Kvartetten med bakgrunn fra Mysen og Rakkestad kjører på i ytterpunktene for hardcore-sjangeren i 2015 og setter vel en slags presedens, uten at jeg er noen ekspert. Hardcore er forlengst blitt den nye indierocken så for de som ikke har så god peiling; Despereaux spiller da metallisk hardcore med litt jazz-elementer. Jepp, du leste riktig. Og det verste av alt er at det funker.

1932523_541115112699806_5500000658638729680_o

 

Despereaux klarer nesten å få meg til å drømme meg vekk med melodiene sine. De er forøvrig jækla flinke musikere, bare så det er sagt. Riffene river og sliter i meg og selv om de begynner å tøye grensene kanskje vel mye på «Mother Lode» så er jeg i godlune for tiden og godtar det meste. Litt fordi de har skjønt det en del av sine sjangerbrødre ikke har; man må ha gode låter. Hvis ikke blir det bare en onani-sirkel av gutter med gitarer og det er jo ganske kjipt. Partiene i låtene er raske og fengende nok og går ikke fullstendig OTT så det blir ikke helt Thursday – War All The Time heller.

Emil Solbakken er stort sett innenfor på den melodiøse vokalen spør du meg. Han går nemlig ikke i kauke-fellen. Den ikke-melodiøse vokalen er forøvrig helt upåklagelig; raspende, rå, desperat og sint. Nei, dette var friske saker gitt. Kan ikke si at det er mitt nye favorittband men det er alltid kjekt med unge gutter som holder sinna-fakkelen høyt. Gleder meg til mer.

«Luna Pars Fortuna» er ute digitalt og fysisk nå. 

Bjarte Malum