Vinyl og hardcore har alltid gått hånd i hånd. Det betyr ikke nødvendigvis at komboen blir en suksess. Pybanen tester med sin debut-7″ single grensene for retningen til norsk hardcores utvikling.

10712518_752278644851512_297510643362590026_o

Pybanen sier selv de spiller pop. Tiger-bloggen er uenig og hevder det er «regelrett sonisk avretting: Den herlige udefinerbare plassen midt mellom punk og metal et sted». Og joda, det er «neste evolusjonsmessige skritt fra Manheads«, bandet som tre av medlemmene stammer fra. Men det er også noe forbasket og uforskammet pop’ete over dette her. Crust-pop? Stadion-crust?

Uansett; hvordan våger de?

Før Roc N Lol-festivalen fikk  Manheads regjere relativt fritt i Os/Søfteland-området. (K-Jell får ha meg unnskyldt men de spilte faktisk nesten bare utenlands). Etterhvert tok de skrittene inn mot Bergen sentrum der de vokste seg middels store ut av undergrunnen. Men uten nødvendig selvdisiplin og ekstern hjelp imploderte det hele. Medlemmene holdt det dog gående musikalsk og fungerte bl.a. en periode som live-bandet til Blood Command.

1556438_588171464595565_1031463538_o

Seriøse typer. F.v.: Remi Christensen (barnevernet), Aleksander Dymbe (pedagogisk leder), Robert Eidevik (Hjerteslag), Øyvind Skutle (Livstid) og Mads Røykenes (Bybanesjåfør). Foto: Mads Malme Maurstad

Etter diverse sideprosjekter, knyttet tre av Manheads’ere til seg noen av bekjenteskapene fra den smertefulle vokseprosessen og litt ut fra intet oppstod altså Pybanen med Robert Eidevik på vokal. Robbie hadde da lenge gått under kallenavnet «Gnageren» og hadde fortid som sanger og skinhead-babyface i alkopunk-bandet Seidel,  et kort opphold som bassist i John Olav Nilsen og Gjengen, igjen som vokalist i det beryktede og populære hardcore-punkbandet Di Kjipe og selvfølgelig som gitarist, låtskriver og vokalist i det etterhvert så meget populære Hjerteslag.

Pybanen har også hatt et særdeles velkomment 5’te hjul på vognen sin i form av Livstid-gitarist og Lakei-vokalist Øyvind Skutle. Han figurerer ikke like ofte på øvinger som de andre og live har både Torjus Raknes (Hjerteslag, Vestindien) og Esteban Munoz (Social Suicide, Fight) steppet inn med en hjelpende gitar. Man skulle gjerne tro da, med tanke på medlemmenes musikalske bakgrunn, at Pybanen på plate ville fremstå mer i tråd med det de har vist live; en vegg av deilig støyete hardcore-lyd med Robbies desperate, umelodiøse vokal på topp. En blanding jeg forøvrig ikke ble spesielt imponert av da jeg hørte det for første gang. Men på denne syveren kan det virke som om Hjerteslag-bakgrunn og pop-frieri har trumfet mørke, dybde og sinne. Misforstå meg rett, det er sonisk og støyete men monsteret blir på en måte dratt vekk fra den mørke hulen og de slemme vennene sine og over gjerdet der det tvangsmingles med P3-oppdradde og subkulturelt ryggradsløse «punk»- og «hardcore»-band.

Pop med fuckefing.  Foto: Rat Miller

Pop med fuckefing.
Foto: Rat Miller

Jeg mistenker og håper at deler av Pybanen både kollektivt og individuelt mistrives i denne settingen. Èn ting er å være det sorte men populære fåret på den wanna be-dekadente feiringen av sitt eget bilde som utskudd på toppen av verdens næringskjede. En annen ting er å være blant sine likesinnede i den mørke, politisk ukorrekte dalen de delvis stammer fra. Men det er nok ikke lett når kortsiktige goder lokker og musikklandskapet er så forbanna ambivalent og «guilty pleasures»-fylt som vårt post-ironiske velferdssamfunns soundtrack fremstår som. Publikum higer og tørster etter noe ekte, skitten, tungt og mørkt. Det får de bare delvis fra Pybanens debut-singel.

Åpningssporet «Snöblind» lider under flere ting. Den har et monotont refreng, noe som forsåvidt kler vokalen men som ellers ikke er så veldig fengende. Etter to runder med dette byr den på et fint oppbrudd fra en ellers uorginal låt-struktur, før et ikke fullt så kledelig taktskifte går over i gitar, bass og trommer som høres ut til å mistrives sammen.

Fucker du med meg Så slår eg deg ned Kicker deg i facen Og stjeler din moped

«Fucker du med meg
Så slår eg deg ned
Kicker deg i facen
Og stjeler din moped»

«Linjet Opp» er en kjappere sak som viser Pybanens utfordring; å finne seg selv mellom pop og hardcore-ytterpunktene og variere på en annen måte enn å doble tempoet. Med «Stemmene» er de dog inne på noe, tross tekstens litt uoppfinnsome «Styggen på Ryggen»-tematikk. Oppbygningen av låten er stilig, men igjen så får jeg den litt kvalmende følelsen av for mye sukkerspinn på tivoli.

Det verste er kanskje at Pybanens hovednedslagsfelt er litt som de selv; pene, hvite middelklasse-gutter fanget i mannekropper som tror at det de hører på er ekte, norsk hardcore. Det er det nemlig ikke. Pybanen polerer for mye og for hardt for å tekkes et marked de sikkert tenker at de må inn på. Hadde de turd å latt driten komme skikkelig frem så kanskje dette hadde blitt noe folk fortsatt hadde snakket om ti år etterpå.