– Se Motorpsycho bestige

innsiktens tinder!

MotorpsychoPosterVi er ikke stjernejournalister i Ruzt. Vi er ikke Robert Christgau og Lester Bangs. Vi er ikke David Fricke og Mick Wall. Vi er bare et par low-lifers som digger å komme inn gratis på konsert og drikke mengder med øl mens vi prater med musikere. Derfor er det ekstra gøy når man får avtale med et av Norges største band, som det heller ikke florerer av intervjuer med. Men saken er den at Motorsycho fyller 25 år, har omsider fått seg egen nettside, og kanskje er de på vei til å bli litt mer tilgjengelige for publikum og presse? 

– Tja… Vi har jo i alle år abonnert på Led Zeppelin-tesen der ‘unavailability breeds mystery’, og latt det være måten å deale med det på, men har etterhvert innsett at hvis du ikke har en digital presence i den moderne verden, finnes du rett og slett ikke! sier Motorpsychobassist Bent Sæther. – Akkurat det blir jo for dumt, så vi har endelig tatt ansvar og ser på dette som enda en del av forvaltningsoppgaven det å ha holdt på i 25 innebærer. Så nå må vi bare gjøre det beste ut av det og prøve å kvalitetssikre denne biten også.

Motorpsycho har altså holdt på i 25 år. 25 år høres kanskje ikke mye ut, du som leser dette er sikkert eldre enn det sjøl, og føler deg nok fortsatt som en ungdom. Men for å sette det i perspektiv, her er en liste over andre ting som er 25 år i år: Nintendo Gameboy, Osebergfeltet, Fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia, «Kjære, jeg krympet barna» og Ted Bundys lik. For 25 år siden begynte jeg i første klasse på Orkanger Barneskole, og var på ingen måte klar over Motorpsychos eksistens. Mitt musikalske høydepunkt i ’89 var å spille Øystein Sunde-plater på 45 rpm.

Det tok riktignok et par år etter oppstarten før den første Motorpsychoskiva kom ut, men det er likevel på sin plass å gratulere, og samtidig spørre om det blir fest!

– Takk du! svarer Bent. – Ingen store festplaner enda nei – ihvertfall ikke i betydningen jubileumskonsert eller noe sånt, men littegran skjer da: vi er i innspurten på vår første offisielle hjemmeside/webstore og jeg regner med at det kommer til å komme opp interessante tilbud og spesialgreier der utover året! Ellers er det planlagt en rimelig lang runde både i Norge og i Europa i vår, så det blir da jubilert ganske så grundig!

 

HVA? Motorpsycho på internett?

HVA? Motorpsycho på internett?

Dere har hatt en ganske fast line-up til å ha holdt på i 25 år, hvor kun trommisen er blitt bytta ut (men det må jo til i et skikkelig rockeband). Er det Bent og Snah som er Motorpsycho? Er det over hvis en av dere gir dere?

– Jeg tror Motorpsycho minst må inneholde både Hans Magnus Ryan og meg for å kalles Motorpsycho. Det er noe i vår felles forståelse som gjør at ting blir som de blir, men akkurat det spørsmålet er ikke noe vi bruker så mye energi på å diskutere. Ting gir seg selv. Men da Håkon slutta var det ikke noen tvil oss to imellom ihvertfall: den prosessen var såpass lang at vi vel ikke var overrasket noen av oss, så vi rakk å bli usikre og forvirra både en og flere ganger, men vi var skjønt enige om at vi ihvertfall måtte prøve og se om det var nok musikalsk kjemi oss to imellom til å fremdeles kunne kalle det Motorpsycho.

De siste platene Motorpsycho gjorde mens Gebhardt fortsatt var med, var preget av mange gjesteartister, store arrangementer og konseptplater som «Motorpsycho Presents the International Tussler Society» og «In The Fishtank» med Jaga Jazzist. På det neste albumet gjorde de to gjenværende medlemmene alt selv, inkludert trommer.

– Da Black Hole/Blank Canvas tok form som den gjorde ble all tvil borte: det var da vitterlig nok musikk der til å rettferdiggjøre en videreføring av navnet! Du må huske at det var et Motorpsycho før Håkon ble med også – og også et jevnt keyboardist-mannefall oppigjennom! Så det at noen kommer og noen går var ikke nytt, selv om akkurat det eksempelet selvsagt var det vanskeligste vi har opplevd mht akkurat dette. Bra fyr Håkon, et unikum. Og mye mer fornøyd med livet nå etter at han slutta i Motorpsycho tror jeg.

Når er det dere bestemmer dere for at «Nå trenger vi et par ekstra mann»?

"Still ett dumt spørsmål til, så ender du opp som Ståle Storløkken!"

«Still ett dumt spørsmål til, så ender du opp som Ståle Storløkken!»

– Nei… det er som regel på det store generalstyremøtet ca 3 februar hvert 5 år at disse langsiktige, strategiske planleggingsdetaljene settes. det er som regel mellom kl 11 og 13 at vi diskuterer hvem vi skal benytte oss av de neste årene, og vi legger da opp til et tre-LP langt forløp, der det meste settes på forhånd. Noen ganger er det ikke så mye musikk der at det blir 3 plater av det, men oftest er det slik, sier Bent med dårlig skjult sarkasme. Men han kan avsløre at de til neste år skal en ny mann inn: – Da er Reine brukt opp regner vi med – men jeg kan ikke gå ut offentlig med hvem dette er før til høsten.

Førsteutgaven av debutalbumet «Lobotomizer» ble trykket i 1000 eksemplarer. I løpet av noen år hadde Motorpsycho fått Spellemannspris og var et band alle (iallefall alle som mente de hadde peiling på musikk) elsket. Når gikk Motorpsycho fra å være et lite undergrunnsband til å bli et stort undergrunsband?

Har du en for mye av denne i LP-samlinga, kan du sende den til meg. Jeg betaler porto!

Har du en for mye av denne i LP-samlinga, kan du sende den til meg. Jeg betaler porto!

– Da jeg ringte hjem fra en veikro utenfor Berlin midt i januar 1993 og hørte at Demon Box hadde forhåndssolgt 2000 ex skjønte jeg at noe var i gjerdet (sic!). Når vi året etterpå kunne velge og vrake i majorlabels hadde noe skjedd i den generelle oppfatningen av hvem og hva Motorpsycho var. Det faktum at jeg faktisk kunne begynne å leve av å spille i band i løpet av det neste året etter det igjen (tror jeg), signaliserte, for meg iallefall, at Motorpsycho var ankommet og vel så det.

Men dere oppfører dere fremdeles som et undergrunnsband, til tross for en gedigen fanskare, spellemannspriser og det hele. Er dere litt redde for å krype helt ut i rampelyset?

– Nei, det har vel med hvordan man definerer ‘rollen’ å gjøre tror jeg: noen ser det som viktig å være kjent og bli en offentlig person, mens andre ikke har noen ambisjoner i den retningen. Vi er av sistnevnte kategori, og synes egentlig ikke at den kjendis-biten er noe interessant: det er det vi lager som må ha fokus, ikke oss som personer. Jeg satt umåtelig pris på det at en ungdomsskoleavis ikke så forskjell på meg og Snah og bare kalte oss ‘sjegg1’ og ‘sjegg2’! det er et fint perspektiv å ta med seg!

Skjegg1, Skjegg0 og Skjegg2.

Skjegg1, Skjegg0 og Skjegg2.

Nevnte førsteopplag av «Lobotomizer» går nå på eBay og Discogs for tusenvis av kronasjer. Det virker på meg som at mange band og artister i dag bevisst lager små, begrensede førsteopplag for å tilfredsstille hardcorefansen. Spidergawd, bandet til Per Borten hvor Bent spiller sammen med Motorpsycho-trommis Kenneth Kapstad (les intervju her), har så langt vært veldig bevisst på dette, med superbegrensede singler som kun gis ut på konsert, selvlysende cover, forskjellig vinylfarge på forskjellige opplag osv. Hvilket forhold har Motorpsycho selv til at plater blir samleobjekter?

Kjøp plater, så Bent kan kjøpe seg en ekte Motorpsykkel!

Kjøp plater, så Bent kan kjøpe seg en ekte Motorpsykkel!

– Hadde noen av de spenna kommet til oss hadde det vært fett! Som det er nå, er det kanskje mer en bekreftelse av at man har vært med og gjort fine ting – ting som folk ser verdien av, til og med mange år etterpå. Det er jo betryggende! Dette fenomenet kommer jo primært av at alle som spiller i band elsker plater og har lyst til å lage fine ting. Vi er nok ikke noe unntak der!

– Det at det også har en monetær dimensjon tror jeg faktisk er sekundært for de fleste musikere, men det er klart at det ikke er negativt at ting man har laget har en økende verdi! Disse begrensede opplagene har for Spidergawds del med at man ikke visste hvilket marked som eventuelt befant seg der ute, og safet med litt små opplag sånn i starten. Jeg har selv ett eller flere ex av alt jeg har vært med på, men tenker ikke på det som ‘pensjonen’ annet enn for moro skyld og for gøy: det er jo en dannelsesreise dette livet, og noen suvenirer må mann unne seg underveis.

Hører jeg bud på 5000?

Hører jeg bud på 5000?

Min egen Motorpsychosamling er nok ikke verdt mer enn noen hundrelapper ifølge Discogs, så jeg må innrømme at jeg selv ikke har fulgt med fra starten (jeg var jo bare 7 år). De siste årene har jeg dog blitt mer og mer glad i dette bandet, og jobber fortsatt med å sette meg inn i den musikalske historien, noe som ikke er bare lett. Omlag 25 album og et lass med EP-er, sånt tar litt tid! Sånn er det gjerne når man plutselig får øynene opp for et band som har holdt på såpass lenge, men man kan jo ikke la være for det! Det vil alltid være uendelig mange timer med fantastisk musikk der ute som man ikke har hørt, og selv vet jeg at jeg har mange gode stunder med å oppdage «nye» plater med Motorpsycho.

Selv om jeg ikke har vært fan av Motorpsycho, har jeg alltid anerkjent at de er et av Norges mest spennende og altomgripende rockeband, som har sprengt sjangerbegrepet for lenge siden. Jeg kjemper videre for å kalle rockeband for «rockeband», og Motorpsycho må være mitt beste argument. For hva skal man vel ellers kalle dem? Alt-metal-prog-jazz-country-psykedelia? Fuck det. Rockeband.

– Da vi høsten 1992 bestemte oss for at på Demon Box skulle alle sjangergrenser oppløses og/eller overskrides, forløste det noe fint i vår oppfattelse av oss selv og av hva det vi holdt på med skulle kunne være: «all musikk Motorpsycho spiller er Motorpsycho-musikk”: bort med bokser og båser og la det flyte så fritt det bare kan!

– Når man går inn i alle musikalske sammenhenger med et så åpent sinn som mulig, kan og vil alt mulig slags musikk oppstå – kanskje av og til til og med god musikk! Så ‘bevisst naturlig uanstrengt’ er kanskje et greit begrep? Hver gang vi har befunnet oss i en posisjon vi føler vi må forsvare – være det musikalsk/stilistisk eller hva som helst annet – har det vi har laget vært muggel. For oss er beste vei rundt akkurat det problemet å prøve å sette oss i en situasjon der vi ikke føler at vi er i konkurranse med ‘oss selv fra i fjor’. Er man på høgget og i angrepsposisjon, er all energi positiv og kreativ og da er sjansene mye større for å få til noe som er genuint nytt og bra.

Den forrige plata, Still Life With Eggplant blir ofte omtalt som et «hvileskjær». Er du enig i den beskrivelsen, eller er det bare nok en Motprpsychoplate, en i rekka av mange? 

Hvis Bent Sæther inviterer på lunsj gjør du lurt i å takk nei.

Hvis Bent Sæther inviterer på lunsj gjør du lurt i å takk nei.

– Disse tingene går veldig i sykluser for oss: Det blir rett og slett kjedelig å bare gjøre slike store, ambisiøse (og dyre) prosjekter som The Death Defying Unicorn og Heavy Metal Fruit, og det er veldig tunge og treige prosesser som ofte bare kjennes ut som de ikke er verdt alt slitet etterpå. Misforstå meg rett: platene ble supre de, og det har vært utrolig moro å gjøre en vaskeekte rockeopera i operaen, men det tømmer akkurat det lageret i hodet ganske så grundig! Det var derfor enormt befriende å bare ta med en ‘polare’ og dra til et billig studio, rigge opp og bare ‘let it fly’. Det skal jo innrømmes at det appellerer til pønkerene i oss å gjøre noe som presenteres så nedpå som Eggplant også: Det at folk kan kalle det et hvileskjær viser bare at de ikke har noen slags forståelse for hvordan den kreative impulsen virker, og igjen lar seg lure av konseptuelle overbygg og søknads-sjargong når de skal sette ting i sammenheng. Folk flest må bli fortalt hva de skal synes vet du, og hvis du er frekk nok til å bruke en slik tittel – og i tillegg ha et bilde av kjøkkenkluter på coveret – blir det totalt kræsj i nepa på dem. Journalister gjør vist i å huske hvor mye Fluxus og Dada det er i hodene våre når de evaluerer hva vi gjør…man leker ikke band i 25 år. Tanken om at en rockeopera er ‘bedre’ eller ‘viktigere’ enn en plate som Eggplant er i seg selv noe som hører til i Popofoni-tida da Grannemann/Bendiksen og Nordheim hadde verdi-diskusjoner om musikk, og er for meg en helt absurd idé: Instinktet er det beste en utøvende kunstner har. Parret med faglig tyngde blir  konseptuelle overbygg fort bare tvangstrøyer som er counterproductive og hemmende. I rock skjer ofte de beste tingene før man begynner å involvere hjernen! Vi driver som du skjønner ikke med formatering av greia vår – naturlige units med musikk oppstår av seg selv over en periode, og ergo gjør platene det også. Like magic!

I dag, fredag 7. mars, kommer den nye plata «Behind The Sun», og uka etterpå bærer det ut på turné: Rockefeller 14. mars, videre til Kongsberg, Stavanger, Bergen og Europa. Den svenske gitaristen Reine Fiske, som var med på forrige plate, er fremdeles med.

behindthesun– Jadda, Reine er med, og det er vel kanskje hans rolle i musikken som er det som er nytt med denne plata i forhold til Eggplant: det høres – for oss i hvertfall – meget godt hvor mye mer integrert han har blitt i greia, og det har virkelig oppstått nye ting i både det samspillmessige, i det harmoniske og i soundet her. Ellers er det ni låter, igjen uten noe spesifikt konseptuellt overbygg (jfr hvileskjær-ideen!), men kanskje en god del mer personlig på det tekstlige planet enn på ei stund. Det ble litt mer fundering før pennen traff papiret denne gangen, uten at jeg har noe behov for å utgreie noe mer rundt akkurat det her: det skal gå an å høre hva det synges om, så da kan hver og en tolke ting dit de trenger!

Til slutt sier Bent stolt: – Video har vi laget også: sjekk hjemmesida for å se Motorpsycho bestige innsiktens tinder!

Les anmeldelse av Behind The Sun her: http://ruzt.no/anmeldelse-motorpsycho-sun/

Av Håvard Margido Aspen

Hør Behind The Sun på Spotify: Motorpsycho – Behind The Sun

MP photo 2 2014liten