning med Lucky Strike blir halvtømt i løpet av en liten time.

Seven Impale er Bergens yngste prog-band og består av svigermors drøm Stian Økland på vokal og gitar, travelt opptatte Erlend Vottvik Olsen på gitar, filosof Tormod Fosso på bass, sunnmøringen Håkon Vinje på tangenter, Fredrik Mekki Widerøe på trommer, og lillebror Benjamin Mekki Widerøe på saksofon. Bandet gav ut en EP i fjor, til jublende kritikk både fra prog- og metalmiljøet, norsk og internasjonal presse. Det er ikke tvil om at dette er et band med både talent og ambisjoner, til tross for en aldersmessig modalverdi på 22 år. Selv er jeg ikke overvettes interessert i prog, men etter å ha hørt på debutalbumet «City Of The Sun» ble jeg virkelig nysgjerrig. Plata ligger godt forankret i 70-tallets klassiske prog, med nydelige vokalpartier, en jævlig stødig rytmeseksjon med masse trøkk, og virtuoseri av høy klasse. Stian er klassisk utdannet innen sang, men gutta har også de klassiske rockereferansene i orden.

Jeg har alltid elsket Deep Purple, Sabbath og disse gode gamle gutta, forteller Stian. For ordens skyld stiller Håkon i DP-skjorte bare for å understreke at de egentlig er ganske rocka. Det er nemlig ganske mange jazzete innslag i Seven Impale, og tidligere i år ble de booka til Oslo Jazz-festival, noen måneder etter at de spilte på Inferno i Oslo.

Metal og jazz er de to musikksjangrene som har de beste miljøene, sier Benjamin. – Både når det kommer til konsertkultur og arrangement. De er flinke til å gjøre sånne ting, og å få band til å føle seg hjemme på scenen.

– Det er en personlig prestisje som ligger litt høyere på jazzfestival, forklarer Håkon. – Vi har spilt en del på metalfestivaler, Hole in the sky og denslags tidligere. Nå har vi lyst å vinne en ny medalje, og jazzfestivaler henger høyt. Nattjazz, der er vi gjengangere alle mann! Det ville vært en passende festival for oss å spille på, på grunn av sjangerbredden. Det er ikke bare trad-jazz, de tar inn Farmers Market og Motorpsycho sammen med Karpe Diem.

– Har de ringt dere?

– Nei, men hvis de ønsker å booke oss så trur jeg nesten vi kan finne på å si ja!

Det gjelder å ha god oversikt når man spiller prog-jazz-rock-metal!

Det gjelder å ha god oversikt når man spiller prog-jazz-rock-metal!

Seven Impale. Jeg må innrømme at navnet ikke sier meg noe som helst, men så hender det ganske ofte at en del referanser går meg hus forbi. Jeg har hørt på tekstene til plata, og av disse kan man kanskje anta at det ligger noe bibelsk bak. Jeg tar sjansen på å framstå som en uutdannet tølper, og spør.

– Ja, det er et godt spørsmal, svarer Stian. – I utgangspunktet fant vi vel navnet før det ble tillagt noe særlig mening. Jeg satt og drodlet litt på bussen og planla å starte et nytt band, for jeg hadde nettopp sluttet i et annet band, som var ganske dødfødt, kan du si. Det het «Stilborn» altså…

Tormod slår en bara-bisj! på det imaginære trommesettet sitt.

– Takk for den! responderer Stian. – 7 er et symbolsk tall. Impale, som i aggressiv indoktrinering. Det handler kanskje litt om religiøs indoktrinering, om hvordan religion besudler mennesket. Det er vel blitt tillagt litt religionskritikk i ettertid og, ettersom tekstene våre er blitt til. Vi er vel hardbarkede ateister/agnostikere hele gjengen!

Gjengen bifaller med nikk.

Debututgivelsen BEGINNING/RELIEVE fra 2013.

Debututgivelsen BEGINNING/RELIEVE fra 2013.

– Navnet Seven Impale låter ganske hardt, mener Stian. – Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra folk som mener at det høres ut som et black metal-band. Men utgangspunktet når jeg startet bandet, var mer klassisk hardrock! Så jeg tenkte at jeg ville ha ordentlig rockeorgel, og et tungt komp!

Jeg lurer litt på hvordan, eller hvorfor, man starter et prog-band. Mange som starter rockeband har gjerne behov for å få ut aggresjon eller kanskje for å si noe. Arbeiderklasseungdom fra Detroit eller sosiale utskudd fra New York. Men hva er det som driver ungdommer som har lyst å spille prog?

– Jeg føler at vi lager musikk for å tilføre noe i musikknorge, og også globalt, på samme måte som band vi liker har gjort, sier Håkon. – Vi har lyst å lage musikk som er interessant å høre på mer enn en gang, ved å forsøke å uttrykke flere forskjellige ting i en sang, ikke bare én stemning. Låtene handler ikke om at «nå er jeg sint og skal drikke øl» eller «Fuck you Maggie Tatcher».

– Men vi forsøker å ha hovedfokus på musikken, fortsetter Erlend. – Det er ikke budskapet som kommer i første rekke.

Benjamin skyter inn: – Vi har vel heller aldri gått inn for å lage prog, vi spiller bare den musikken vi føler er naturlig.

Prog kalles også ofte for kunstrcock. Jeg spør derfor: – Er prog mer kunst enn rock?

Kunstrocken lever!

Kunstrocken lever!

– Det er jo ganske pretensiøst å kalle sin egen kunst for mer «kunst» enn andre sin kunst. All kunst er jo kunst, og det er vel egentlig en smakssak. Men helt objektivt sett så er prog mer krevende musikk å spille og å høre på enn rock. Men selv om vi krever litt av lytterne, så gir vi mye tilbake også, ved at det låter fint! Selv min mor, som mener at mye av det vi spiller bare høres ut som bråk, liker mange av de fine melodiene våre. Og det er dette som kan tiltrekke seg folk som vanligvis aldri hører på prog. Det å kunne treffe for eksempel foreldregenerasjonen, som er vokst opp med Pink Floyd, er en liten bonus! svarer Tormod.

Jeg føler meg truffet. Er jeg en del av foreldregenerasjonen nå, siden jeg har to unger? Jeg foretrekker iallefall Pink Floyd framfor Yes, men Seven Impale er absolutt verdt pengene, selv for en noldus som meg som synes det meste av prog bare er ræl og egorunking. Så det treffer absolutt, uten at det går på bekosting av det kunstneriske!

– Jeg husker første gangen vi fikk tilbakemelding om at vi høres ut som Colosseum og King Crimson og 70-talls progband som vi aldri har hørt på, sier Fredrik. – Vi har jo bakgrunn fra mye mer tilgjengelig musikk enn det, vi har aldri gått inn for å lage King Crimson. De største inspirasjonene våre har vært Pink Floyd, Alice In Chains og mye mye streitere musikk enn hva disse sære gamle engelskmennene lager, så jeg tror det er der vi får det fra, denne bonusen at vi klarer å treffe ganske mye folk som er generelt musikkinteressert fordi vi har elementer fra mer tidløse band som Pink Floyd. Jeg tror ikke jeg har møtt mer enn en håndfull mennesker som sier at de ikke liker Pink Floyd.

Stian fortsetter: – Vi har aldri gått inn for å gjøre det mer utilgjengelig. Og det har vi snakket om når vi har skrevet musikk, at OK, ja det er kult å leke med ting, og å formatere det musikalske materialet vårt og klippe opp og legge til dissonanser og sånt, men vi har jo lyst å kunne høre på dette selv uten at det skal være så utfordrende at vi kun ender opp med en akademisk tilnærming til det. Men selvfølgelig, jeg trives med å lage musikk for min egen utviklings del.

Stålende kritikker! Faksimile fra Norway Rock Magazine

Stålende kritikker! Faksimile fra Norway Rock Magazine

– Vi er veldig flinke til å utfordre hverandre. Det er veldig sjeldent at vi skriver ferdig en låt hver. En kommer kanskje med et utgangspunkt, også får de andre lov å tilføre egne elementer, sier Tormod. Og da må jeg spørre om noe jeg alltid har lurt på: – Går det egentlig an å skrive en proglåt helt alene?

– Nei, sier Stian, – det blir vel kanskje ikke så progressivt da. Man lærer mye av hverandre. Jeg er vel den eneste i dette bandet som har hatt en skolegang innenfor musikk. Så jeg kommer gjerne med akkordteorier og den slags. Alle i bandet er veldig gode rytmisk, med underdelinger som ikke ligner grisen. Og der har jeg fått veldig mye, for jeg er mer melodisk og harmonisk. Min tankegang ligger mer i det klanglige.

Stian kommer altså med noen harmoniske melodier, og så kommer de andre og ødelegger med slegge, og setter det sammen igjen med gaffateip.

– Vi ødelegger litt, og så setter vi det sammen igjen, sier Benjamin. – Vi andre har kanskje et rytmisk utgangspunkt, og tenker at dette må vi sette sammen. Og hvis det blir litt mye det samme, så kommer Stian med noen fargerike akkorder. Hvis noen har kommet til et punkt i låtskrivingsprosessen og føler at det ikke er noe vits i å gnure videre på dette, så er det alltid en annen som har noe å komme med.

– Når vi var i studio var Stian sin jobb å få det hele til å flyte litt. Siden musikken er så taktfast, må vi ha et element som drar det litt ut. Vi måtte ha Stian til å ikke forholde seg så mye til rytmen, noe som er stikk motsatt av hva han gjør i det klassiske, sier Fredrik.

Det som plager meg, og sikkert mange andre, mest med prog; plutselig kommer det et dritfett riff som varer i 12 sekunder, og så er det over. Og da tenker jeg: Hvorfor kunne de ikke ha laget en fireminutters låt med det riffet der?

Stian sier at de har det litt sånn selv også. – Det vi har på denne platen kunne sikkert vært utgangspunkt for tre album med streit rock! Men det er ikke i vår natur som band. Vi er veldig progressive i tankegangen og lurer alltid på hva som kommer etterpå.

I tillegg til Pink Floyd og Alice In Chains, har Seven Impale en inspirasjon som også er ganske vanlig hos progband. Stian studerer klassisk sang ved Griegakademiet i Bergen, og trekker dette inn i Seven Impale så mye han kan. Rockevokalen har han sluttet med.

– Rockevokalen er vel litt død hos meg nå. Jeg ønsket i begynnelsen å kjøre litt moderne metal-greie med moderne metal-vokal og sånt. Men så fant jeg ut at det sugde jeg noe så jævlig på, så det var bare å drite i! Dessuten gjør det vondt, og når jeg begynte med klassisk sang fant jeg ut at det var bare å glemme metal-vokal. Jo lengre jeg er kommet inn i det klassiske sangfaget, jo mer er jeg opptatt av god og sunn sangteknikk. Forskjellen blir vel heller på hvordan jeg presenterer teksten. I klassisk sang er det veldig mange som glemmer bevisstheten til teksten de synger, siden de ikke har et eieforhold til den. Mange sangere har veldig flotte stemmer, men de blir litt sånn fake it til you make it. Det blir veldig fint klanglig, men de tenker kanskje at folk ikke skjønner italiensk uansett. Men pokker heller, du har en tekst å forholde deg til, og da skal du formidle den teksten, du skal være den teksten. Det tror jeg er en bra ting å ta med seg.

Fredrik forteller om når Stian begynte å synge i Bergen Filharmoniske Kor: – Vi hadde ikke holdt på så lenge da, så det var kanskje der det startet, at han fikk en klassisk sanglærer som giret han opp, samtidig som besetningen vår begynte å ligne mer og mer på Jaga Jazzist, så da fant vi ut av vi er jo ikke egentlig noe metalband! Så den nye retningen kom ganske naturlig.

Finn Stian! Foto: http://www.harmonien.no/

Finn Stian! Foto: http://www.harmonien.no/

Også bassist Tormod har erfaring fra klassisk musikk: – Jeg har spilt klassisk musikk siden barneskolen. Jeg spilte cello. Jeg hadde aldri det varme, nære forholdet til det. Det var foreldrene mine som sto bak pisken og skulle tvinge meg til å øve og bli flink klassisk musiker, noe jeg ikke kunne fordra den gangen, men som jeg selvfølgelig er veldig glad for i dag når jeg får brukt kunnskapen til å utøve den musikken jeg selv vil.

Hvor skal man begynne? Mitt tips: Drit i Zappa, hør heller på Seven Impale!

Hvor skal man begynne? Mitt tips: Drit i Zappa, hør heller på Seven Impale!

– Det er en del ting jeg hører som kjeder livet av meg, sier Benjamin om sitt eget forhold til klassisk. – Og så får jeg avsmak på hele konseptet. Men det går litt opp og ned. Det avhenger av hva jeg hører, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne for å finne ting jeg liker innen klassisk. Men av og til hører jeg ting som jeg synes er helt fantastisk, og tenker at jeg definitivt burde hørt mer på klassisk. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Litt som med Frank Zappa, jeg vet det er dritkult, men det er så mye at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne.

Debutplata «City Of The Sun» kom ut mandag denne uka, til foreløpig strålende kritikker. I skrivende stund er regntunge skyer på vei inn fra Sotra for å legge seg som et bekmørkt og vått teppe over Bergen, og jeg lurer på om progrockere også har humor, som kaller plata si «City Of The Sun».

– Altså, vi kan fleipe med det, men det er vel ikke ment som humor, sier Fredrik. – Det var flere ting som falt på plass etterhvert. Vi hadde en viss tematikk, men det var vanskelig å finne et navn på platen som samlet alle de forskjellige bitene. Altså, Bergen er jo egentlig City of the Sun, for det er ingen ting som er så vakkert som når det er sol her, selv om det bare er ti dager i året. Og så spilte vi platen vår inn i et studio som heter Solslottet. Og så fant jeg en bok av en gammel italiensk filosof (La città del Sole av Tommaso Campanella, 1602 journ.anm.), hvor han hadde skrevet om et utopia hvor all religion er vekke, og i motsetning til hvordan man føler det er i vårt samfunn i dag, så fikk man tilbake det man gav i samfunnet. Og det syntes jeg spilte fint inn i tematikken vi har på platen, både filosofi om livet og døden, men også religionskritikk og sånne ting. Så det var veldig mange biter som falt på plass med den tittelen der.

Gud er død, og det er Berit sin feil!

Gud er død, og det er Berit sin feil!

En karakter som dukker opp i tekstene på plata er The Black Dressed Woman. En kvinne som, ifølge Stian & Co., er så fantastisk at selveste Vårherre gav blaffen i menneskeheten henne.

Vi kaller henne Berit, forklarer Stian. – Utgangspunktet er litt morsomt. Låta Extractions hadde arbeidstittel «Berit», fordi den ble skrevet mens stormen Berit herjet her på Vestlandet for tre år siden. Ellers har vi vel egentlig ikke tenkt så mye på det, annet enn at det er fint å ha med noe litt mystisk. Hun er vel litt trollkvinneaktig, litt sånn som pesten i Kittelsen sine tegninger, men kanskje litt mer menneskelig og yngre kvinne. Og vakker!

– Det er litt Stian sin greie, påstår Benjamin. – Han er glad i vakre kvinner. Og vin. Og sang.

I kveld er det releasekonsert på Garage, som gutta gleder seg noe helt sinnssykt til.

Det tror jeg kommer til å bli det gøyeste vi noensinne har gjort. Vi har aldri før fått anledning til å spille et så langt sett og gjøre så mye ut av det, sier Fredrik. – Og det er vårt navn på plakaten, bare oss, ingen andre. Vår potensielle fanbase er nok ikke en veldig stor prosentandel av befolkningen, så for vår del så er det bare å komme oss til større steder, med større scener for vår type musikk. Garage her i Bergen er vel det nærmeste vi kommer hvor vi kan spille en kveld, og folk kommer rekende ned fordi de liker det de hører. Men det er ikke mange sånne plasser i en liten by som Bergen, selv om det i forhold til innbyggertallet er en sinnsyk kulturby!

– Det kommer til å være enklere å få til ting når vi har en plate ute, sier Håkon. – Men målet er utlandet, og å sanke inn det publikum som finnes.

Stian mener at London er en by som ville passet dem godt, og at de har allerede fått litt kontakt med folk der borte. Men først skal altså Bergen og Norge erobres, ved hjelp av plata City Of The Sun som er få kjøpt, streamet og lastet ned NÅ! LP-versjonen kommer forresten 12. september, som i følge Stian kommer til å gjøre seg umåtelig bra. – Coveret er perfekt til det formatet! sier han, og oppfordrer vinylfantastene til å storme til Apollon, Big Dipper eller PK neste fredag for å slå kloa i et fersktrykket eksemplar!

Av Håvard Margido Aspen