insense_deevolution_cover-1000x515

Insense blir av noen internasjonale musikksider som allmusic.com, beskrevet som noe forferdelig merkelig. I skog av black metal, er Insense en eneste alternativ gren i det norske musikklandskapet. Det viser kanskje til hvor mye norsk black metal har spredd seg til musikkfans internasjonalt og hvor lite norske alternative band har festet seg i den samme kollektive hukommelsen til de samme musikkfansene. Insense har i tillegg blitt kalt mye rart, sånn som metalcore. Jeg kan skjønne hvorfor, men nedstemte gitarer og harsk vokal må ikke bety at du er CORE. Du er først det og i absolutt jæveligste potens når du synger om dama di som har feber.

Insense slapp sitt nye album De:Evolution i slutten av mai og albumet følger litt i det samme sporet som Burn In Beautiful Fire, men det er også noen viktige forskjeller. Det er en ting som irriterer meg grønn som lytter og det er når band fader ut låter. Jeg opplever det først og fremst når jeg lytter til radioen og da kan det få meg i et så vilt raseri at jeg har lyst til å rive av meg huet. Fading på radio er som regel platespinnerens skyld, men når et band gjør det litt for mange ganger på ei plate tenker jeg – Hva med å bare avslutte den låta skikkelig? Den reaksjonen var litt for fremtredende på Burn In Beautiful Fire og det har bandet jaggu gjort noe med på De:Evolution. Det er hele fjorten spor, det er ikke et spor som er så langt som fire minutter og ikke en sang som fades ut. Dette gjør albumet mer konsist og langt mindre irriterende. De har også noen fine glidende overganger, som gjør at låtene glir inn i hverandre. Jeg vet ikke om de har tatt noe lærdom fra Devin Townsend på dette punktet. De har vært på turne med han og hans tidligere band, Strapping Young Lad er kjent for ha dette varemerket på platene.

insense05-kopi

Jeg har ikke studert tekstene på albumet, men det er tydelig at platen har et tema. Det er inndelt i kapitler som Conception, Undoers Arise, An Endless Series og avsluttningsporet Adoption. Det er noen gode låter blant dem, men jeg vet ikke helt hva som er motivet med låtene og da tenker jeg på om de skal være skiller og noe som driver temaet fremover. Kanskje man finner det i tekstene, men da blir jeg igjen kanskje mer kritisk til låtene. Hvorfor er det ikke en forandring i stemningen? Jeg har nevnt det tidligere, dette er en veldig konsis skive og de som ikke greier å følge med har garantert kraftig ADHD. Jeg er kanskje negativ eller spørrende til de kapitlene som alllerede er nevnt, men det vil ikke dermed si at det ikke er atmosfære eller stemning på skiva, jeg synes bare ikke at kapitlene driver historien fremover, hvis det da er meningen vel og merke. Det er en veldig melodiøs skive, men den er også hard og den går ikke for langt i noen av de to retningene. Noen låter peker seg ut som P3-materiale. Lethargy er en slik låt og det er fordi den går inn i et kult driv fra første stund og vokalen kommer takfast oppå. Lack of Progress har et riff som minner meg litt om hva et band som Coal Chamber kunne ha gjort. Some Holy Thing og Adoption hvis hvor flinke de er til å mikse det harde med det melodiøse og jeg mener det i absolutt beste mening. Det er nemlig en kunst som har blitt glemt. De fleste er litt for glad i krem.

De:Evolution handler kanskje om at mennesket ikke kommer til å utvikle seg noe mer, i hvert fall ikke i positiv retning. De:Evolution viser derimot betydelig utvikling fra Insense når det gjelder komposisjon. Det er effektive og gode låter på albumet og det er konsist. Det er ikke lenge siden jeg var i et bryllup og jeg ble spurt av ei dame om hva slags metal hun burde høre på. Jeg svarte at jeg kan heller anbefale henne noen band som hun kan like og Insense er et slikt band. Lær ungdommen å like Insense før Of Mice and Men tar dem.

Skrevet av