Jeg sliter litt med å fange opp alt som foregår i det übertøske universet. Det er ikke nødvendigvis bare bandet sin feil.

10367594_793627727361469_3327152350057566990_n

De siste årene har Übertøs tatt små-store skritt over i det litt mer eksklusive selskapet med band som overlever fem år i denne byen uten å gjøre sitt publikum mettet. Det er blant annet kombinasjonen av fornyelse og det å ikke bryte helt opp med det gamle, kjente og kjære som gjør at disse bandene klarer dette. Live har bandet bare blitt tightere og tightere og vokalist og gitarist Charlotte har lagt fra seg den verste kaukingen. Selv om kvartetten har minst én fot i Bergen garagepunkrock city-undergrunnen, styrer de glatt unna de verste generiske trekkene fra disse sjangrene og blander heller litt pop og annet inn i miksen. Ikke alltid helt min kopp te men heller det enn Fuzztones-klone nr. 8 millioner. Kanskje det er slik coveret er ment å tolkes; at vokalist Charlie dreper han rockabilly-fyren for de vil ikke være fastbundet i én sjanger som han representerer? I tillegg har hun tilsynelatende overnaturlige krefter. Kanskje det er derfor hun spiller i kappe?

bilde 1.PNG

Kappekledd. Foto: Rawbyraa

 

Ok, så til selve platen. Åpningssporet «Hey Boy» er fengende på en overaskende og stadionpop-aktig måte. Deler av «Bleed» minner meg veldig om ABBA og har en markant trommedrill som både er fengende og litt irriterende. Hvordan irriterende? Vet ikke. Kanskje den er for insisterende, forøvrig et ord Übertøs bruker som adjektiv for å beskrive hva de spiller. Altså, jeg skjønner det ikke og kjenner jeg blir litt irritert hver gang jeg leser det. Akkurat som den lille trommedrillen. Faen altså. Det er veldig fint at bandet er orginale men fremstår det ikke litt for påtatt? Jeg vet ikke, jeg merker bare at samtidig som jeg heier og applauderer de for mye så irriterer de meg litt også. Enten er det en av disse x-faktorene som jeg ikke skjønner eller så projiserer jeg noe noe voldsomt. Eller begge deler selvfølgelig.

Uansett; i «Cut And Come Again» kommer countryen endelig frem, noe som kler vokalen meget godt. Eventuellt motsatt selvfølgelig. Heller ikke her går de i noen opplagte punke- eller garage-countryfeller men løser det på sin egen, übertøske måte. «Man Against Cat» er en like irriterende tittel som oversubtile Facebook-statuser men en ganske så tøff låt uansett. «Masterdough» innbiller jeg meg å ha hørt live og vil derfor kunne sies å her endelig komme til sin fulle rett mtp. produksjonen og Charlottes nevnte ikke-kaukete vokal. Hvis det viser seg at låten er helt flunkende ny og aldri fremført live før så får jeg bare si noe sånn som at den er meget übertøsk og derfor ganske bra.

10672438_512175772253056_752404506460528790_nDe powerballade-aktige partiene på «Rattlesnake» står kanskje ikke helt i stil med resten av låtpartiene men det funker. Charlotte sin moll-orienterte stemme river og røsker i fundamentet på en sørgmodig måte og når du lurer på hva som skal skje, så kommer det endelig en solo og forløser det hele. En solo som med fordel kunne vært enda mer eksplosiv tror jeg. Det ligger muligens noe uforløst i denne låten. Uansett; tempoet og lystigheten plukkes så opp med «Sad Fanny» før platen avsluttes med to ikke-engelske låter. Bandet viser en ganske annerledes side av seg selv på «Un Slae Coup De Coeur»; en kort sak der de roer det hele ned til fordel for ørken-gitar som bakteppe for ekko-lead ditto og en sår Charlie på morsmålet. En veldig fin avslutning som også er passe kort.

Til alt dette vil jeg si: veldig bra Übertøs. Dere er kjempeflinke og har stått på lenge nå. Dere fortjener litt mer suksess og heder og ære, absolutt. Når lydbildet i tillegg ballanserer fint i grenselandet mellom skittent og polert, gjør det at nyansene i låtene kommer enda bedre frem og «We Do Eat Lions» fremstår som et godt stykke ærlig og progressivt arbeid man burde få masse annerkjennende nikk fra bartendere på annerkjente utesteder av.

Kanskje platen hadde kledd et skitnere lydbilde, hva vet jeg? Men den er variert og spennende. Liker du trist (ikke så trist som Morrissey, gud bedre) vokal og de sjangrene jeg har brukt som referanser her vil du helt sikkert like denne platen. Men helt seriøst, hva faen er greien med å kalle platen «We Do Eat Lions»? Er det trykk på do eller hva? Hæ?!

Tøsene, som de også kaller seg, har releaseparty på Gåsa i kveld, lørdag 1. november. «We Do Eat Lions» er ute på Back to Beat records f.o.m. 31.november.

Av

bilde 2.PNG

Charlotte synes du skal kjøpe platen deres. Foto: Henrik Svanevik