VIDDA ER FULL AV HARDE STEINER

Atlanter

DEL 1 – MIDDAGEN
IMG_7617

Fra venstre: Jonas Barsten, Jens Carelius, Arild Hammerø, Morten Kvam

La meg bare få dette ut av verden med en gang. Jeg kjenner disse gutta. Og da mener jeg ikke at jeg har peiling på musikken deres, men at jeg kjenner dem. Det vil si, ikke alle fire, men bassist Morten Kvam og gitarist Arild Hammerø kjenner jeg godt. Såpass godt at jeg vil betegne dem som kompiser av meg. Jeg og Morten har til og med spilt i band sammen. Vi het Art Vandelay og var verdens beste rockeband rundt 99 – 01. Gjør det meg inhabil? Kanskje. Gjør det noe for kvaliteten på denne artikkelen? Neppe. Så hvordan intervjuer man kompisene sine? Svaret her er enkelt: Det gjør man ikke. Man prater med dem. Så jeg avtalte med Atlanter å møtes over et måltid og en flaske vin da de sist spilte i Bergen, i slutten av september. Vi skulle egentlig møtes på en økologisk vegetarrestaurant i Marken, men der var det heldigvis stappfullt av PK-ere i begynnelsen av 40-åra med nærstående samlivsbrudd og knuste drømmer om et småbruk i Hardanger. Jeg sto utenfor og ventet på Atlanter mens jeg observerte bekymringsverdig mange småbarnsforeldre som denne lørdagskvelden hadde valgt å droppe hjemmetacoen med kebab fra Markens minste serveringssted, Marken Kebab. Nær 20 minutter etter avtalt møtetid så jeg fire skikkelser i hver sin duffelcoat komme strenende nedover gata. Dette var, fra venstre mot høyre, Morten Kvam (bass), Jonas Barsten (trommer), Jens Carelius (vokal/gitar) og lydteknikeren Petter Grimstad. Gitarist Arild Hammerø hadde misforstått noe, og dratt en annen plass for å spise noe frø og veganermat. Sånn er altså musikere. Hvis de kommer, kommer de for sent. Vi endte opp på fiskerestauranten Yr, sånn cirka rett over gata, litt på skrå nordøstlig retning. Ypperlig mat, upåklagelig service. Jonas Barsten fylte rollen som trommis til det fulle, og mente at både maten og servitøren var «vidunderlig»! – Er det noen du ikke flørter med Jonas? spurte Jens Carelius ved et tidspunkt under måltidet.

419195_341225449303294_271638330_nOvnsbakt torskefilet med kapers til bandet, kremet fiskegryte til meg. Vinflaska er åpna, og praten begynner å flyte like tykk og fin som min «vidunderlige» fiskegryte.

Jeg har ikke forberedt mange spørsmål, for jeg vet at disse gutta kan prate i det uendelige om den minste lille ting. Men det er en ting som jeg må få svar på. Jeg leste nemlig et intervju med Jens Carelius i Natt og Dag tidligere i år, hvor Jens ble spurt om de spiller blues eller rock. Jens Carelius svarer «Det må vel være rock, nei forresten, stryk det, jeg hater rock!». Dette har plaget meg siden, for det første så mener jeg at Altanter spiller rock! Det finnes like mange typer rock som det finnes, hva skal man si, mygg i et gjennomsnittlig tomannstelt på Finnmarksvidda en junikveld, og er ikke Atlanter plassert godt innenfor rockgenren, så vet ikke jeg! Det er to gitarer, bass og trommer, de spiller stort sett i 4/4-takt og bruker fuzzpedal, og hva er det da, om ikke rock? For det andre så er det en jævlig arrogant ting å si, det høres så snobbete ut at jeg får lyst å gi den Bærumsgutten Carelius en støvel i chinosen! Så jeg drar fram dette sitatet fra Natt og Dag, til latter fra de andre gutta, og prøver å stille musikksnobben til veggs.

Jens Carelius: Eeee, nei jeg hater ikke rock, men jeg synes det er ufattelig mye kjedelig rock, sier han litt nølende.

JC: Det er den dølleste musikkstilen. Så å si at man spiller i et rockeband høres veldig lite originalt ut. Og i dag så høres det veldig kjedelig ut. Det er så mange andre båser man kan sette seg inn i, hvor selvfølgelig rock alltid er en del av det. Rock i seg selv, isolert sett, synes jeg er et veldig forslitt, kjedelig uttrykk.

Ruzt: Er det uttrykket rock som er problematisk, og ikke musikkstilen i seg selv?

JC: Jo, det er jo en sammenheng selvfølgelig. Jeg er ikke noe fan av rock, jeg hører veldig sjelden på rockemusikk.

atlanter_IMG_2642Trommeslager Jonas Barsten, min uventede allierte, hjelper meg i gang.

JB: Hvordan definerer du rock da? spør han Jens.

JC: Det er jo selvfølgelig vanskelig. Hvis jeg spør noen «Hvordan musikk spiller dere da?» og de svarer «Nei, vi spiller rock», da tenker jeg «Det gidder jeg aldri høre på».

JB: Tenker du at du er fordomsfull, eller at du har rett?

JC: Det er jo selvfølgelig en subjektiv uttalelse, og selvfølgelig er jeg jo fordomsfull!

JB: Hva er rock for deg da?

JC: På den ene siden er rock liksom Dumdum Boys,

Jonas avbryter: – Så hvis jeg sier jeg spiller i rockeband, så tenker du Dumdumboys?

JC: Ja, men Led Zeppelin var jo selvfølgelig også rock, men da rocken kom, så var det jo noe nytt. Det har jo vært så mange rockeband oppgjennom. Men jeg digger selvfølgelig Velvet Underground, det er jo rock det og.

Bassist Morten Kvam har fått svelget en fiskebit og en munnfull bakte amadinepoteter, og legger til: – Rocken er litt avmystifisert, det er ikke så revolusjonerende lenger.

JB: Kan vi kalle det moderne rock det vi driver med?

Jens svarer, til latter fra alle rundt bordet: – Nei, for det er jo Creed!

JB: Er post-grunge det samme som moderne rock?

R: Du høres veldig gammel ut når du sier at Creed er moderne rock.

JC: Hva er moderne rock for deg da?

R: Atlanter.

JC: Men «moderne rock» høres ut i mine ører, og igjen det er jo subjektivt, jævlig døllt ut.

JB: Men du er jo jævlig døll da.

MK: Du har jo den der ballerocken vet du. Ballerocken, føler jeg, og det er min subjektive mening, at du har ikke så stort spekter å forholde deg til. Det er sex, drugs and rock & roll. Og det kan jo være spennende det på en måte, men det er litt kjedelig i lengden. Man behøver kanskje litt mer subtilt uttrykk.

R: Da tenker du på AC/DC-skolen?

MK: Ja, jeg digger jo AC/DC for så vidt, men jeg kan ikke klare mer enn et par låter.

JC: Altså, det er kult, men det er ikke så interessant. Og det er det jeg mener om rock, det er jævlig kult, og det er essensielt at de bandene finnes, men det er så forutsigbart, de tingene som er rock, de er rock liksom.

562662_355058064603477_1845130065_nServitøren, som forteller at hun egentlig er kokk, men måtte vikariere som servitør denne kvelden, og det gjør absolutt ingen ting, skal vi tro Jonas som sikler litt på torskefileten når hun kommer bort til bordet, spør om maten smakte, og det gjorde den. Vidunderlig.

Jonas fortsetter diskusjonen: – Er du veldig redd for å bli satt i bås med Atlanter?

JC: Nei, absolutt ikke!

JB: Hvorfor kan du ikke bare si «Ja, det er rock» og bare bli ferdig med det?

JC: Nei, du må høre på hva jeg sier! Hvis man først skal bli satt i en bås, så er det jo mange båser som er kulere og mer interessant enn rock!

R: Men rock er jo ikke en bås, det er et fjøs!

MK: Det er det som er skummelt også, at det er så mange andre idioter i det fjøset.

JC: Ja det er det, og det er derfor det er kjedelig og! For det er så generisk. Hvis du spiller rock, ok men hvilken type rock spiller du da? Spiller du singer/songwriter-folkrock? Da ha man i alle fall litt mer identitet! Atlanter er kanskje moderne rock, for vi har jo globalisering, med afrikansk blues inni krautrock til blablabla. Men jeg er ikke en rockemann, så det er derfor jeg er feil mann å spørre.

JB: Jeg er bare så lei av å drodle på de derre sub-genrene, så jeg bare sier «Ja, greit, rockeband». Ferdig med det liksom.

MK: Ja for enkelte er jo det bare veldig befriende å høre.

R: Men er det ikke litt pretensiøst å skulle finne på sin egen genre? Viddeblues, det er ingen som har sagt det før?

JC: Hvis vi skal prøve å selge det, så hjelper det å finne på en egen bås. Men selvfølgelig, det er jo pretensiøst å si at man lager en ny musikkstil, for det gjør man ikke i det hele tatt. Så sånn sett er det sikkert like mye rock som det er blues som det er afro eller hva som helst, men det er kanskje den miksen som er …

MK: Faen, noe må det jo stå i det der jævla presseskrivet og.

JB: Det er godt sagt!

1150288_407206029388680_716200984_nDette leder meg over til mitt andre spørsmål, som kommer etter en 20 minutters diskusjon rundt spørsmål en. Hvem sa det var vanskelig å være musikkjournalist? Faen heller, dette går jo som en drøm. Jeg sjekker om opptaker-appen på mobilen min fortsatt går, noe den gjør, så får vi bare håpe at det bedritent ustabile android-systemet ikke svelger hele opptaket og spyr det opp som en uleselig fil etterpå. Men tilbake til spørsmålet. Det har seg nemlig slik at i presseskrivet som Atlanter sendte ut i forbindelse med plateslippet i vår, står det nemlig masse greier om ørkenblues og Mali og ei gruppe som heter Tinariwen, og det er jo interessant det, å bli fortalt at disse gutta ligner på noe eksotisk fra Afrika, og jeg hadde aldri hørt om Tinariwen før, men så har jeg jo ikke hørt alt heller. Jeg vet jo også at Morten og Arild og gjengen har litt mer peil på jazz og world music og den slags enn meg, men når jeg leste anmeldelsene av Vidde, følte jeg meg plutselig som en uvitende promp som virkelig ikke kunne noe som helst, for det virket som om hele Norges musikkjournalistkorps har doktorgrad i både tysk krautrock og Malisisk ørkenblues, for absolutt alle anmelderne ramset opp den ene beduininfluensen etter den andre, og man skulle ikke tro de hadde gjort annet enn å sitte i Sahara og synge sammen med tuareger og berbere og buskmenn og hvem vet. Men så tenker jeg at dette går jo ikke, jeg følger jo med, jeg har jo ganske ok peiling på musikk, så hva er det egentlig anmelderne holder på med? Er det bare klipp og lim fra presseskriv? Googler de seg fram til riktig svar og presenterer det som egne tanker?

JB: Det er faktisk veldig interessant. Andre folk har også sagt at den referansen til Mali-blues, det er ikke noe obvious. Det er langt fra obvious, for tonalt og musikalsk så låter vi ganske langt fra den genren der. Det er heller intensjonen og energien, særlig intensjonen og inspirasjonen, som er samme sted. Og det er jo veldig vanskelig å høre. Så når de musikkjournalistene dra disse parallellene, så er det nok hovedsakelig fordi de har lest det i presseskrivet.

MK: Så har du de som stiller spørsmål om det har noe med Mali å gjøre i det hele tatt. Det er mange som har gjort det og. Men da har de ikke helt skjønt greia, hva inspirasjon egentlig er. Det er jo ikke noe poeng for oss å lage en autentisk kopi av den genren. Det ville blitt helt feil! Det å bli inspirert av noe, må jo være for å lage noe nytt, ikke sant? Det handler ikke om å forske på det i en sosialantropologisk studie, det får noen andre ta seg av. Det er ikke interessant i denne sammenhengen. Det som er interessant er at vi hører på noe kul musikk som inspirerer oss til å lage noe annet, som kommer fra oss.

JC: Vi er fire folk som har veldig forskjellig musikksmak. Det merkes veldig godt. Det presseskrivet spriker i ganske mange retninger med tanke på referanser. Det er Mali-blues, amerikansk blues, krautrock, det står egentlig alt.

JB: De fleste referansene har jeg ikke hørt om selv engang.

MK: Jeg har prøvd å legge inn litt post-punk i musikken. Og produsenten vår, Øyvind, sier at alt han tar i har et snev av post-punk.

R: Men hvem kom med Creed?

JC: Det er meg det. Jeg må ha litt av det i hver eneste ting jeg er med på. Jeg har sånn forkjærlighet for grunge.

R: Ja, du har jo grunge-sveisen!

JC: Jeg har grunge-sveisen og grunge-stemmen.

JB: Det eneste han snakker om egentlig er grunge.

MK: Det er det som er den mest autentiske genren. Det er jo grunge.

R: Nå fikk du meg nesten til å sprute suppe ut av nesa.

MK: HAHA, det er grunge det!

TommyLarsen2

Foto: www.discovermynorway.com
https://www.facebook.com/pages/Discover-My-Norway-Tommy-Larsen/228045044000431

Det skal jo sies at Atlanter har en unik stil, det skal jeg skrive under på. Det er jo ingenting som høres ut som Atlanter. Men hvor starter man når man lager en stil eller sound? Satt Jens og Arild seg ned da en av dem sa: «Jeg har lyst å spille litt Maliwisk krautrockblues»?

JC: Det var ganske klart for meg hvilken sound jeg ville ha når vi begynte å spille sammen alle fire. Men helt i begynnelsen når det bare var meg og Arild, så var det bare helt intuitiv gitarspilling, skisser, som var viktig for låtene. Og jeg elsker krautrock! Det er rocken jeg elsker. Den monotone minimalistiske vampinga som bare står og står, det elsker jeg. Og der er det mye skeiv spilling. Ingenting av flinkisopplegg. Det er bare sound og smak som er interessant.

JB: Akkurat det tror jeg vi har til felles, at vi ikke har lyst å låte flinkis, men at det skal være fri strøm imellom det vi har lyst å spille og det vi faktisk gjør.

R: Men den musikeren som jeg har hørt mest skryt om, av dere, av folk som har hørt plata og vært på konserter, er jo deg Jonas! Trommegreiene dine. Du ligger bak hele tiden som et teppe, men hvis du hører etter så er det jævlig intenst!

JB: Det er egentlig veldig enkelt også, man kunne spilt mye mer fancy.

R: Men for en som ikke kan spille trommer, så høres det kanskje fancy ut, for det er så mye som skjer. Du høres ut som tre.

JB: Ja, da kasta jeg kanskje litt stein i glasshus istad da, men jeg føler egentlig at jeg bare spiller det som er der fra før. Underdelinga bare ligger der, det er ikke noe som bryter den noe særlig opp, det er veldig naturlig.

MK: Der kom det med en gang, å snakke om underdeling, det er flinkis.

R: Du har vel utdanning du kanskje?

JC: Alle de tre andre har utdanning, Det er bare jeg som ikke har det.

R: Så du er egentlig den eneste rockern her.

JC: De andre flinkiser. Dere kan spille taffel hvis dere vil. Jeg kan’ke det i det hele tatt.

JB: Det er derfor du aldri er med på taffelgiggene våre!

R: På soloplatene dine spiller du litt «penere» på gitaren din enn hva du gjør med Atlanter. Så noe kan du vel? Har du bestemte deg for at du ikke vil sitte og plukke som du gjør mer på soloplatene?

JC: Ja, man blir jo lei av det. Man vil gjøre nye ting. Det er egentlig ikke noe teknikk i det hele tatt. Det er intuitivt. Jeg jobber mye med sound, det er det som er gøy. Og helhet på bandet. Det er uvesentlig hva jeg spiller, det er absolutt ikke interessant hva jeg alene gjør. Jeg og Arild bytter på hele tiden å være rytme og lead, men Arild spiller selvfølgelig mye mer lead. Han er jo kjempegod til å spille gitar.

Arild Hammerø - Mjau mjau! Foto: www.discovermynorway.com https://www.facebook.com/pages/Discover-My-Norway-Tommy-Larsen/228045044000431

Arild Hammerø – Mjau mjau!
Foto: www.discovermynorway.com https://www.facebook.com/pages/Discover-My-Norway-Tommy-Larsen/228045044000431

MK: Den sammensetninga er ganske kul! Det at Arild spiller solo har jeg ikke oppfatning av i det hele tatt egentlig. Jeg synes den gitarfordelinga er ganske jevnbyrdig. Det samme med vokalen også. Det er dette samspillet som Keith Richards snakker om, når to gitarer spiller sammen. Jeg synes vi har knekt en liten kode der. Arild har sin helt spesielle greie, og Jens har sin greie. Vi kaller de to gitarene for katt og hund. Eller mjauing og bjeffing. De fleste skjønner jo hva det handler om. «VOFF VOFF VOFF», «mjaaaauuuuu». Arild er katt, og Jens er hund.

R: Hvilke dyr er dere andre to?

MK: Jeg er en bamsefar tror jeg.

JB: Jeg er hakkespett.

JC: Morten er mink, og Jonas er mango!

MANGO! Forsamlingen bryter ut i latter, og en vennskapelig krangel oppstår mellom Jens og Jonas.

Mango, hund, katt, bamsefar.

Mango, hund, katt, bamsefar.

JB: Jeg kan’ke være en frukt!

JC: Du ække no dyr, du er en frukt. Det er jo en kul frukt da! Litt eksotisk, men du får tak i den i Norge, lett å skrelle. Veldig god når den er fersk, men blir fort dårlig.

JB: Ja, jeg liker det. Jeg låter som en mango!

JC: Men tilbake til sound, så er det mye spennende i de låtene vi lager nå. De låter helt annerledes enn de forrige. Altså, essensen er der, men jeg aner ikke hvilken vei de nye låtene kommer til å ta.

JB: Vi beholder den samme inspirasjonen.

JC: Den vil ligge der uansett. Som regel når jeg jobber med annen musikk, så vet jeg hvilken vei det kommer til å ta, men denne gangen kan det gå hvor som helst, og det er veldig deilig. Så lenge jeg kan få mer mango i monitor, så blir jeg fornøyd!

JB: Ikke begynn der nå, for hvis du gjør det, så slutter du aldri, du veit det?

Morten avbryter tullediskusjonen for å starte en ny: – Det er en fin balanse i bandet, hvor alle i bandet liker en artist som en av de andre hater. Arild liker Queen, og Jens hater Queen.

JB: Jens hater alt.

JC: Jeg hater IKKE alt! Det er veldig lite jeg hater egentlig, men Queen hater jeg faktisk.

R: Der er jeg litt med altså. Jeg har aldri forstått Queen-fetishen.

JB: Liker du Queen Morten?

MK: Jeg kan styre meg, det går i små drammeglass. Men det er noe fascinerende med det, så jeg kan forstå Arild. Jeg tror ikke Arild ønsker å være Freddy Mercury, selv om det kan virke sånn av og til.

R: Hva hater du Morten, som noen andre elsker?

MK: Det er alltid bassistens oppgave å elske alt! Være åpen! Det var et veldig vanskelig spørsmål, jeg må nesten tenke litt på det.

TommyLarsen3

Foto: Foto: www.discovermynorway.com https://www.facebook.com/pages/Discover-My-Norway-Tommy-Larsen/228045044000431

I grevens tid for Morten kommer vår vidunderlige servitør og spør om vi vil ha dessert. Morten unnviker akkurat hat-svaret, noe jeg mistenker den koselige, alltid positive, joviale bassisten fra Storås setter stor pris på. Jonas mener vi bør ha en kanne kaffe, og det diskuteres om man skal gå ut og røyke før eller etter kaffen. Det enes om at røyk smaker best med kaffe, så vi venter på at det sorte brygget skal komme på bordet. Plutselig kommer Morten på noe han hater: – Jo, jeg hater når Arild sier «Spill litt sånn». Det liker jeg ikke. HAHAHA!

JC: Det er verre når de ber meg spille no. «Spill en H-moll» sier de. «Eh, ja ok» sier jeg, men aner ikke hvordan en H-moll er. Jeg har stemt gitaren min litt rart, også kan jeg nesten ikke H-moll på vanlig stemming heller. Så det er litt utfordringer.

JB: Jeg kan heller ikke H-moll på gitar!

MK: Det er ikke noe å kunne heller, det er en stygg akkord.

JC: Men vet du hva, det er yndlingsakkorden til Arild!

MK: Ja, der har vi det! Jeg hater den akkorden!

Kaffen kommer på bordet, en stor presskanne og fem kopper. Jeg legger inn et siste spørsmål og prøver å styre samtalen ut av tøysefloka:

R: Dere sa dere skriver nye låter?

JC: Vi har så vidt begynt å lage noen nye låter til ei ny plate som Erlend Mokkelbost skal produsere. Det er veldig morsomt, vi aner jo ikke hvilken vei det går. Vi aner ikke når plata kommer heller, men vi har begynt så smått.

MK: Erlend Mokkelbost, han spiller blant annet i Montee og JR Ewing, er helt riktig mann for jobben. Han har produsert Rumble i Rhodos, Bettan…

Lydmannen Petter bryter inn: – Jeg har jobba med Bettan! Og Rune Larsen og Tor Endresen, sammen! Hei jeg er Petter Grimstad, jeg har jobbet med Bettan! Det var mitt bidrag til intervjuet.

JC: Jeg må ha en røyk jeg!

JB: Jeg også.

M: Jeg blir med.

R: Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette opptaket.

DEL 2 – KONSERTEN
Morten backstage

Morten backstage

Mens vi drikker kaffen og tar en røyk ute i Marken, avslører Morten at de skal spille på South By Southwest i Texas neste år. Dette er selvfølgelig hemmeligstemplet materiale i en så høy grad av hemmelighet at Julian Assange gladelig ville innrømmet å ha voldtatt halve Sverige og bestemora til Edward Snowden for å få fatt i det. Men når du leser dette, er nyheten offisiell, så jeg slipper å flykte til Russland for å ha avslørt hemmeligheten. Og det er ikke tvil om at dette er stort. SXSW er verdens største bransjefestival, hvor musikere, filmskapere og journalister mesker seg i ryggklapsing, hype og trendhysteri. Det er dog en utrolig arena å vise seg fram på, og Atlanter har helt klart noe å vise. Denne kvelden skal de vise seg for en nesten full Stjernesal på Kvarteret. Vi tusler gjennom Bergens gater, det er mørkt, det er høst, men bemerkelsesverdig tørt. Inne på Kvarteret er de i gang med å sette opp billettbod, jeg får lov å si «I’m with the band» og får stempel på hånda. Jeg skulle ønske jeg hadde en hatt med pressekort i, da hadde jeg sikkert følt meg litt viktigere enn nå, da jeg føler meg som en helt vanlig groupie. – Jeg er journalist og gjør en feature med bandet, kunne jeg sagt, men først og fremst er jeg kompis med Morten. Og Arild. Og jeg føler egentlig jeg har kommet godt overens med de andre, inkludert lydmannen Petter. Så jeg nøyer meg med «Jeg er med disse her». Stempel får jeg uansett. Backstage sitter oppvarmingsbandet klar til dyst, de har forsynt seg av ølen i kjøleskapet, men det er rikelig igjen til oss. Hovedbandet med følge. Headlinerne Atlanter med crew. Oppvarmingsbandet går ned på scenen.

Arild Hammerø i storslag!

Arild Hammerø i storslag!

Jens og Morten øver på mellomspillet på den nye låta «Light» mens vi venter på Arild. Kanskje han har litt Freddy Mercury-nykker likevel? Artistkontakten kommer inn med plakater som bandet skal signere, og Jonas tar bassen til Morten og begynner å spille. «Er ikke dette ditt fill?» spør han. Morten korrigerer, «Dabadabbadabbada» synger han, og Jonas prøver så godt han kan. På bordet står det øl, nøtter, frukt, honning, salt og pepper, samt økologisk kokosvann og andre veganske greier som Arild helt sikkert har satt der. Og så kommer Arild, stormende inn, like blid som alltid. Han løfter begge armene i været og roper – HEEEEI! SÅ TRIVELIG! Alle får klem. Jeg spør Arild om det er noe han vil tilføye. -Skriv også at Morten har den raskeste touch-teknikken i Atlanter. Og at vi ofte fester sammen med Steven Tyler!

Oppvarmingsbandet er ferdig, og det er Atlanter sin tur om et kvarter. Morten finner fram barbersakene og går på badet. – Jeg ser yngre ut hvis jeg ikke barberer meg, sier han. – Det kommer jo bare fjon her!

– Lykke til! sier jeg. Ikke at de trenger det. Bandet går på scenen, og vi andre stiller oss opp omtrent midt i salen med øl og stigende rus. Atlanter kommer på, innhyllet i røyk. Første låt er Pike. Det begynner med flerstemt nynning før Jonas begynner å riste forsiktig på perkusjonsdingsene sine. En bedrøvet gitar sniker seg langsomt inn i lydteppet som litt etter litt øker med flere lag og mer intensitet. Etter noen minutter har Jonas utvidet fra rytmeegg til å spille på ALLE trommene, samtidig, mens Arild fingerpuler gitaren sin, og jeg tenker, – Fy faen, dette rocker!

Jonas Barsten varmer opp håndleddene før konserten.

Jonas Barsten varmer opp håndleddene før konserten.

På låt nummer to, More Juice Than Zeus spiller Jens Lou Reed-rytmegitar, og Jonas dæljer livet ut av trommene sine som vanlig. Det er kanskje viddeblues, vidda er jo kjent for å være steinete og hard. Låt nummer tre er åpningslåta på albumet, Tree Song. Her får vi bakgårdsmunnspill, Doors-stemning i mellomspillet, og til slutt en hyperaktiv Arild Hammerø som spruter 16-deler ut av gitaren sin mens han banker øksa mot låret som for å få pressa ut den siste, dypeste, sinteste klangen av en godt brukt strat i intenst strobelys. Neida Jens, dette er ikke rock. Så får vi den nye låta. Morten har på forhånd fortalt at den heter Light, men Arild presenterer den som «The Bergen Suite». Tøysekoppen. Og der får vi bekreftelsen på Mortens post-punkoppheng, i form av et bassriff som kunne vært signert Paul Ryder fra Happy Mondays. Etter en ballade om å være alene på hytta, får vi Waking, en låt som tar av som et godstog på vei til Helvete. Hvis du synes Atlanter er tøft på plate burde du få de med deg live. Det rocker som faen Jens, det må du bare finne deg i! Nest siste låt er hit-singelen Kaktos (jeg skriver hit-singel fordi den er blitt spilt på radio), og nå danser til og med nerdeguttene som står ved vinduet! Jens viser en punkaggresjon i gitarspillinga si, og høres ut som Lou Reed på syre mens jeg trommer med penna på notatboka mi, som den småfulle, blaserte journalisten jeg er. Tramper takta med begge føttene. «When the leaves are gone and the machines has won» synger Arild og Jens, før de sparker i gang Aye, og Morten banker de groveste tonene ut av bassen sin, Jonas ligger over hele trommesettet og jeg skjønner ikke hvordan en mann kan gjøre alt det på en gang, og lydmannen Petter, jeg aner ikke hva lydmannen Petter gjør der bak, men han gjør en helsikes god jobb, for mens strobelysene blinker mer intenst enn noensinne og hipsteren foran meg spiller lufttrommer har godstoget nådd Helvetes innerste sirkel og Satans sønn klatrer om bord i vraket og starter maskina for en siste tur. AYE!

942405_379265858849364_1922046185_n

Atlanter spiller i morgen, fredag 15. november, på Samfundet i Trondheim, og 6. desember på Crossroad Club i Oslo. Få det med deg, og det sier jeg ikke som en kompistjeneste. Jeg sier det fordi Atlanter, til tross for hva Jens Carelius sier, rocker balle. Og hvis du foretrekker ørkenblues, krautrock, fri improvisjasjon eller Creed, så får du litt av det også. Men dette er ruzt.no, og her sier vi «rocker balle»!

Av Håvard Margido F. Aspen