Arabrot_by_ThomasKnights3Årabrot er tilbake etter at Kjetil Nernes har «kjempa mot kreften» som man sier. Det var vel egentlig legene som kjempa da de opererte vekk styggedommen som hadde tatt bolig i strupen hans, men vi må jo gi Nernes litt kredd for å ha kommet seg gjennom operasjonen og tiden etterpå uten å bukke under. Pasienten selv mener faktisk at han er blitt en bedre vokalist etter strupeoperasjonen! Nå er bandet ute med albumet «The Gospel», spilt inn i Steve Albinis Electrical Audio i Chicago og mikset av Milton Von Krogh, dere første album siden 2013! Det beste med denne plata er at jeg faktisk digger den. Jeg har aldri helt fått sansen for Årabrot før nå, men noe av forklaringen på hvorfor akkurat jeg liker denne plata er at den fokuserer mer på post-punk enn metal. Faste lesere har kanskje fått med seg at black metal og noise-rock ikke er helt min greie, så 2016-Årabrot er absolutt spiselig for sånne som meg. Årabrot-sjef Kjetil Nernes forklarer meg at han ønsket å gjøre den soniske delen av plata mer britisk, som i Killing Joke, Wire og The Fall blant annet. Men frykt ikke, dere som elsker hat og mørke! Det handler ikke om vafler og rosebusker dette heller (ikke at Killing Joke akkurat er bestemors drøm heller)!

– Låtene omhandler sykdomsperioden, forteller Nernes. – Krig som krig mot en selv. Endel av låtene er klassiske murder ballads. Jeg hentet også endel inspirasjon fra film, for eksempel den gamle stumfilmen Faust.

Kjetil Nernes, som i bunn og grunn er Årabrot, har hatt med deg en del gjesteartister på de siste utgivelsene, og «The Gospel» er intet unntak. Men hvor får man tak i folk som Stephen O’Malley og Ted Parsons? Og hvordan passer egentlig Kjetil sin kone Karin Park inn i dette? Er hun egentlig tøffere enn hun høres ut som?

–  Jeg har kjent de gamle ringrevene O’Malley og Ted en stund nå. Emil Nikolaisen også. Og Karin er den tøffeste damen jeg kjenner. Eller rettere sagt, av de tøffeste menneskene jeg noensinne har møtt. Hun er kuler og krutt. Ikke bare på vokal, også på analog synth og en rekke andre instrumenter. Passer perfekt inn i Årabrot-universet.

Pianostemmeren til høyre.

Pianostemmeren til høyre.

Jeg har alltid undret meg over musikere som klarer å kanalisere så mye mørke og vondskap gjennom musikken, og lurer på om det er spesielle mennesker som holder på med denne typen musikk. Får man ting ut når man spyr ut edder og galle, eller blir det bare verre og verre? – Jeg har gjennom årene fått ut mye desperasjon og ungdomslig vrede gjennom musikken ja, sier mørkemannen fra Haugesund. – Vet ikke om det kun er for en spesiell type mennesketype egentlig. Verden er jo full av faenskap så det er vel bedre jeg får det ut gjennom musikk og tekst enn å slåss det ut på lokalpuben.

Kjetil har jobba både på søppelfyllinga i Haugesund (som Årabrot er oppkalt etter) og på et renseri i Bergen, og det å jobbe med folks avfall og urenheter må vel ha gjort noe for å formørke sinnet hans? Jeg blir iallefall ganske ful når jeg må tørke spy etter folk i toget! –  Ha, interessant tanke! utbryter den tidligere renholdskonsulenten. – Nei, jeg tror vaskerijobben i Ytre-Arna heller lærte meg arbeidsstruktur og livets realitet. Men jeg hadde nok blitt enn styggere sjel om jeg hadde måtte jobbe på f.eks et utested i Oslo-sentrum.

True dat. Enkelte musikkvitere og psykologer mener at hard, aggressiv musikk funker som en slags katarsis for publikum, at de får ut faenskapen sin ved å gå på metal-konsert. Føler du deg fremdeles som en som hjelper til med å sortere dritten til folk gjennom Årabrot? – Til en viss grad, men jeg tror og håper jeg heller kan få folk som går på Årabrot-konsert til å tenke.

En annen ting som slår meg, og som jeg liker bedre på denne plata enn de foregående Årabrot-platene er vokalen. Den er mer melodiøs enn tidligere, og minner meg av og til om John Cale. – Den fremtredende vokalen er et resultat av å gjøre platen mer post-punk, mer britisk, sier Kjetil. – Man kan kanskje si at vokalen ironisk nok ble bedre etter en god runde kreftstråling? Velvet Underground har vært en stor inspirasjonskilde. Ikke bare musikalsk, men også tematisk. Jeg lærte – som så mange andre – om bl.a Venus In Furs via Lou Reed.

Trekk opp glidelåsen og LØP SOM FAEN!

Trekk opp glidelåsen og LØP SOM FAEN!

Forrige utgivelse, EPen «I Modi«, handlet om eldgammel erotikk, ifølge Nernes, og hadde en fitte med tenner på coveret, noe som visstnok kalles vagina dentata. Alt man skal lære (anbefales ikke å bildegoogle!!!)… Denne logoen har de valgt å ta med videre på årets plate, nå i gull på brunt skinn! Men er ikke dette litt banalt? En fitte med tenner liksom. Rett i fleisen, du legger ikke mye imellom Kjetil? – Vagina Denata er et klassisk marerittssymbol. Ser ingen grunn til å legge noe i mellom der. Kunstnerisk drivkraft henger mye sammen med den seksuelle drivkraften. Og den kunstneriske drivkraften innebærer ofte mye angst og desperasjon. Derfor bruker Årabrot en Vagina Dentata som logo, også på den nye platen.

Javel, det er kanskje et klassisk marerittsymbol, men er jo ikke smartere enn at jeg synes sånt er morsomt jeg da. – Livet hadde blitt ulevelig uten ett visst humoristisk tilsnitt, sier Kjetil. Jeg forteller ham at jeg også måtte flire litt av avslutninga på åpningssporet hvor fire minutter med feedback, knuseperkusjon og generell galimatias plutselig blir avbrutt av en trivelig marsj! – Det er en musikksnutt tatt fra en verdenskrigsdokumentar fra førtitallet, forklarer Kjetil. – Det aksentuerer krigstematikken.

– Glimrende ide! sier Kjetil når jeg til slutt foreslår at han skal få med seg Ted og gjøre et Gram Parsons coveralbum. – Jeg får prate med Ted og holde deg oppdatert. Hvem skal være Emmylou?

Av Håvard Margido Aspen

The Gospel er ute på Fysisk Format fredag 26. februar.

Årabrot spiller på By:Larm 3. mars.